Xteink X4

Skrevet 1. september 2026 av Shamini

Jeg har alltid vært glad i å lese. Da jeg var yngre, kunne jeg lese ei hel bok på en natt, men de siste årene har jeg mistet evnen. Jeg klarer ikke å fokusere nok til å komme meg gjennom mer enn noen få kapitler og ender opp med å lese samme setning om og om igjen.

Siden det å holde bøker er i overkant fysisk tungt, kjøpte jeg for mange år siden min første Kindle. Den ble senere oppgradert til en Kindle Paperwhite, og har vært en av mine favorittdingser siden. Dessverre har jeg blitt fysisk svakere, og selv en Kindle er vanskelig å manøvrere på dårlige dager, så da jeg tilfeldigvis kom over Xteink X4 var jeg solgt. Xteink X4 er en bitte liten e-bokleser som knapt veier noe, og gjør det veldig mye enklere å velge en bok fremfor telefonen.

Tanken bak var i grunn å kutte ned på den meningsløse doom-scrollingen og heller fordype meg i en bok og på den måten kanskje finne tilbake til den opprinnelige lesegleden jeg en gang hadde. Det hender jo også at jeg er ute på egen hånd og trenger å slå ihjel noen timer før jeg skal noe, og da kan jeg enkelt fiske denne opp av veska og kose meg med en kaffe og en bok.

En annen ting som er verdt å nevne er at dens opprinnelige firmware ikke er spesielt bra, men at det er kjempeenkelt å flashe den med for eksempel Crosspoint eller Crossink, som er en utbedret variant av Crosspoint. Siden e-leseren er såpass liten, er det essensielt for meg personlig at jeg kan redusere tekststørrelsen nok til at jeg får en komfortabel mengde tekst på hver side, og det fikser Crossink på et blunk.

På de to månedene jeg har eid denne lille skatten, har jeg kommet meg gjennom en hel bok, og brukt kun 10% batteri. Jeg har lagt inn flere bøker jeg ønsker å lese fremover, blitt ARC-leser for en indieforfatters nye roman, og er på god vei til å finne lesegleden min igjen. Hvis du har noen tips til hvor jeg kan laste ned DRM-frie bøker, så legg gjerne igjen en kommentar.

Skrevet i gadgets | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Team antipressiva

Skrevet 1. august 2026 av Shamini

Jeg kan ikke påberope meg å gå rundt med en forfatter i magen, men jeg har mer enn én gang blitt fortalt at jeg burde skrive en bok. Jeg syns vel ikke selv at livet mitt er så interessant at det er noe å skrive bok om, men jeg begynner kanskje å innse at jeg har opplevd og overlevd ting andre kanskje kan dra nytte av å lese om.

Jeg har som sagt blitt eldre siden sist. Jeg har innsett at ting fra barndommen, oppveksten, i stor grad fremdeles preger meg på måter jeg i mange år ikke ville vedkjenne meg. Foreløpig har jeg ikke bestemt meg for hvor åpen jeg vil være, hvor mye jeg vil dele, hvor langt inn jeg vil slippe deg, men jeg vet at jeg vil snakke om hvordan det er å leve med kronisk sykdom1, en funksjonsnedsettelse, et evig assistansebehov og med depresjon.

Det er vel ingen hemmelighet lenger at jeg har slitt psykisk i mange år uten å få hjelp. Da vi gikk inn i 2026, fikk jeg endelig byttet fastlege til en som så meg, hørte meg og tok meg seriøst, og som valgte å la meg prøve antidepressiva for første gang mens jeg ventet på det som skulle vise seg å bli enda et avslag på psykisk helsehjelp. Samtalen med fastlegen var fin. Den var betryggende, og jeg hadde vært så langt nede over så lang tid at jeg var forberedt på å prøve hva som helst for å få en bedre hverdag.

Jeg ble informert om bivirkninger, og tok et valg der og da. Et valg for meg selv og for dem rundt meg. Og jeg har ikke angret siden. Allerede dagen etter at den første tabletten var tatt, kunne jeg merke forskjell, og nå, etter å ha gått på Escitalopram i noen måneder, kan jeg ikke forestille meg en hverdag uten. Humøret er uendelig mye bedre. Jeg gråter ikke ukontrollert lenger. Jeg føler meg ikke lenger fanget i et endeløst stort hull som det er umulig å komme seg ut av. Jeg klarer å tenke når følelsene hoper seg opp, og selv om jeg i aller høyeste grad ikke er følelsesløs på noen som helst måte, føler jeg meg balansert for første gang på lenge.

Sannheten er at selv om det er stigma rundt å gå på antidepressiva, kan jeg med hånden på hjertet si at dette er noe av det beste som har skjedd meg på veldig, veldig lenge, og jeg er utrolig takknemlig for å ha funnet en fantastisk fastlege. Nå det er sagt, tror jeg også det er uhyre viktig å finne de lyspunktene i livet som gir deg glede og gjøre en innsats for å fylle hverdagen med disse så ofte som overhodet mulig. For meg var dette fyllepennhobbyen min, det var å la de kreative sidene mine få utfolde seg, den daglige kaffekoppen, men kanskje viktigst av alt: mat. Jeg har innsett hvor mye glede det er i en tallerken med god mat, mat jeg setter pris på og har laget selv, og hvor mye det faktisk betyr for både kropp og sinn.

Nå skal jeg kose meg med dagens kaffekopp, lage en karakter til morgendagens rollespillsession og skrive noen setninger i dagboka mi med det turkise blekket som gjør meg ekstra glad.

  1. Selv om jeg i dette innlegget valgte å bruke ordet sykdom, er dette et ord jeg misliker sterkt å bruke om meg selv. Jeg er ikke syk, jeg har en kropp som fungerer annerledes enn en vanlig kropp. ↩︎
Skrevet i dysfunksjonell | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

NOU: Rollespill

Skrevet 28. juli 2026 av Shamini

I dag introduserer jeg en ny kategori for meg selv: NOU, eller New Obsession Unlocked. Første nye besettelse er rollespill, og ikke minst de tilhørende terningene, som kommer i altfor mange forlokkende størrelser, farger og design.

En gang for lenge, lenge siden hadde jeg en kjæreste som pleide å spille Dungeons & Dragons med kompisene sine. Jeg prøvde å interessere meg, men jeg klarte liksom ikke helt å skjønne verken konseptet eller fascinasjonen, og det ble aldri noen rollespiller av meg. De siste årene har jeg hatt lyst til å finne en gruppe å spille med, og etter å ha tilbrakt en del tid både som spiller og frivillig hos Spilloteket, dog med brettspill, bestemte jeg meg for å gjøre en innsats.

Jeg ble tipset om noen grupper på Facebook jeg kunne melde meg inn i, og etter å ha lagt igjen noen kommentarer her og der ble jeg invitert inn i en onlinegruppe for å spille Wildemount med fire andre. Det tok ikke mange sessions før jeg innså at jeg forsto langt mer av både konsept og fascinasjon som voksen, og dette var noe som gav meg mye glede. Jeg har siden spilt flere andre kampanjer med forskjellige folk – alle online.

Forrige lørdag, derimot, møttes tre av oss på Deichman for å spille første runde av Væsen, og nå har jeg virkelig fått blod på tann. Etter å ha tilbrakt tre timer rundt et bord, som for øvrig var altfor lite tid, med folk jeg virkelig setter pris på å ha i livet mitt, satte jeg kursen mot Outland i regnet og anskaffet meg et par sett med terninger og et dice tray. Jeg innser at jeg kan ha ramlet ned i nok et bunnløst kaninhull…

I går heiv jeg meg med på arrangementet Rollespillmandag på Outland for å se om jeg kanskje kunne knytte flere rollespillkontakter, og etter en runde med Blades in the Dark er det helt sikkert at Rollespillmandag blir en fast greie i kalenderen min!

Skrevet i new obsession unlocked | Merket med , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Mekanisk tastatur

Skrevet 21. juli 2026 av Shamini

En gang for lenge siden bestemte jeg meg for å bytte permanent fra PC (Windows) til Mac, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett meg tilbake eller angret på valget mitt. Det hender riktignok at jeg skulle ønske at jeg hadde en spill-PC, men det problemet løste jeg ved å kjøpe en Xbox – another story for another time.

For noen år siden introduserte en kompis meg for mekaniske tastaturer, og jeg forelsket meg umiddelbart hodestups. Etter mye research, dog tydeligvis ikke nok, endte jeg opp med å kjøpe et Keychron K2 V2 (Gateron Blue) men oppdaget raskt at jeg har blitt litt for komfortabel med low profile etter å ha brukt Apples eget tastatur i mange år, og dermed ble mitt nyinnkjøpte Keychron altfor høyt, med altfor dype taster. Etter at den verste skuffelsen hadde lagt seg, bestemte jeg meg for å fortsette researchen og endte etter hvert opp med å kjøpe meg et Lofree Flow (Kailh Phantom). Brått hadde jeg to nye problemer: selv om tastaturet var lavere og nærmere Apples tastatur, var det veldig mye tyngre, og knappene satt ikke helt på samme sted som jeg var vant til. Dermed krevde det mer muskelstyrke, og muskelminnet mitt skapte flere problemer enn jeg var interessert i å håndtere. Skuffelsen ble ikke mindre da jeg måtte innse at slaget var tapt.

I det siste har jeg begynt å tenke på å gi mekaniske tastaturer en sjanse igjen, og selvfølgelig var den umiddelbare løsningen å bestille et nytt. Litt fordi jeg elsker nye dinger og litt fordi jeg fremdeles, etter mange år, er litt i overkant glad i å vente på hentemeldinger fra Posten. Dessverre, eller kanskje heldigvis, koster et mekanisk tastatur nok til at jeg ville tenke litt på saken, og dermed fikk jeg også tid til å huske at jeg faktisk hadde et nytt og nærmest ubrukt tastatur liggende på hylla. For å gjøre en altfor lang historie kort: jeg skriver i denne stund på et deilig Lofree-tastatur , og koser meg med lyden mens jeg visker ut mer enn jeg faktisk skriver… *sukk*

Lofree Flow Mechanical Keyboard

Nå tar jeg meg selv i å lete etter ting jeg kan skrive om bare for å kunne skrive på tastaturet, så kanskje dette fører til at jeg blir flinkere til å blogge igjen? Jeg har mye på hjertet. Jeg har bare ikke funnet veien ut av hjernetåkelabyrinten ennå.

Skrevet i gadgets | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tåke

Skrevet 1. mai 2026 av Shamini

Hele poenget med å vekke dysfunksjonell.no til live igjen var jo å blogge, men det kan jo se ut som at det var for mye forlangt. Jeg gjør ikke så mye om dagen. Vent, det er løgn. Jeg gjør overraskende mye om dagen, men kroppen henger ikke helt med.

For drøye to måneder siden startet jeg på en medisin som forhåpentligvis skal bremse utviklingen av diagnosen min. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det. De som kjenner meg vet at jeg ikke liker å fokusere på diagnose, men denne medisinen vil kanskje på sikt gi meg mer energi, mer pust og mer overskudd. Personlig orker jeg ikke bruke tid på å håpe på noe som kanskje ikke kommer, men heller ta eventuelle endringer til det positive som en bonus. Uansett, poenget var at jeg ikke er der ennå. Langt ifra. Jeg er nemlig veldig mye mer sliten enn jeg har vært på lenge, og jeg kjenner at selv de enkleste tingene krever mer enn jeg har. Som jobb. Å jobbe 100 % har vært en enorm utfordring de siste månedene. Ikke bare fordi jeg har de sedvanlige assistentutfordringene, men også fordi det har blitt en kamp å komme seg ut av sengen enkelte dager. Kroppen vil bare ikke, og det kjennes ut som om tre trailere har kjørt over meg. Det fucker med hodet mitt, for jeg vil så mye mer enn jeg klarer, og arbeidsmoralen skriker meg i øret hver gang jeg må be legen om å skrive ut en sykmelding fordi jeg ikke kommer meg på jobb. Nå skal det også sies at jeg har en jobb som krever fokus og nøyaktighet, og det er ikke så enkelt når man opplever at hjernen går i svart flere ganger om dagen eller at smertene er såpass distraherende at det ikke er mulig å fokusere på noe som helst. Å føle seg utilstrekkelig, ubrukelig, mislykket hjelper liksom ikke på situasjonen.

Jeg trenger å være sosial for å fylle på batteriene, men jeg kjenner jo at jeg ikke er den jeg engang var og at det tærer på. Om det handler om diagnose og en naturlig nedgang i energi, eller at jeg rett og slett begynner å dra på årene, er uvisst. Heldigvis gir det meg fortsatt mer enn det det tar, og jeg prøver å komme meg ut av leiligheten hver gang jeg har sjansen. Jeg har for eksempel begynt å synge i kor, ikke bare fordi jeg liker å synge og tror det kan være bra trening for lungene mine, men også fordi det er et irsk kor som gir meg en egen liten gledesboost i seg selv. Jeg arrangerer også månedlige treff for fyllepennentusiaster, som definitivt har blitt et av høydepunktene i hverdagen. Ellers prøver jeg jo å delta på så mange whiskysmakinger som økonomien tillater, men jeg må ærlig innrømme at interessen begynner å dabbe av. Ikke fordi jeg ikke er interessert i whisky lenger, men fordi jeg har hatt noen negative opplevelser som liksom har tatt luven av meg. Kanskje jeg skriver om det på et senere tidspunkt, og kanskje det å skrive om det vil gi meg litt av gløden tilbake. Jeg har tross alt veldig lyst til å lage flere blends, for Mischief by Charlie ble jo svært godt tatt imot og er savnet av mange. Jeg vet ærlig talt ikke.

Nå viser gradestokken 22 grader i hovedstaden, og solen skinner fra skyfri himmel. Selv om vinden fortsatt er noe kald, og det er lett å gå på en smell når kvelden kommer, så skal jeg ut og sanke D-vitaminer. Og kanskje en liten whisky.

Skrevet i dysfunksjonell | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Fortsatt dysfunksjonell

Skrevet 6. april 2026 av Shamini

Påska 2026 er over, og ute skinner sola fra nesten skyfri himmel. Gradestokken i hovedstaden viser 14 grader, men det er likevel ikke varmt nok til å nyte været, og formen hadde uansett ikke tillatt meg å tilbringe mandagen utenfor leiligheten. Blikket hviler på katten, en stor og bedagelig innepels som tilsynelatende ikke lar seg påvirke av noe som potensielt kan forstyrre ettermiddagsluren. På skrivebordet foran meg står iMacen og en eller annen dansk sannkrim surrer i bakgrunnen. Skrivebordet i seg selv er et bilde på hvordan jeg har det i hodet; kaotisk og rotete, fullt av uferdige prosjekter og ambisiøse idéer som en gang føltes gjennomførbare.

Jeg har blitt eldre siden sist, som de aller fleste. Jeg har flyttet, fått nye interesser, nye lidenskaper, andre verdier. Livet er ikke lenger det samme. Jeg er ikke lenger den jeg var, men behovet for å ha et sted å slippe tankene fri er fremdeles det samme; jeg er fortsatt dysfunksjonell.

Skrevet i dysfunksjonell | Merket med , | Legg igjen en kommentar