dysfunksjonell.no
21Apr/190

Når rulleteksten er ferdig

Jeg leser forrige innlegg, og må smile litt. Smile fordi det er rart hvordan ting forandrer seg på bare et øyeblikk. Hvordan jeg ikke lenger husker hva det var som gjorde at jeg følte på ekte lykke da jeg skrev det. Helt ærlig husker jeg ingenting lenger. Jeg tror jeg har misbrukt hjernen min så grovt at den rett og slett er ødelagt. Følelsen av ekte lykke var iallfall ikke langvarig. Lite har skjedd siden sist jeg skrev, på godt og vondt, for tanken var jo at jeg skulle ha noen nye assistenter i ordningen min i løpet av kort tid. Jeg vet ikke jeg, tilsynelatende er det såpass mye galt med meg at jeg ikke er en person folk ønsker å jobbe for. Hvorvidt jeg ønsker å jobbe med de samme folka, vel, det er det ingen som spør om.

På en side hater jeg å måtte brette meg ut for fremmede hele tiden, blottlegge meg, dele tanker og følelser jeg aller helst vil holde for meg selv - fordi de er mine. På en annen side skulle jeg ønske at jeg kunne dratt frem en gammel lysbildefremviser og virkelig gitt folk et innblikk i hvordan det er å være meg på en helt vanlig dag. Vist alle rundt meg hvor store smerter jeg egentlig har, og hvorfor endel av smertene oppstår. Vist alle rundt meg hvor liten jeg føler meg hver gang noen overkjører meg. Vist alle rundt meg hvor altoppslukende de mørke tankene faktisk er, og hvorfor de kommer.

Jeg må snart akseptere at det ikke er noe "meg" her lenger. Jeg har ikke hovedrollen i livet mitt. Det er knapt nok mitt liv, om et liv overhodet. Jeg er en noe passiv statist med en tildelt rolle jeg egentlig ikke er noe fornøyd med, jeg har bare noen få replikker, og ingen kommer til å huske meg når rulleteksten er ferdig.