dysfunksjonell.no
5Dec/160

5. desember: Migreneanfall

Det er ikke ut som det blir noen adjektivkalender i 2016, så jeg tenkte vel heller at jeg kunne forsøke å skrive et innlegg om dagen ut året. Heller ikke i fjor ble kalenderen fullført, så det er vel kanskje best å bare skrinlegge hele greia. Nå er det ikke slik at 2016 ikke har fart med nok av elendighet jeg kunne skrevet om, men sannheten er jo at jeg rett og slett hverken har hatt ork eller overskudd.

I går, for eksempel, hadde jeg en helt vanlig og rolig søndag.. helt til jeg plutselig la merke til en synsforstyrrelse på høyre siden. Livredd for å få et migreneanfall prøvde jeg å forklare det med julelysene jeg har hengt på veggen over datamaskina mi, men ikke veldig lenge etter kom den fryktede auraen og da visste jeg at det bare var å finne frem Imigran. Sånn i utgangspunktet burde fortellingen ha stoppet der, for normalt sett tar det brodden av anfallet og resten av kvelden oppleves i en seig medisinrus, men slik ble det ikke i går; for bare tjue minutters tid etter å ha tatt tabletten begynte jeg å miste følelsen i armene, og hendene. Det var verst i den høyre, og innen kort tid var den helt følelsesløs. Jeg ble redd, og selv om jeg hadde lest noe om det under bivirkninger i pakningsvedlegget, toppet det seg da jeg ikke lenger var i stand til å snakke forståelig. Jeg visste hva jeg ville si, og ordene jeg skulle bruke, men det som kom ut av munnen min var noe ganske annet. Da ble jeg skikkelig redd, og ba assistent på jobb om å ringe legevakta. Det vil si, jeg forsøkte å be henne om det og trengte flere forsøk før hun skjønte hva jeg ville. Etter en kort samtale med legevakta kom ambulansen, og ikke lenge etter det igjen kom legebilen. I løpet av tiden det tok hadde jeg forbedret meg betraktelig, men hadde fremdeles problemer med enkelte ord og de var usikre på om de ville ha meg inn på St. Olavs for videre sjekk. Jeg ble tatt godt vare på, både av ambulansepersonell og lege, sjekket og tatt seriøst - og siden jeg ble såpass mye bedre mens de snakket med meg konkluderte de med at jeg ikke trengte å bli med inn til St. Olavs, men at jeg kunne ringe om det ble verre.. så skulle de komme med en gang.

Jeg vet ikke hva som skjedde, om det var migreneanfallet eller medisinen, men skummelt var det uansett. Kanskje spesielt med tanke på at jeg faktisk har hatt en blødning i hodet tidligere. I dag er jeg fin igjen, om enn noe redusert og tung i hodet etter i går. Om jeg skal se det positive i det hele, er det sannsynligvis lenge til neste anfall med tanke på at det går fire-fem år mellom hver gang. Jeg håper iallfall det.

18Feb/162

St. Olavs Hospital, et eventyr jeg kunne vært foruten

Om du har kommet over dette innlegget ved en tilfeldighet, anbefaler jeg deg å lese dette innlegget først.

Da jeg begynte å skrive på dette innlegget hadde jeg vært hjemme i nesten 14 dager. Det har vel gått omtrent en måned nå, og jeg sliter fremdeles med lite muskelstyrke, smerter og jeg er uendelig sliten - selv om det går bedre for hver dag. Nå er jeg i det minste ganske sikker på at styrken i armene vender tilbake, for det var tøft å måtte innse at de 14 dagene på rygg i en sykehusseng kanskje hadde tatt fra meg den lille styrken jeg har på permanent basis. Jeg lovte dog å fortelle resten av historien, og det er det jeg skal gjøre nå.

På grunn av smertene jeg hadde på grunn av senga prøvde vi hele tiden å komme opp med en løsning som kanskje kunne avlaste, om så bare for noen minutter. Jeg lover, det er hverken morsomt eller behagelig å være nummen fra bekkenet og ned til knærne. Søsteren min hadde oppdaget en personløfter ute i gangen og tenkte at denne kanskje kunne være til hjelp, og jeg foreslo at om vi kunne legge et slags belte under korsryggen min kunne vi kanskje heise meg en centimeter eller to opp fra underlaget og dermed fjerne presset? Vel, da fikk vi først beskjed om at vi ikke kunne ta den inn på rommet fordi jeg lå på smitterom, og det innebar at personløfteren måtte vaskes ned før den kunne brukes til andre pasienter. Jaha? Hva var problemet? OK, greit nok. Deretter fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne få låne den, fordi den måtte være tilgjengelig - og jeg siterer - i tilfelle noen av pasientene hadde bruk for den. Hva faen var jeg, om ikke en pasient?

Søndagen før jeg ble skrevet ut skulle jeg egentlig dra hjem, så jeg fikk besøk av vakthavende lege som da skulle skrive meg ut. Møtet var interessant. Det første jeg fikk beskjed om, nesten før hun hadde hilst på meg, var at jeg hadde et så dårlig kosthold at hun måtte skrive et brev til fastlegen min og fortelle om dette, og så måtte jeg bestille meg en time innen en uke etter at jeg hadde kommet hjem for å snakke med fastlegen om hva vi kunne gjøre med dette dårlige kostholdet. Jeg hadde ikke sett denne legen før, og sa at det ikke kunne stemme siden de to legene som hadde vært innom nesten hver dag i løpet av de da 13 dagene jeg hadde vært innlagt hadde skrytt av kostholdet mitt, proteinnivåene i blodet og slike ting. Legen ble ikke spesielt imponert av dette, og sa at hun kunne lese blodprøvene og de sa helt klart at kostholdet mitt var elendig - og så gikk hun. Helt ærlig, jeg ble både irritert og lei meg fordi jeg ikke skjønte hva greia var. Skulle nå dette også havne i journalen min? Jeg vet jo at kostholdet mitt overhodet ikke er dårlig, selv om jeg kanskje ikke spiser de megastore porsjonene, men så er jeg heller ikke det største mennesket i verden. Dagen etter, altså mandag, var en av de vanlige legene på plass igjen og han kunne fortelle at de hadde snakket om det på morgenmøtet, og at det hadde vist seg at den påståelige legen fra dagen før hadde lest en annen pasients blodprøver. Hva om hun hadde forsøkt å behandle meg, eller enda verre; medisinere meg på grunnlag av en annen pasients blodprøver? Finnes det ikke rutiner for dette? Hvordan kan noe slikt egentlig skje? Fikk jeg en unnskyldning fra denne legen? Nei. Ingenting.

Så var det dette med mat da. I løpet av de 14 dagene spiste jeg omtrentlig ingenting, med unntak av litt avsilt grønnsakssuppe, noen teskjeer finmost banan, finmost jordbær, vaniljesaus og den hvite guffa som var i den IV-posen som ble hengt opp en av dagene (og som sprakk den første blodåra fordi den ikke ble passet på). Hver eneste dag var det et evig mas om at jeg måtte spise, det er viktig å spise, man kan ikke bli frisk uten næring osv. Det er langt fra første gang jeg er syk, jeg er klar over at jeg må spise, men når jeg ikke kan gjøre noe annet enn å ligge rett ut på ryggen i en seng, så er det veldig begrenset hva jeg klarer å spise uten å sette det i vranghalsen. Hva med deg? Matlysten var nemlig i aller høyeste grad tilstede gjennom hele sykdomsperioden, siste halvdel av oppholdet ba jeg til og med om mat, jeg kan bare ikke spiste fast føde i liggende tilstand! Og dum som jeg er, trodde jeg faktisk at St. Olavs hadde fler pasienter som er avhengig av most mat.. sånn er det altså ikke, for det de hadde å tilby meg var rett i koppen-suppe. Seriøst? Jeg, med mine ikke så mange kilo, blir ikke mett av rett i koppen i frisk tilstand engang? Siste natta før jeg dro hjem lå jeg i senga og lo for meg selv. Jeg tenkte at.. om dette ble natta jeg sulta i hjel, slik at de ville finne med død i senga morgenen etter, så skulle jeg iaktta dette fra hvorenn jeg ville befinne meg, og le. Le hånlig. Jeg var så sulten og tom i magen at jeg ikke kunne røre meg uten å brekke meg. Og jeg brakk meg. Gang på gang.

Hva skal jeg si? Jeg hadde ikke mye til overs for St. Olavs før dette oppholdet, og jeg kan ikke si at det har endret seg til det bedre. Jeg kunne sikkert skrevet mer, men jeg orker ikke. Jeg vil gjerne rette en takk til de som undersøkte meg på legevakta, de to legene som behandlet meg, Asbjørn og Lars, og tre av sykepleierne på avdelingen som jeg tror het Monica, Marit og Marit. Uten dere vet jeg ikke hvor jeg hadde vært hen i dag, og det er dere som skal ha all takk for at jeg ble frisk igjen og kom meg hjem.

31Jan/164

Influensa 2016

Tre meg på foten og kall meg en støvel. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde influensa (altså ekte influensa, ikke en kraftig forkjølelse), men mandag 11. ble jeg altså nødt til å ta meg ned til legevakten da jeg fikk feber som lyn fra klar himmel. Ikke vet jeg hva som skjedde, men jeg er jo i grunn glad for at jeg ikke la meg til å sove slik jeg hadde tenkt - for uttrykket på turnuslegen som etter to febermålinger kunne meddele at jeg hadde 41,4 var ganske ..interessant. Tror han syns det var beundringsverdig at jeg satt oppreist og snakket med ham enda, for jeg burde vel strengt tatt vært nesten død på det punktet. Vakthavende lege fikk det veldig travelt, og hadde ikke tid til å besvare spørsmålene mine fordi hun ville ha meg på antibiotika snarest pga. mistanke om blodforgiftning. Akutten og innskrivingen på St. Olavs hadde det derimot på ingen måte like travelt som de på legevakta, så det gikk mange timer før jeg ble satt på medisin overhodet, og tålmodigheten min rant ut omtrent like fort som feberen steg.

Siden jeg har ligget på St. Olavs før, og vet at sengene deres er helt forjævlige, ba jeg om å få en skikkelig seng helt fra jeg kom inn på legevakta og ble forsikret hele veien om at jeg skulle få det. Jeg måtte bare si fra når jeg kom til avdelingen, det var ikke noe problem. Klok av skade sa jeg fra på alle poster jeg var innom, og beskjeden var den samme; det er ikke noe problem, skikkelig seng skulle være klar når jeg kom til rett avdeling. Så begynte helvetet da.. for ikke fikk jeg seng. Nei, det hadde de ikke på Infeksjonsavdelingen, og det kunne de heller ikke skaffe. Feberen var fortsatt høy, jeg hadde forferdelige febersmerter i hele kroppen, og jeg gråt av smertene senga jeg lå på påførte meg på toppen av alt sammen. Joda, det fantes andre senger på andre avdelinger, men de lånte dem ikke ut. Jeg gråt fortsatt.

I dag sitter jeg her da, foran PCen min og lurer på om jeg har mistet den lille styrken jeg hadde i armene permanent? Å skrive på tastaturet sliter meg ut, fingrene mine er mørkeblå og bare det å være borti noe sender smerter nedover ryggraden. Hendene og armene er fulle av stikksår. Jeg har sprukne blodårer som gjør det umulig å ta meg i hendene, for den minste berøring får tårene til å sprette - sprukne, fordi sykepleierne som skulle passe på veneflonen og det jeg fikk inn i årene ikke gjorde jobben sin.. smerter, fordi jeg måtte ha tilskudd av kalium hver gang jeg fikk tilskudd av væske som skyllet ut det jeg hadde av kalium i kroppen. Og konsekvensen av det var at nivået brått var så lavt at jeg var minutter unna hjertestans, om jeg ikke fikk enda mer kalium. Vet du hvordan kalium føles? Nei? Som om at armen din brenner innenfra. Tydeligvis et totalt ukjent begrep for de aller fleste sykepleierne på Infeksjonsavdelingen, som stadig lurte på om jeg hadde 'vondt i veneflonen'.

.. Det kommer mer.

26Jun/1314

Statusrapport

Hei,
Jeg lever altså. Natt til 13. juni begynte jeg å få febersmerter i hele kroppen, og da morgenen kom hadde feberen inntatt kroppen min. Turen til fastlegen resulterte i en akutt innleggelse med 39,6 - og jeg ble liggende på sykehus til den 21. juni da jeg endelig ble ansett for frisk nok til en utskrivelse. Jeg hadde pådratt meg en pneumokokkinfeksjon (også kjent som lungebetennelse), som ble bekjempet med penicillin i blodet via venflon. Morsomt? Nei. Blodsukkeret mitt hoppa og spratt, og glukosen jeg fikk tilført førte til at viktige næringssalter ble skyllet ut av kroppen - og at jeg måtte få Kalium. Arm on fire! Arm on fire!

Jeg orker egentlig ikke skrive så veldig mye mer om denne elendigheta. Jeg er iallfall hjemme, i min egen seng, jeg orker spise mat igjen, hundene er hjemme og det er sommerferie. Hurra. Eller ikke så veldig, ettersom alle planene gikk i dass og jeg i skrivende stund enda går på penicillinmikstur (som smaker død og pine) og derfor er noe utsatt hva immunforsvaret angår.

Ja, og så har jeg sannsynligvis kjøpt meg leilighet da.

Yours truly,
Sham.

Photo © Shamini Thevarajah 2013