dysfunksjonell.no
6Nov/194

Oslo Whiskyfestival 2019

Denne helgen fikk jeg gleden av å oppleve Oslo Whiskyfestival for første gang. Tenk det, hele to dager med god drikke, fantastiske mennesker og mye nytt å lære. Jeg slang meg med på to seminarer, noe jeg absolutt skal gjenta til neste år; Kavalan med Kai-Che Shih og That Boutique-y Whisky Company med Nick Ravenhall. Førstnevnte var en stor suksess for min del og jeg fikk smakt flere ulike whiskyer fra Kavalan jeg neppe hadde fått sjansen til å smake på ellers, og dessuten vant jeg en boks med Buckskin Schwarzbier! Sistnevnte var litt for røyket, og dessverre ikke helt blinkskudd for min del (det hjalp nok ikke at jeg allerede da hadde drukket nok, og begynte å få fryktelig vondt i hodet av matmangel).

Den beskjedne lista over whiskyer jeg rakk å smake:
Aurora Spirit Bivrost "Odin's Share"
Benriach 12 Sherry Wood
Glendronach Revival 15
Kavalan Single Malt
Kavalan Podium
Kavalan Sherry Oak
Kavalan Solist Bourbon Cask
Kavalan Solist Vinho Barrique
Kavalan Solist Rum Cask
Kavalan Solist Amontillado Sherry Cask
The Macallan Sherry Oak 25
Midleton Very Rare 2018
Myken Arctic Spirit fatprøve sherry

Jeg traff mange gamle kjente, gaaamle kjente, folk fra ulike whiskyklubber og -arrangementer, ble kjent med nye mennesker og hadde en helt super helg! Å flytte nedover til Østlandet er nok en av mine beste avgjørelser hittil, selv om jeg selvfølgelig savner enkelte mennesker i Trondheim. Det er så utrolig mye lettere å bli kjent med folk her, jeg blir utrolig godt tatt i mot overalt, inkludert og folk snakker til meg (isteden for over hodet på meg).

De mørke skyene er i ferd med å blåse over, og sola skinner stadig vekk på meg. Jeg er så utrolig takknemlig for whiskymiljøet, for menneskene rundt meg, for at jeg har fått sjansen til å leve et liv mye nærmere det jeg ønsker, og alt jeg har fått oppleve bare på disse to månedene i Drammen. Så var det visst håp likevel? Jeg satt bare fast på feil sted.

Da er det bare å starte nedtelling til Oslo Whiskyfestival 2020!

15Sep/190

Prosjekt Drammen II

Femten hele dager i Drammen allerede. To uker. Foreløpig har jeg forsøkt å konsentrere meg mest om å overleve, uten assistanse som jeg har vært, men med god hjelp av familie. Femten dager, og bare én assistent er på plass så langt. Utfordringene vedvarer jo dessverre også her, men noen humper i veien må man vel regne med. Jeg har ikke hatt sjansen til å oppleve så mye enda, men har fått snust litt på whiskymiljøet i Oslo og storkoste meg på Underbar, Dr. Jekyll's og The Whisky Bar forrige mandag. Ser veldig frem i mot fortsettelsen, og skal prøve å henge meg på så mye som overhodet mulig.

Leiligheten er superfin, og jeg liker meg godt her (selv om jeg føler meg noe mer uselvstendig enn jeg gjorde i Trondheim av flere årsaker), jeg er bare utålmodig og skulle ønske at assistanseordningen også var på plass - aller helst uten intervjuer og den uunngåelige opplæringen. Jeg er ikke noe supermenneske selv om jeg liker å tro at jeg er det, og det sliter meg ut å skulle bli kjent med nye mennesker hele tiden. Oppakkingen går tregt, jeg er enormt demotivert og skulle helst ha brukt all min våkne tid på å jobbe, men ender bare opp med å glane tomt på hjernedøde TV-serier isteden.

Theo har jo i alle år slitt med at han har hatt så mange ulike mennesker å forholde seg til. Noen som skjønner og respekterer ham, andre som ikke er snille med ham. Jeg var spent, og egentlig ganske engstelig for hvordan han ville takle det å flytte - kanskje spesielt fordi han nok en gang ville miste menneskene han hadde etablert et trygt bånd til, men han er en liten champion og vært i perlehumør siden vi gikk over dørstokken første gang. Utrolig nok. Det sier i grunn ganske mye om all jobben vi har lagt ned i å hjelpe ham med å bli en tillitsfull liten pels igjen.

Likevel skulle jeg ønske jeg kunne planlegge en ny tur til Irland. Jeg savner vennene mine der noe helt hinsides, og føler meg bare halv så lenge jeg oppholder meg i Norge. I går fikk jeg til og med et jobbtilbud som krevde at jeg måtte flytte til Cork, noe jeg hadde gjort uten å tenke meg om to ganger, om det bare hadde vært mulig. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne glemme Irland en gang for alle.

21Aug/190

Prosjekt Drammen

Den største nyheten har jeg ikke delt her enda, og det er at jeg står på flyttefot. Jeg har nemlig kjøpt meg leilighet i Drammen og flytter nedover nå i slutten av måneden. Alt sammen har skjedd utrolig fort, som det gjerne gjør når jeg plutselig bestemmer meg for disse halsbrekkende stuntene mine, men nå er det på tide med en miljøforandring. Helt ærlig føles det både surrealistisk og rart på en gang.

Hvorfor Drammen, spør du? Fordi jeg har nær familie i Drammen og omegn, og jeg tror det er på tide at jeg sparer både meg selv og de som er glad i meg for alle bekymringene og de søvnløse nettene vi alle har opplevd de siste seks årene med assistanseproblemer i Trondheim. Drammen ja, en by jeg tilbrakte endel tid i som barn, da jeg pleide å besøke søsteren min om sommeren. Drammen, som har blitt en kjempefin by med mange muligheter for en som meg, og nå skal jeg flytte dit selv. Jeg blir boende i nærheten av en av mine kjære nieser og hennes kjæreste, og jeg ser virkelig frem til å kunne se dem så ofte vi vil, for jeg har alltid vært lei meg for å ha gått glipp av oppveksten hennes og brorens.

De siste ukene har gått med til å bekymre seg og grue seg til endringer, det er jo ikke min sterkeste side akkurat, og å finne nye potensielle assistenter som kan begynne i jobb hos meg når jeg kommer nedover... om bare litt mer enn en uke. Jeg holder på å pakke sammen leiligheten min, som er et helsikes styr i seg selv, og jeg er egentlig drittlei alt sammen. Mens jeg har vært i Irland har søsteren min stått for oppussing av den nye leiligheten min, så den har fått nye farger på veggene, fliser på badegulvet, nytt gulv i alle rom, profilerte lister og snart også ny komfyr. Selv om den er både eldre og noe mindre enn den jeg bor i i dag, tror jeg at den blir helt perfekt som et nytt kapittel i Den store kloke boken min.

Jeg har egentlig ikke kjent så veldig på følelsene rundt denne flyttingen enda, jeg vet ikke helt om jeg vil... Samtidig som all fornuft jeg har forteller meg at jeg må vekk fra Trondheim om jeg skal overleve, har jo byen vært hjemmet mitt i 12 år. Jeg har mange bekjente her, noen venner, og jeg har ikke lyst å forlate de tingene som har gitt meg glede og verdi i hverdagen - men samtidig vet jeg at jeg ikke kan bli værende her, ikke om jeg skal overleve, ikke når de mørke tankene kommer tilbake oftere og oftere på grunn av assistentsituasjonen. Så vemodig kommer det til å bli, det er sikkert. Likevel vet jeg jo at jeg er et sosialt vesen som ikke har problemer med å bli kjent med nye mennesker, så jeg gleder meg jo til å dra ut, drikke øl og whisky, og knytte helt nye kontakter.