dysfunksjonell.no
31Aug/100

Støtt kampanjen Mitt Liv!

Nå er det min tur til å be dere om å mobilisere dere for en god sak.

Norges Handikapforbund, Norsk Forbund for Utviklingshemmede og ULOBA har gått sammen i en allianse for å kjempe frem en individuell rettighetsfesting av Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Kampanjen kalles Mitt Liv, og handler om friheten til å leve selvstendig selv om man lever med nedsatt funksjonsevne. Jeg er en av de mange som er avhengige av å ha personlige assistenter i hverdagen for å kunne leve et selvstendig liv, og har derfor BPA gjennom Trondheim kommune. Selv om kommunene har lovbestemt plikt til å tilby BPA, har ingen rett til å kreve ordningen. Beklageligvis finnes det ingen tydelig definisjon på hva BPA er, og ordningen blir derfor praktisert ulikt over hele landet.

Vil du lese mer om kampanjen Mitt Liv?
Du finner den på FaceBook: http://www.facebook.com/mittliv2010

"Hvis jag kan få assistans på det jag är dårlig på, kan jag göra det jag är bra på."
David Lega

3Dec/070

2 down, 1 to go..

.. eller egentlig ikke, for jeg måtte krype til korset og levere blankt på lørdagens ExFac-eksamen. Den bestod av en språkdel, og en litteraturdel, som begge talte for 50% hver - og sistnevnte del hadde jeg overhodet ikke kontroll på, så da bestemte jeg meg for å heller levere blankt, og så ta den opp igjen i august '08. Fryktelig ergelig, men det er nå engang sånt som skjer når man ikke har ro nok i hjernecellene og kroppen til å kunne konsentrere seg om skole og fag.

Kan ikke si at jeg er roligere nå, men.. assistentene mine fikk oppsigelsene sine fra ULOBA før helga. Kjempespennende! Det har seg nemlig slik at dersom ikke Trondheim kommune legger et vedtak om BPA ((Borgerstyrt Personlig Assistanse)) på bordet innen 15. desember, så står jeg her uten assistanse. Hva som skjer da, i praksis, er det jo ingen som vet - men jeg må innrømme at jeg frykter at jeg blir nødt til å flytte hjem igjen. Trondheim kommune derimot tar seg god tid, og venter på alt mulig rart, for å kunne fatte det forbannede vedtaket - og imens blir jeg mer og mer urolig, fordi jeg ikke aner hva som venter meg innen to ukers tid. Jeg vil virkelig ikke flytte hjem igjen. Jeg har det jo bra her! Og jeg vet at mamma og pappa har det mye bedre nå som de slipper å slite seg ut på å hjelpe meg (begge har jo alvorlige ryggproblemer), samtidig som de vet at jeg har det bra, og har det jeg trenger her. Det er slitsomt, og det gjør sitt med humøret mitt. Snakket jo med Nordlandssykehuset for å få dem til å skrive en attest for meg, for å "bevitne" at jeg faktisk har behov for assistanse 24/7, og det var jo helt greit - men det varte og rakk før attesten dumpet ned i postkassa mi, og da jeg åpnet konvolutten var den ikke engang underskrevet av legen som hadde skrevet den! Mad Dermed måtte jeg ringe igjen, og igjen, og få dem til å finne ansvarlig lege, få henne til å underskrive attesten, og deretter faxe denne til saksbehandler ved Trondheim kommune. Dette skulle skje fredag, men ansvarlig lege var selvsagt ikke å oppdrive, og dermed måtte det vente til idag. *rive meg i håret*

Jeg burde vel kanskje ikke promotere den her, sånn for min egen del, men André har altså klart å koke sammen en julekalender i år også. Dog, jeg syns han er litt kjip, for ifjor var den bare for meg - og jeg fikk ingen julegave? I år gjelder den for alle, og da lover godeste hr. Eliassen gull og grønne skoger i form av en forsinket julegave til vinneren - snakker om forskjellsbehandling! Wink Så langt ligger jeg akkurat passe godt an, men det kan fort endre seg. Julekalenderen hans er iallfall småsøt, og akkurat sånn passe original, og den er egentlig ganske morsom å delta på. Pass på at dere får med dere Anetts bidrag for ordet "glede" i dagens kalenderluke - et bilde JEG mener er en selvskreven vinner.

20Sep/070

1 mnd og 11 dager

Nå har jeg bodd i Trondheim by i nøyaktig.. 1 mnd og 11 dager, og jeg kan ikke si annet enn at jeg definitivt har tatt det rette valget. Jeg har ikke lengtet hjem, eller angret på at jeg flyttet én eneste gang - selv om enkelte ting har vært slitsomme, og har plaget meg. Er det noe jeg er god på, så er det vel å klistre på meg det fake smilet, og late som at alt er i skjønneste orden, selv om Shamis Verden™ er i oppløsning på innsiden. Men, det ordner seg. Det gjør alltid det. Neste helg er iallfall hytteturen et endt kapittel, og jeg trenger ikke lenger deppe for at jeg ikke fikk være med - selv om jeg frykter at den helga kommer til å bli tung å karre seg gjennom.

Ellers lar jeg meg fortsatt fascinere av at universet synes å være mer i harmoni med meg, etter at jeg flytta hit. Nå skal jeg ikke ta munnen for full, men uansett hva jeg stresser med - så later det til å løse seg opp helt på egenhånd, og til min fordel. For å gi et aldri så lite eksempel på dette, så fikk jeg igår beskjed om at jeg måtte fremskaffe en formell bekreftelse på at Trondheim kommune ville gi meg et nytt BPA-vedtak, innen fredag - for å unngå rot med at assistentene jeg har nå blir oppsagte, osv. Så jeg fant ut at det var greit å troppe opp på Statens Hus, for å forklare situasjonen. De så akkurat sånn passe forvirra ut, og jeg fikk beskjed om at de ikke kunne fortelle meg noe før de hadde snakket med sjefen sin - og at han skulle ringe Steigen kommune. Klok av skade ble jeg jo litt betenkt, men idag fikk jeg en meget hyggelig telefonsamtale fra Trondheim kommune, om at de hadde blitt enige om at Steigen kommune skulle fortsette å betale for BPA-ordningen min i de neste to månedene også - selv om de egentlig hadde sagt opp avtalen sin med ULOBA.

Edit: ..selv om jeg aldri skrev ferdig dette innlegget, så har jeg likevel valgt å poste det.