dysfunksjonell.no
21Aug/190

Prosjekt Drammen

Den største nyheten har jeg ikke delt her enda, og det er at jeg står på flyttefot. Jeg har nemlig kjøpt meg leilighet i Drammen og flytter nedover nå i slutten av måneden. Alt sammen har skjedd utrolig fort, som det gjerne gjør når jeg plutselig bestemmer meg for disse halsbrekkende stuntene mine, men nå er det på tide med en miljøforandring. Helt ærlig føles det både surrealistisk og rart på en gang.

Hvorfor Drammen, spør du? Fordi jeg har nær familie i Drammen og omegn, og jeg tror det er på tide at jeg sparer både meg selv og de som er glad i meg for alle bekymringene og de søvnløse nettene vi alle har opplevd de siste seks årene med assistanseproblemer i Trondheim. Drammen ja, en by jeg tilbrakte endel tid i som barn, da jeg pleide å besøke søsteren min om sommeren. Drammen, som har blitt en kjempefin by med mange muligheter for en som meg, og nå skal jeg flytte dit selv. Jeg blir boende i nærheten av en av mine kjære nieser og hennes kjæreste, og jeg ser virkelig frem til å kunne se dem så ofte vi vil, for jeg har alltid vært lei meg for å ha gått glipp av oppveksten hennes og brorens.

De siste ukene har gått med til å bekymre seg og grue seg til endringer, det er jo ikke min sterkeste side akkurat, og å finne nye potensielle assistenter som kan begynne i jobb hos meg når jeg kommer nedover... om bare litt mer enn en uke. Jeg holder på å pakke sammen leiligheten min, som er et helsikes styr i seg selv, og jeg er egentlig drittlei alt sammen. Mens jeg har vært i Irland har søsteren min stått for oppussing av den nye leiligheten min, så den har fått nye farger på veggene, fliser på badegulvet, nytt gulv i alle rom, profilerte lister og snart også ny komfyr. Selv om den er både eldre og noe mindre enn den jeg bor i i dag, tror jeg at den blir helt perfekt som et nytt kapittel i Den store kloke boken min.

Jeg har egentlig ikke kjent så veldig på følelsene rundt denne flyttingen enda, jeg vet ikke helt om jeg vil... Samtidig som all fornuft jeg har forteller meg at jeg må vekk fra Trondheim om jeg skal overleve, har jo byen vært hjemmet mitt i 12 år. Jeg har mange bekjente her, noen venner, og jeg har ikke lyst å forlate de tingene som har gitt meg glede og verdi i hverdagen - men samtidig vet jeg at jeg ikke kan bli værende her, ikke om jeg skal overleve, ikke når de mørke tankene kommer tilbake oftere og oftere på grunn av assistentsituasjonen. Så vemodig kommer det til å bli, det er sikkert. Likevel vet jeg jo at jeg er et sosialt vesen som ikke har problemer med å bli kjent med nye mennesker, så jeg gleder meg jo til å dra ut, drikke øl og whisky, og knytte helt nye kontakter.

7Sep/150

Nightwish, Sverresborg Arena Trondheim

Dagene går så altfor fort, og jeg har plutselig blitt en aktiv kvinne. Urk, jeg hater omtale meg selv som kvinne. Det får meg til å høres så ..voksen ut. Uansett, jeg glemmer stadig det jeg har planer om å gjøre selv om alt sammen pent og pyntelig er skrevet inn i Gillioen min, ..det bare skjer for mye. Tror hjernecellene mine er ute av trening etter en altfor lang begivenhetsfattig periode. Et av høydepunktene i 2015 vil utvilsomt være Nightwish på Sverresborg Arena, og det har jeg tenkt å skrive om nå.

Jeg husker ikke nøyaktig når, men jeg kjøpte iallfall billetter til konserten en eller annen gang i fjor høst og hadde gledet meg stort til denne konserten i flere måneder. Dessverre gikk ikke ting helt som planlagt, og en stund trodde jeg at jeg ble nødt til å avlyse hele greia, men Joakim reddet dagen og kvelden ble amazing. For en konsert! Jeg er klar over at jeg sannsynligvis 'banner i kjærka' ved å si dette, men Floor gjorde en helt fantastisk jobb på alle måter, og jeg er så absolutt frelst. Personlig har jeg aldri vært fan av Tarja (om dette medfører drapstrusler, so be it) selv om hun utvilsomt gjorde sounden deres unik, men Floor?.. jeg har ikke ord, for en flott vokalist!

Vi dro ned til Sverresborg Arena rundt 17:30 for å ha en halv time på oss til dørene åpnet. Heldigvis var det ingen kø, jeg fikk gå inn foran andre, og med sommerfugler i magen beveget jeg meg kjapt mot scenen hvor det allerede hadde begynt å samle seg folk. Som 'special guests' hadde de med seg The Sirens, som egentlig ikke sa meg så veldig mye - før jeg senere innså at jeg jo kjenner til Liv Kristine fra Theatre of Tragedy, som var et av de første bandene jeg hørte på innen sjangeren. Jeg fikk lov (av vaktene) til å stå fremst og fikk kapret meg en plass på midten, ved siden av noen helt fantastiske jenter (tusen takk Linnea og Mathilde) som bidro til den ultimate konsertopplevelsen! Når trykket økte presset alle jeg hadde rundt meg i mot, og dermed var det slett ikke så farlig å stå fremst. En arm i hodet nå og da må man nesten bare regne med når man er på konsert, tror jeg.

Nightwish at Sverresborg Arena, August 29th 2015

Da klokka var 20:55 kom Nightwish på scenen, og det er første gang jeg har opplevd at et band har gått på scenen før annonsert tid. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg, for jeg har vært en dårlig fan og hadde ikke hørt det siste albumet. Selvfølgelig håpet jeg på fler av de gamle slagerne, men selv om de store favorittene uteble var jeg kjempefornøyd med at både «Amaranth» og «Ghost Love Score» ble spilt. Når Floor slutter å synge, og publikum stemmer i for full hals, da spretter tårene i øynene på meg iallfall. Så mektig. Når til og med værgudene holdt en hånd over oss, kunne det nesten ikke bli bedre. De spilte i nesten to timer, stemningen var fantastisk, musikken var upåklagelig, pyroen brant i kinna i tre døgn - og i skuffen ligger t-skjorta som bevis på at enda en AMAZING konsert kan krysses av lista. Hadde jeg vært litt lengre i armene kunne jeg skrytt uhemmet av å ha klart å karre til meg et plekter, for Empuu siktet på meg da han kastet det ene ..beklageligvis litt for kort, men det var egentlig helt greit at en av jentene ved siden av meg fikk tak i det.

Trenger jeg i det hele tatt si at jeg gleder meg til neste gang? En enorm takk til Børge Rødli ved PCM Security, Trondheim Concerts, Sverresborg Arena, alle mine flotte med-konsertgjengere med Linnea og Mathilde i spissen, og ikke minst Nightwish - for årets mest fantastiske og helt klart uforglemmelige konsertopplevelse!

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2015

9Jun/150

Like a Phoenix rising from the ashes!

Jeg innrømmer gjerne at jeg er ganske hemmelighetsfull rundt tatoveringene mine, men det er kanskje litt drøyt å la være å nevne dem overhodet når de faktisk er en ganske stor del av meg? Det har jo etterhvert blitt åtte-ni stykker. Det er en god stund siden min siste tatovering nå. Det var chest piece jeg fikk til bursdagen min, utført av Tom Erik ved Tom's Tattoo her i Trondheim. Før det hadde jeg min siste tatoveringstime i 2011, kanskje 2012. Jeg husker ærlig talt ikke helt, men da ble jeg tatovert av Elton ved Flaming Heart Tattoo i Trondheim - en coverup av denne (høyre).

En gang tatovert, alltid tatovert. Alle som har en tatovering eller to vet at suget kommer umiddelbart etter at man er nytatovert, og det er ikke annerledes hos meg. For noen måneder siden fikk jeg for meg at jeg ville starte på et større prosjekt, og Fugl Føniks ville passe meg rimelig bra. Ikke bare er jeg et ganske typisk ildtegn, men Fugl Føniks symboliserer også gjenfødsel, som for meg er en påminnelse om å aldri gi opp - men å reise meg igjen og kjempe videre. Idéen vokste seg større og større, og i takt med den også tatoveringen, og til slutt bestemte jeg meg for at den skulle starte sånn omtrent ved brystet, gå nedover venstre side, over hoften og nedover låret. En ting er at jeg elsker tatoveringer, men en trist realitet er jo at også jeg har kroppskomplekser, og for meg vil Føniks være et ledd i å bli mer komfortabel med å være lettkledd eller uten klær overhodet.

Hva skjedde så? Jo, jeg gjorde en avtale med Tom Erik ved Tom's Tattoo, og 16. mai fikk jeg den første delen av Føniksen min på kroppen. It hurt like a motherfucker!.. la det ikke være noen tvil om det liksom. Tidvis kjentes det ut som om at han skar i meg med en brennheit skalpell, og tidvis var jeg ikke sikker på om jeg skulle grine eller spy, men jeg overlevde med skryt fra tatovereren selv og fem dager senere begynte den å flasse. Etter vel 2,5 time prydet Føniks hode og hals omsider øvre del av min venstre side, og dens høyre vinge ligger over brystkassen min - den er fantastisk, og bedre blir det!

«As the legend goes, when the Phoenix resurrects from the flames, she's even more beautiful than before»
- Danielle LaPorte

26Sep/140

Chippendales World Tour 2014

På fredag hadde jeg sannsynligvis tidenes opplevelse! For flere måneder siden kjøpte jeg nemlig billetter til Chippendales, uten at jeg helt vet hvorfor.. mannlig striptease er da vitterlig en pinlig affære? Jeg tenkte vel noe sånt som at jeg alltids kunne ombestemme meg senere om jeg likevel ikke ville dra. Tvilen satt dypt i meg da fredagen kom, men siden jeg hadde behov for å få tankene over på noe annet enn alt som plager meg for tiden bestemte jeg meg for å likevel kline på meg litt sminke, og komme meg ut døra - og L., som skulle være med, spanderte sushi på Sushime før showet.

Jeg innrømmer glatt at jeg ble skremt da jeg så 'cougars' samle seg i flokk, for så å målbevisst sette kursen mot kveldens arena. Hva skjedde med å se seg selv i speilet før man går ut blant folk? Det var en lett blanding av lettkledde, lettsindige og lettere berusede kvinnemennesker, de fleste med blikk som ikke kunne misforstås, og alle skulle til Olavshallen. Følelsene mine vekslet mellom skam og vantro, så jeg fant fram billetten min og vi plasserte oss raskt på plassene jeg hadde booket - på rad 7., litt usikker på om jeg gledet meg, eller burde blitt hjemme.

Så gikk teppet opp, og 12 utrolig lekre, muskuløse menn entret scenen. La meg bare understreke at jeg normalt sett ikke er så veldig fascinert av muskuløse kropper, men to minutter ut i showet var jeg hellig overbevist om at jeg hadde tatt det rette valget; dette var virkelig kvelden over alle kvelder! L. og jeg hadde på forhånd snakket om risikoen ved å sitte bare sju rader fra scenen, sånn med tanke på å eventuelt bli dratt opp, men vi konkluderte med at vi helt sikkert befant oss på trygg avstand, og derfor kunne slappe av. Så feil kan man altså ta. Det gikk ikke lenge før Billy Jeffrey kom dansende bortover raden, og jeg hadde fått mitt første Chippendale-kyss. Oh my! Før kvelden var omme hadde jeg også fått et kyss av Bryan Cheatham, Gavin Mchale og Jeffrey Garrovillo. Og det var iallfall liten tvil om at kvelden kunne ansees som vellykket. Svært vellykket. Puh! Varm i kinnene, og med verdens bredeste glis klarte jeg dessuten å karre meg backstage og ut på scenen, hvor jeg fikk tatt bilde sammen med fire Chippendales. Jeg kan ikke si det er feil å bli møtt av "hey beautiful!", spesielt ikke når det kom fra min personlige favoritt, eller å stå der med ubegrensede mengder 'sexyness' på alle kanter, selv om bildet ikke ble det beste.

Alt i alt var kveldens opplevelse helt fantastisk. Etter at showet var ferdig fikk alle (!) i salen muligheten til å ta bilde sammen med Chippendales-gutta, og jeg var heldig nok til å få komme backstage og fremst i køen!Etter at de hadde kommet seg gjennom den endeløse køen av ville kvinnemennesker som ville tafse på veltrente kropper.. møtte de faktisk opp nede i hotellbaren, hvor vi kunne snakke med dem, få signaturene deres, og ta selfies over en lav sko. Mottoet mitt er at man ikke kan vente på at ting skal falle i fanget på en, såjeg tok saken i egne hender, og snakket med dem alle sammen. Jeg fikk til og med sneket til meg en klem av den svært kjekke Gavin, som uten tvil er min favoritt. Fan 4 LYFE! Billy lovte meg dessuten et kyss til om jeg kom tilbake neste år, og dét er det vel liten tvil om at jeg skal.

Jeg antar at det var mange kjærester, forlovede og ektemenn som sovnet fornøyde på fredagsnatta ..if you know what I mean!