dysfunksjonell.no
1May/154

Week 17

Apparently I've gone all quiet on you again, but hey.. there's aaalways a reason, and I've just had too much crap on my mind. Quite frankly I don't even care that I'm typing up this in English, which says it all, no? It's not like I'm not doing anything. Hanging around, glaring at the walls. No, I'm actually busy doing things, living life, enjoying myself in-between battles. And this tagging business is driving me crazy as well. Bloody tags.

I've decided to add a photo of my week 17 in my Gillio, just to illustrate that I actually have a life, because I do. Have a life, I mean. Please ignored the smudged entries. Recently, like the past ..eight months or so, it's consisted of going out partying, going to Starbucks for a grande Toffeenut Latte - I even made it to their «Wall of Awesomeness», working and worrying, sulking, drowning myself in self-pity, planning and so on. Kinda miss my makeup though, so I need to plan a way to implement makeup in my life again.

I just interrupted my own train of thoughts, so now I'm not even sure where I was going with this, but at least you know that I'm alive. I've been living here for a little over a year now, in my own little apartment in Ranheim. A tiny little milestone actually, as this is the first place I've owned on my own, and I totally forgot to celebrate the anniversary. Still as hopeless as ever. I've finally managed to hang the lamellae I purchased last year, so now I have the luxury of privacy too.

And as it turns out, big sisters are a blessing. I kinda forgot that she's some kind of financial genius, but when I realized I had to do my taxes - late as ever - I asked her to double check it for me. She kindly did, and now it turns out I've paid way too much in taxes for the first four months of 2015, which means I'll receive a sweet sum of cash next year - and that I'll be able to go back to living for the rest of the year. Hallelujah!

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2015

1Apr/151

Ordner det seg aldri?

Det går mot sommer. Dagene raser avgårde, og jeg syns stadig vi starter på en ny måned. Er det meningen at tiden skal gå så fort? Jeg stresser. Av en eller annen merkelig grunn har jeg trodd at dette med assistanse var noe som skulle ordne seg etterhvert. Noe som skulle bli stabilt, og relativt problemfritt. At hverdagene liksom skulle begynne å gå av seg selv. Sånn er det jo overhodet ikke. Akkurat når jeg tror at ting er i ferd med å ordne seg, så kommer oppsigelsene jeg ikke helt forventet og atter en gang sitter jeg fast i synkemyra. Og det på samme tid som jeg må godkjenne ferieønsker for juni-august. Jeg stresser. Nå har det snart gått to år, og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få endene til å møtes, hverken på den ene eller den andre måten.

Jeg skjønner iallfall at de planene jeg hadde for sommeren bare er å glemme, og det føles ikke så veldig bra egentlig. Jeg hadde sett frem til å ta en tur sørover for å treffe venner, og slappe av litt igjen, men det er ikke gjennomførbart. Å leve på halv åtte er ikke noe jeg unner noen.

I dag la jeg ut en ny stillingsannonse, så får vi se hvor mange søkere jeg får denne gangen. Jeg trenger folk, gode assistenter, men folk flest skjønner ikke hvor mange faktorer som spiller inn for at man kan begynne å jobbe her. Jeg kan ikke ansette hvem som helst, det må klaffe, man må ha egenskapene som trengs, og så er det jo endel andre ting som spiller inn. Det er som et puslespill med 1000 brikker, kastet utover en stue, og jeg skal finne alle brikkene som danner bildet igjen.

14Oct/140

Protected: Jeg drukner..

This content is password protected. To view it please enter your password below:

28Jun/142

Tungsinn

Siden mamma sendte meg en SMS her i forrige uke for å spørre om jeg hadde det bra, på grunnlag av at hun hadde lest de siste innleggene mine, er det kanskje på sin plass å understreke at jeg faktisk har det bra. Bra er relativt. Egentlig. De to siste innleggene mine kan kanskje virke i overkant negative, men innimellom føles det som om at jeg ramler ned i ei dump, og sinnet blir mørkere. Hodet blir fullt av tanker jeg ikke helt klarer å få tak i, og jeg føler meg stresset og nedstemt uten å kunne sette fingeren på det hva det egentlig er som plager meg.

I forrige uke var det å la blikket vandre ut vinduet er rimelig deprimerende, og da kommer tungsinnet snikende. Hva de mørke tankene omhandler varierer endel, og akkurat nå er det tanker jeg vet ikke har rot i virkeligheten, noe som gjør det hele ekstra frustrerende. Irrasjonell frykt, redsel. Nattetimene er de beste, da kan jeg på en måte bortforklare at det er mørkt, og når sola klarer å trenge gjennom skyene når den står opp rett noen minutter over tre, og leiligheten min fylles av sterke, gullfargede stråler - da klarer ikke lenger tungsinnet å klore seg fast, og jeg vet at dagen som kommer blir fin.

Andre ting bekymrer meg. Hele tiden. Jeg får liksom aldri en pause, og jeg får ikke puste. Egentlig burde jeg bare kaste hendene i været, puste dypt og drite i det uunngåelige som kommer, men det kan jeg jo ikke. Jeg må alltid sørge for å ha en plan, deretter en backupplan, og så en backupplan til backupplanen - i tilfelle det skjærer seg, noe det som regel gjør. Jeg er helt sikker på at jeg kunne hatt 50 ansatte, og likevel hatt problemer med å få hverdagen min til å gå opp og rundt. Ikke fordi jeg har udugelige assistenter - for det har jeg virkelig ikke - men fordi livet kommer i veien, på en eller annen måte. Enda godt jeg ikke er den som er kjappest med å kaste inn håndkleet ved første fartsdump.

La meg bare understreke at det å grine i fem timer i strekk, helt uten å ha sett onsdagsfilmen på TVNorge, ikke kan anbefales. Jeg tror dog det hjalp, på en måte, om man ser bort fra den dundrende hodepinen det hele resulterte i - trangen til å grine har iallfall ikke vært like overveldende de siste par dagene. Jeg tenkte bare jeg ville forklare. For de som undrer. Eg vet'kje.