Hele poenget med å vekke dysfunksjonell.no til live igjen var jo å blogge, men det kan jo se ut som at det var for mye forlangt. Jeg gjør ikke så mye om dagen. Vent, det er løgn. Jeg gjør overraskende mye om dagen, men kroppen henger ikke helt med.
For drøye to måneder siden startet jeg på en medisin som forhåpentligvis skal bremse utviklingen av diagnosen min. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det. De som kjenner meg vet at jeg ikke liker å fokusere på diagnose, men denne medisinen vil kanskje på sikt gi meg mer energi, mer pust og mer overskudd. Personlig orker jeg ikke bruke tid på å håpe på noe som kanskje ikke kommer, men heller ta eventuelle endringer til det positive som en bonus. Uansett, poenget var at jeg ikke er der ennå. Langt ifra. Jeg er nemlig veldig mye mer sliten enn jeg har vært på lenge, og jeg kjenner at selv de enkleste tingene krever mer enn jeg har. Som jobb. Å jobbe 100 % har vært en enorm utfordring de siste månedene. Ikke bare fordi jeg har de sedvanlige assistentutfordringene, men også fordi det har blitt en kamp å komme seg ut av sengen enkelte dager. Kroppen vil bare ikke, og det kjennes ut som om tre trailere har kjørt over meg. Det fucker med hodet mitt, for jeg vil så mye mer enn jeg klarer, og arbeidsmoralen skriker meg i øret hver gang jeg må be legen om å skrive ut en sykmelding fordi jeg ikke kommer meg på jobb. Nå skal det også sies at jeg har en jobb som krever fokus og nøyaktighet, og det er ikke så enkelt når man opplever at hjernen går i svart flere ganger om dagen eller at smertene er såpass distraherende at det ikke er mulig å fokusere på noe som helst. Å føle seg utilstrekkelig, ubrukelig, mislykket hjelper liksom ikke på situasjonen.
Jeg trenger å være sosial for å fylle på batteriene, men jeg kjenner jo at jeg ikke er den jeg engang var og at det tærer på. Om det handler om diagnose og en naturlig nedgang i energi, eller at jeg rett og slett begynner å dra på årene, er uvisst. Heldigvis gir det meg fortsatt mer enn det det tar, og jeg prøver å komme meg ut av leiligheten hver gang jeg har sjansen. Jeg har for eksempel begynt å synge i kor, ikke bare fordi jeg liker å synge og tror det kan være bra trening for lungene mine, men også fordi det er et irsk kor som gir meg en egen liten gledesboost i seg selv. Jeg arrangerer også månedlige treff for fyllepennentusiaster, som definitivt har blitt et av høydepunktene i hverdagen. Ellers prøver jeg jo å delta på så mange whiskysmakinger som økonomien tillater, men jeg må ærlig innrømme at interessen begynner å dabbe av. Ikke fordi jeg ikke er interessert i whisky lenger, men fordi jeg har hatt noen negative opplevelser som liksom har tatt luven av meg. Kanskje jeg skriver om det på et senere tidspunkt, og kanskje det å skrive om det vil gi meg litt av gløden tilbake. Jeg har tross alt veldig lyst til å lage flere blends, for Mischief by Charlie ble jo svært godt tatt imot og er savnet av mange. Jeg vet ærlig talt ikke.
Nå viser gradestokken 22 grader i hovedstaden, og solen skinner fra skyfri himmel. Selv om vinden fortsatt er noe kald, og det er lett å gå på en smell når kvelden kommer, så skal jeg ut og sanke D-vitaminer. Og kanskje en liten whisky.