Påska 2026 er over, og ute skinner sola fra nesten skyfri himmel. Gradestokken i hovedstaden viser 14 grader, men det er likevel ikke varmt nok til å nyte været, og formen hadde uansett ikke tillatt meg å tilbringe mandagen utenfor leiligheten. Blikket hviler på katten, en stor og bedagelig innepels som tilsynelatende ikke lar seg påvirke av noe som potensielt kan forstyrre ettermiddagsluren. På skrivebordet foran meg står iMacen og en eller annen dansk sannkrim surrer i bakgrunnen. Skrivebordet i seg selv er et bilde på hvordan jeg har det i hodet; kaotisk og rotete, fullt av uferdige prosjekter og ambisiøse idéer som en gang føltes gjennomførbare.
Jeg har blitt eldre siden sist, som de aller fleste. Jeg har flyttet, fått nye interesser, nye lidenskaper, andre verdier. Livet er ikke lenger det samme. Jeg er ikke lenger den jeg var, men behovet for å ha et sted å slippe tankene fri er fremdeles det samme; jeg er fortsatt dysfunksjonell.