dysfunksjonell.no
8Jan/080

Lita jente på skolebenken

Idag var det første skoledag etter juleferien, og gjett om jeg var glad! Nå er jeg kanskje ikke kjent som den mest skoleflinke personen i verden, men gud.. så deilig det er å være tilbake på Dragvoll, og igang med det vante livet. Ikke mer ferie, ikke mer kjedsomhet, og ikke mer sløving ((.. sløving er relativt!)). Deilig! Har satt opp timeplanen min. Kom frem til at jeg skal ha skole tre dager i uka dette semesteret, og har satt opp forelesningene og gruppetimene sånn at jeg får akkurat passe lange dager på skolen. På den måten kan jeg slå rimelig mange fluer i en smekk: stå opp tidlig, kanskje spise litt, delta i studiene, jobbe på egenhånd, og kanskje være akkurat passe trøtt når kvelden kommer til at jeg kan krype under dyna før klokka har runda 02:00. Optimistisk? Kanskje. Den som lever får se, og jeg skal iallfall gjøre et ærlig forsøk!

    Mandag

  • FRI
    Tirsdag

  • 08:15-10:00 ▪ Forelesning: Litteratur, Prosa
  • 12:15-13:00 ▪ Gruppe: Engelsk Språkvitenskap
  • 14:15-16:00 ▪ Gruppe: Kulturkunnskap
    Onsdag

  • 10:15-11:00 ▪ Forelesning: Kulturkunnskap
  • 13:15-14:00 ▪ Gruppe: Litteratur, Prosa
    Torsdag

  • 08:15-10:00 ▪ Forelesning: Kulturkunnskap
  • 12:15-14:00 ▪ Forelesning: Engelsk Språkvitenskap
    Fredag

  • FRI

Nå kan det hende at jeg må endre tidspunkt på gruppetimen, onsdag - men jeg håper det henges opp mens jeg er der, og at ikke alle andre vil stå på akkurat den gruppa. På denne måten har jeg skikkelig langhelg, og det er jo egentlig småkult.. iallfall helt til jeg finner ut at det er dødskjedelig å ikke ha noe å gjøre på mandagene. Kanskje man må sette av den til bytur m/ kaférunde, Bodil? Wink

Utover dette klarte jeg omsider å bestemme meg for å slutte i Studentradion. Jeg orka rett og slett ikke mer, for det var ikke verdt det. Fant ut at jeg sliter nok med mine egne ting, om jeg ikke skal påføre meg selv enda fler tunge følelser, og ting å stri med. Unødvendig! Kan hende jeg har valgt feil, og det kan hende jeg kommer til å angre på avgjørelsen min - men jeg brukte omtrent hele desember måned på å bestemme meg, og det akter jeg igrunn å stå for. Så langt føles det rett iallfall, så da tror jeg igrunn at jeg skal stole på magefølelsen.

20Sep/070

1 mnd og 11 dager

Nå har jeg bodd i Trondheim by i nøyaktig.. 1 mnd og 11 dager, og jeg kan ikke si annet enn at jeg definitivt har tatt det rette valget. Jeg har ikke lengtet hjem, eller angret på at jeg flyttet én eneste gang - selv om enkelte ting har vært slitsomme, og har plaget meg. Er det noe jeg er god på, så er det vel å klistre på meg det fake smilet, og late som at alt er i skjønneste orden, selv om Shamis Verden™ er i oppløsning på innsiden. Men, det ordner seg. Det gjør alltid det. Neste helg er iallfall hytteturen et endt kapittel, og jeg trenger ikke lenger deppe for at jeg ikke fikk være med - selv om jeg frykter at den helga kommer til å bli tung å karre seg gjennom.

Ellers lar jeg meg fortsatt fascinere av at universet synes å være mer i harmoni med meg, etter at jeg flytta hit. Nå skal jeg ikke ta munnen for full, men uansett hva jeg stresser med - så later det til å løse seg opp helt på egenhånd, og til min fordel. For å gi et aldri så lite eksempel på dette, så fikk jeg igår beskjed om at jeg måtte fremskaffe en formell bekreftelse på at Trondheim kommune ville gi meg et nytt BPA-vedtak, innen fredag - for å unngå rot med at assistentene jeg har nå blir oppsagte, osv. Så jeg fant ut at det var greit å troppe opp på Statens Hus, for å forklare situasjonen. De så akkurat sånn passe forvirra ut, og jeg fikk beskjed om at de ikke kunne fortelle meg noe før de hadde snakket med sjefen sin - og at han skulle ringe Steigen kommune. Klok av skade ble jeg jo litt betenkt, men idag fikk jeg en meget hyggelig telefonsamtale fra Trondheim kommune, om at de hadde blitt enige om at Steigen kommune skulle fortsette å betale for BPA-ordningen min i de neste to månedene også - selv om de egentlig hadde sagt opp avtalen sin med ULOBA.

Edit: ..selv om jeg aldri skrev ferdig dette innlegget, så har jeg likevel valgt å poste det.

13Sep/070

Å stå utenfor..

Jeg hadde egentlig tenkt å unngå å gjøre dagboka mi om til en såkalt klagemur, men jeg innrømmer herved at jeg har et "luksusproblem". Det vil si.. for meg er det jo et rimelig reelt problem, men det hjelper jo ikke på det faktum at det egentlig er helt tullete. Jeg sliter nemlig med å passe inn. På en måte. Aner ikke hvordan jeg skal kunne forklare problemstillingen - men jeg føler meg som en trassig 14-åring, og det er ikke spesielt kult i en alder av 28 år. Jeg føler meg så jævla utenfor, og det er ikke noe jeg direkte innbiller meg. Jeg mener, etter en viss tid i en spesiell situasjon (i mitt tilfelle som rullestolbruker), så blir man lettere vàr hvordan folk ser på en. Det er feks. ingen problem å se om en person ser på MEG, eller om en person bare ser en "skremmende stol". OK, så når det er forklart, så frustrerer jeg over antallet mennesker som ikke tør seg meg i øynene når de føler at de må utveksle noen ord med meg, eller som faktisk ikke vet hvordan de skal forholde seg til det faktum at jeg ikke er helt som dem. Nå sier jeg ikke at jeg forventer at alle skal vite hvordan de håndterer denne åpenbare usikkerheten, men.. gah, jeg vet ikke hvor jeg vil hen med dette.

Greia som trigger denne vesle tiraden, er noe så enkelt som en hyttetur. Japp, en hyttetur - som jeg ikke "får" være med på, fordi det ikke er tilrettelagt for en som meg (ordvalget er med overlegg her). I utgangspunktet er det helt "greit" at jeg ikke får være med på denne første bli-kjent-turen, for Gudene skal jo vite at jeg er vant til at jeg ikke kan delta på alt jeg gjerne skulle vært med på, men denne gangen er det mer som ligger bak - og jeg liker ikke måten jeg reagerer på. Jeg føler meg utenfor, og jeg liker ikke at det faktisk stikker. Jeg har da vært her før? Jeg har da virkelig håndtert denne situasjonen tidligere? Hvorfor er dette så veldig annerledes, og hvorfor tvinger dette frem tårene gang på gang? Næh, jeg vet ikke - føler meg bare utenfor, og det gjør at jeg igrunn mister lysten til å være med på andre ting som skjer, til tross for at jeg faktisk kan delta - og det er jo helt dust. Likevel føler jeg meg ikke vel, og jeg blir usikker - skulle nesten ønske jeg var usynlig, men det er jeg jo ikke.. Har ikke lyst. Vil ikke.

3Sep/070

Webansvarlig for Studentradion!

På tide med en ny oppdatering, eller hva? Wink Har skjedd litt siden siste innlegg - og det skal jeg herved slutte å skrive, for det skjer et eller annet hele tiden, så det kommer til å bli en slitsom gjentakelse bare. Point being, jeg fortalte jo at jeg hadde søkt på jobb i Studentradion? Hm, nei? Vel, jeg hadde iallfall planer om å fortelle dere det. Øyvind fortalte meg jo at Studentradion søkte etter "webdesigner/webredaktør", og det er jo som kjent en greie jeg liker å holde på med. Jeg var noe skeptisk til å søke - meg og prestasjonsangst, you know - men jeg bestemte meg for å gi det hele en sjanse likevel. Det kunne jo hende at det var mange andre som søkte samme stilling, og at jeg slett ikke ville få den - og bedre angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort, right? Men nå ble det nå engang sånn at jeg faktisk fikk jobben! Må ærlig innrømme at jeg føler meg litt important, og ikke minst at jeg gleder meg til å begynne på jobben med å oppdatere sidene (selv om det kommer til å bli interessant å overta en annens kode..).

Har ikke så mye tid til å tenke for tiden, og det er igrunn befriende, men det slår ut i drømmene mine istedet - og jeg våkner totalt stressa. Ting har begynt å skli litt ut igjen, og jeg har fått tilbake endel av de gamle følelsene av å være i veien, eller til bry, og de truer med å sluke meg hel. Jeg vet at det er teit, og helt grunnløst, men de vil ikke slippe taket. I tillegg føler jeg meg dels utenfor, fordi jeg ikke kan være med på alt det sosiale som skjer - dels fordi jeg ikke har nok assistenter, og dels pga. manglende tilrettelegging. Jeg har en sånn sprø idé om at jeg må være med på ting, for at folk skal skjønne at jeg ikke er ..asosial, sær og tilbaketrukken, eller noe - og det plager meg at ting hindrer meg. Og.. når ting plager meg, så blir jeg stille og inneslutta. Jeg orker ikke sutre og klage, men reagerer på en måte likevel - uten at jeg sier at det er en bedre måte å reagere på.

Når det kommer til skole, så er jeg fortsatt noe sløv - og jeg er bittelitt usikker på hvor smart det egentlig var å krype tilbake til skolebenken, leksemessig. Jeg kom jo plutselig på at jeg aldri har vært vant til å gjøre lekser, og det viser seg fortsatt at jeg har en tendens til å ignorere ting helt til jeg plutselig "kommer på" at.. "oi, dette skulle jeg vel kanskje ha lest til idag?" - need I say more? Det går seg forhåpentligvis til. Har lasta ned fonter for lydskrift ((.. takk, Violent Dream!)), sånn at jeg iallfall kan skrive inn notatene mine på PCen - og det burde jeg i aller høyeste grad gjøre før jeg glemmer sammenhengen i det jeg har skriblet ned. Bortsett fra det, er jeg rimelig fornøyd med studenttilværelsen, men jeg skulle ønske at ting gikk seg til snart - og blir sånn som de burde, og skal være. Ellers tenkte jeg rett og slett at jeg skulle dele timeplanen min med dere - ikke fordi det er så utrolig interessant for andre enn meg, men da har jeg den iallfall på et lett tilgjengelig sted. Wink

    Mandag

  • FRI
    Tirsdag

  • 12:15-14:00 ▪ Forelesning: Lyrikk og Poesi
  • 16:00-18:00 ▪ Forelesning: ExPhil
    Onsdag

  • 11:15-12:15 ▪ Gruppe: Lyrikk og Poesi
  • 14:15-15:15 ▪ Gruppe: Språkferdighet
    Torsdag

  • 14:15-15:00 ▪ Forelesning: Språkferdighet
  • 15:15-17:00 ▪ Forelesning: ExPhil
    Fredag

  • 14:15-16:00 ▪ Forelesning: ExFac