dysfunksjonell.no
6Nov/194

Oslo Whiskyfestival 2019

Denne helgen fikk jeg gleden av å oppleve Oslo Whiskyfestival for første gang. Tenk det, hele to dager med god drikke, fantastiske mennesker og mye nytt å lære. Jeg slang meg med på to seminarer, noe jeg absolutt skal gjenta til neste år; Kavalan med Kai-Che Shih og That Boutique-y Whisky Company med Nick Ravenhall. Førstnevnte var en stor suksess for min del og jeg fikk smakt flere ulike whiskyer fra Kavalan jeg neppe hadde fått sjansen til å smake på ellers, og dessuten vant jeg en boks med Buckskin Schwarzbier! Sistnevnte var litt for røyket, og dessverre ikke helt blinkskudd for min del (det hjalp nok ikke at jeg allerede da hadde drukket nok, og begynte å få fryktelig vondt i hodet av matmangel).

Den beskjedne lista over whiskyer jeg rakk å smake:
Aurora Spirit Bivrost "Odin's Share"
Benriach 12 Sherry Wood
Glendronach Revival 15
Kavalan Single Malt
Kavalan Podium
Kavalan Sherry Oak
Kavalan Solist Bourbon Cask
Kavalan Solist Vinho Barrique
Kavalan Solist Rum Cask
Kavalan Solist Amontillado Sherry Cask
The Macallan Sherry Oak 25
Midleton Very Rare 2018
Myken Arctic Spirit fatprøve sherry

Jeg traff mange gamle kjente, gaaamle kjente, folk fra ulike whiskyklubber og -arrangementer, ble kjent med nye mennesker og hadde en helt super helg! Å flytte nedover til Østlandet er nok en av mine beste avgjørelser hittil, selv om jeg selvfølgelig savner enkelte mennesker i Trondheim. Det er så utrolig mye lettere å bli kjent med folk her, jeg blir utrolig godt tatt i mot overalt, inkludert og folk snakker til meg (isteden for over hodet på meg).

De mørke skyene er i ferd med å blåse over, og sola skinner stadig vekk på meg. Jeg er så utrolig takknemlig for whiskymiljøet, for menneskene rundt meg, for at jeg har fått sjansen til å leve et liv mye nærmere det jeg ønsker, og alt jeg har fått oppleve bare på disse to månedene i Drammen. Så var det visst håp likevel? Jeg satt bare fast på feil sted.

Da er det bare å starte nedtelling til Oslo Whiskyfestival 2020!

21Aug/190

Prosjekt Drammen

Den største nyheten har jeg ikke delt her enda, og det er at jeg står på flyttefot. Jeg har nemlig kjøpt meg leilighet i Drammen og flytter nedover nå i slutten av måneden. Alt sammen har skjedd utrolig fort, som det gjerne gjør når jeg plutselig bestemmer meg for disse halsbrekkende stuntene mine, men nå er det på tide med en miljøforandring. Helt ærlig føles det både surrealistisk og rart på en gang.

Hvorfor Drammen, spør du? Fordi jeg har nær familie i Drammen og omegn, og jeg tror det er på tide at jeg sparer både meg selv og de som er glad i meg for alle bekymringene og de søvnløse nettene vi alle har opplevd de siste seks årene med assistanseproblemer i Trondheim. Drammen ja, en by jeg tilbrakte endel tid i som barn, da jeg pleide å besøke søsteren min om sommeren. Drammen, som har blitt en kjempefin by med mange muligheter for en som meg, og nå skal jeg flytte dit selv. Jeg blir boende i nærheten av en av mine kjære nieser og hennes kjæreste, og jeg ser virkelig frem til å kunne se dem så ofte vi vil, for jeg har alltid vært lei meg for å ha gått glipp av oppveksten hennes og brorens.

De siste ukene har gått med til å bekymre seg og grue seg til endringer, det er jo ikke min sterkeste side akkurat, og å finne nye potensielle assistenter som kan begynne i jobb hos meg når jeg kommer nedover... om bare litt mer enn en uke. Jeg holder på å pakke sammen leiligheten min, som er et helsikes styr i seg selv, og jeg er egentlig drittlei alt sammen. Mens jeg har vært i Irland har søsteren min stått for oppussing av den nye leiligheten min, så den har fått nye farger på veggene, fliser på badegulvet, nytt gulv i alle rom, profilerte lister og snart også ny komfyr. Selv om den er både eldre og noe mindre enn den jeg bor i i dag, tror jeg at den blir helt perfekt som et nytt kapittel i Den store kloke boken min.

Jeg har egentlig ikke kjent så veldig på følelsene rundt denne flyttingen enda, jeg vet ikke helt om jeg vil... Samtidig som all fornuft jeg har forteller meg at jeg må vekk fra Trondheim om jeg skal overleve, har jo byen vært hjemmet mitt i 12 år. Jeg har mange bekjente her, noen venner, og jeg har ikke lyst å forlate de tingene som har gitt meg glede og verdi i hverdagen - men samtidig vet jeg at jeg ikke kan bli værende her, ikke om jeg skal overleve, ikke når de mørke tankene kommer tilbake oftere og oftere på grunn av assistentsituasjonen. Så vemodig kommer det til å bli, det er sikkert. Likevel vet jeg jo at jeg er et sosialt vesen som ikke har problemer med å bli kjent med nye mennesker, så jeg gleder meg jo til å dra ut, drikke øl og whisky, og knytte helt nye kontakter.

14Jul/190

Charlie Venneløs

Jeg skulle ønske jeg hadde en stor oppdatering til de få av dere som fortsatt henger med, men det skjer i grunn ikke så veldig mye spennende hos meg. Ok, jeg lyver så det renner, men jeg kan ikke dele alt med dere hele tiden. Sorry ass. Det kommer etterhvert. Assistentsituasjonen min står på stedet hvil, ingenting har endret seg nevneverdig siden siste utblåsning. Jeg må snart begynne på atter en ny rekrutteringsrunde, og kan ikke si at jeg ser videre frem til det - selv om en liten flamme i meg brenner for at jeg denne gangen skal klare å finne de rette folka til min assistentordning.

I går spilte selveste Metallica konsert her i Trondheim, og hvor var jeg? Jeg var hjemme. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde assistent på jobb i går, og fordi jeg ikke hadde råd til å kjøpe billetter for et par tusen fordi arrangøren ikke aksepterte ledsagerbevis. Det stoppet meg ikke fra å grine noen imaginære tårer, kanskje spesielt fordi det var perfekt konsertvær ute, men jeg får trøste meg med to ganger Sonata Arctica-konserter i november isteden. Må dessverre innrømme at det er ganske sårt at jeg ikke har venner som engang spør om jeg har lyst til å være med på konsert, når folk flest vet hvordan ståa er og har vært hos meg i lengre tid. Kanskje det virkelig er sånn at det er for sent å skaffe seg venner når man er halvveis i livet? Ikke vet jeg, men jeg tror aldri jeg har følt meg så alene som jeg har gjort det siste året før. Det er tungt å aldri ha besøk, eller aldri bli bedt med på noe (sannsynligvis fordi folk er vant til at jeg må takke nei pga. mangelen på assistanse).

Forresten så har jeg litt nytt blekk på armen. Jeg har nemlig lenge tenkt på å plassere logoen til Byscenen på underarmen, fordi Byscenen som D12, har betydd mye for meg de siste årene. De aller beste konsertopplevelsene jeg har kommer fra Byscenen, og det at jeg får lov til å stå fremst slik at jeg får den samme konsertopplevelsen som hvem som helst andre, har betydd alt. Til uka er det tid for min neste konsertopplevelse der, nemlig Kamelot, og jeg kan nesten ikke vente siden jeg denne gangen har VIP-billett (og ny telefon som tar skikkelige bilder)!

Om 12 dager er jeg tilbake i Dublin, og denne gangen skal jeg ha en heidundrende ferietur. Jeg skal nyte den i fulle drag, kose meg og slett ikke bekymre meg for hva som skjer når jeg kommer hjem i august. Alt er booket og klart, jeg har fikset bussbilletter til Belfast, og prøver å ikke drive alle rundt meg fra vettet med den konstante nedtellingen min. Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg ser frem til den første iskalde Guinnessen og den første tilhørende irske whiskeyen!