Jeg kan ikke påberope meg å gå rundt med en forfatter i magen, men jeg har mer enn én gang blitt fortalt at jeg burde skrive en bok. Jeg syns vel ikke selv at livet mitt er så interessant at det er noe å skrive bok om, men jeg begynner kanskje å innse at jeg har opplevd og overlevd ting andre kanskje kan dra nytte av å lese om.
Jeg har som sagt blitt eldre siden sist. Jeg har innsett at ting fra barndommen, oppveksten, i stor grad fremdeles preger meg på måter jeg i mange år ikke ville vedkjenne meg. Foreløpig har jeg ikke bestemt meg for hvor åpen jeg vil være, hvor mye jeg vil dele, hvor langt inn jeg vil slippe deg, men jeg vet at jeg vil snakke om hvordan det er å leve med kronisk sykdom1, en funksjonsnedsettelse, et evig assistansebehov og med depresjon.
Det er vel ingen hemmelighet lenger at jeg har slitt psykisk i mange år uten å få hjelp. Da vi gikk inn i 2026, fikk jeg endelig byttet fastlege til en som så meg, hørte meg og tok meg seriøst, og som valgte å la meg prøve antidepressiva for første gang mens jeg ventet på det som skulle vise seg å bli enda et avslag på psykisk helsehjelp. Samtalen med fastlegen var fin. Den var betryggende, og jeg hadde vært så langt nede over så lang tid at jeg var forberedt på å prøve hva som helst for å få en bedre hverdag.
Jeg ble informert om bivirkninger, og tok et valg der og da. Et valg for meg selv og for dem rundt meg. Og jeg har ikke angret siden. Allerede dagen etter at den første tabletten var tatt, kunne jeg merke forskjell, og nå, etter å ha gått på Escitalopram i noen måneder, kan jeg ikke forestille meg en hverdag uten. Humøret er uendelig mye bedre. Jeg gråter ikke ukontrollert lenger. Jeg føler meg ikke lenger fanget i et endeløst stort hull som det er umulig å komme seg ut av. Jeg klarer å tenke når følelsene hoper seg opp, og selv om jeg i aller høyeste grad ikke er følelsesløs på noen som helst måte, føler jeg meg balansert for første gang på lenge.
Sannheten er at selv om det er stigma rundt å gå på antidepressiva, kan jeg med hånden på hjertet si at dette er noe av det beste som har skjedd meg på veldig, veldig lenge, og jeg er utrolig takknemlig for å ha funnet en fantastisk fastlege. Nå det er sagt, tror jeg også det er uhyre viktig å finne de lyspunktene i livet som gir deg glede og gjøre en innsats for å fylle hverdagen med disse så ofte som overhodet mulig. For meg var dette fyllepennhobbyen min, det var å la de kreative sidene mine få utfolde seg, den daglige kaffekoppen, men kanskje viktigst av alt: mat. Jeg har innsett hvor mye glede det er i en tallerken med god mat, mat jeg setter pris på og har laget selv, og hvor mye det faktisk betyr for både kropp og sinn.
Nå skal jeg kose meg med dagens kaffekopp, lage en karakter til morgendagens rollespillsession og skrive noen setninger i dagboka mi med det turkise blekket som gjør meg ekstra glad.
- Selv om jeg i dette innlegget valgte å bruke ordet sykdom, er dette et ord jeg misliker sterkt å bruke om meg selv. Jeg er ikke syk, jeg har en kropp som fungerer annerledes enn en vanlig kropp. ↩︎
