dysfunksjonell.no
22Mar/140

Kong Vinter, Kong Vinter

Hver gang jeg tenker at jeg skal ta meg selv i nakken og bli flinkere til å blogge igjen.. så skjer det noe, og tror du ikke jeg ble syk igjen? Jeg fikk knappe ti sykdomsfri dager før jeg våknet med tjukk hals, feber og elendighet - før det eskalerte med vondt i lungene, hoste og slim. Jeg er nesten frisk igjen nå, men det har tatt sin tid og vært uendelig slitsomt.. men nå har jeg brukt opp virkelig sykdomskvoten min for 2014 (og noen år frem i tid). Jeg mistenker at jeg våget meg utenfor døra for tidlig, før jeg hadde blitt skikkelig frisk, og at det var derfor det slo hardt tilbake. Derfor forblir jeg nå inne i varmen til jeg er skikkelig frisk!

I Trondheim har vi den siste ..uka snødd ned, sånn helt seriøst, så jeg har egentlig ikke så veldig mye valg - jeg kommer meg jo søren ikke ut? Tiden flyr, og nå er det bare fem dager igjen til overtakelse av leiligheten. Fem dager, det er helt absurd at tiden har gått så fort! Tenk, jeg har snart vært singel i et år allerede. På førstkommende tirsdag har jeg faktisk en avtale på Hjelpemiddelsentralen, og da skal utprøvingen av bil foretas! Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle få time så kjapt, så nå er jeg virkelig spent på om jeg kanskje får ny bil før sommeren. Baksiden av medaljen er jo at jeg nå har satt opp budsjett, og det er rent deprimerende. Jeg kommer ikke til å leve noe luksusliv i overskuelig fremtid iallfall, det er helt sikkert, og bilen bidrar ikke akkurat.

På tirsdag skrev Dagsavisen om Mari og den nye dokumentaren hun holder på med, og samtidig som det er ganske skummelt at den allerede får publisitet er jeg veldig stolt av henne - og av at jeg har fått æren av å være en del av den kommende filmen.

Ellers skjer det ikke så voldsomt mye egentlig. Jeg tenker stort sett bare på penger, overtakelsesdato og flytting - og håper ikke det tar så lang tid å komme seg i orden på Ranheim. Det er meldt strålende sol, blå himmel og nydelig vær, og det tar jeg som et godt tegn. Nå håper jeg bare denne forkjølelsen pakker sammen rotet sitt og drar snart, og at vi ikke sees igjen på rimelig lang tid.

Bloggurat

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2014

14Feb/140

Feberhet i Februar

Forrige fredag var humøret mitt fantastisk hele dagen, ikke bare fikk jeg beskjed om at ULOBA har fått konsesjon i Trondheim - og med det ble minst 58 kilo løftet av skuldrene mine, men jeg fikk også mitt ukentlige Starbucks-fix i form av en Toffenut Latte med krem.

Usikkerheten rundt hvorvidt ULOBA ville søke om konsesjon i Trondheim har vært tyngende, og da det ble klart at de hadde søkt var det nesten uutholdelig å vente på avgjørelsen om hvorvidt de ville bli godkjent av kommunen. Den 7. februar kom beskjeden om at ULOBA har fått konsesjon, og at vi med BPA i Trondheim fortsatt kan benytte oss av ULOBA som tilbyder! Enn at en skal bli så glad for at iallfall én bekymring er borte, nå gjenstår det bare å se hva Trondheim kommune finner ut rundt problemstillingen at vi ikke skal kunne reise utenlands uten å søke på forhånd.

Ola Røyseth Schrøder skrev i slutten av januar en kronikk i Ytring som jeg syns alle bør lese, og han har fått svar i form av en replikk fra Trondheim kommunes Helge Garåsen. Jeg vet ikke jeg, om dette betyr at det skjer noe i vår favør, eller om det bare er tomt politikerprat.

Foreløpig kan jeg bare glede meg over at jeg har funnet fantastiske assistenter som alle bidrar til at livet mitt fylles med gode dager og smil, til tross for bekymringer, tungsinn og angst. Jeg gleder meg også over å kunne si at jeg bor i en kommune som lar oss selv bestemme hvilken tjenestetilbyder vi ønsker å bruke i hverdagen, og dersom Trondheim kommune slutter å tulle (les kommentarene under replikken) med falske bekymringer for assistentenes rettigheter og sikkerhet, kan jeg - og fler med meg - puste roligere igjen.

Men Universet vil alltid ha meg ned på jorda igjen, facing the reality liksom, så på søndag ble jeg syk med feber og hele pakka. Jeg bruker store deler av hverdagen min på å styre unna syke mennesker og potensiell smitte, men denne gangen gikk det ikke - og jeg røk på en smell i form av 39,1'C. Det var første natta. Andre natta var feberen nede i 38,3'C, men selv om dagene mine er feberfri føler jeg meg temmelig redusert. Hjernecellene har dødskramper, og alt som skjer rundt meg skjer visst i sakte film. Jeg har fortsatt feber om natta, men den er ikke lenger så høy at den plager meg nevneverdig. Til gjengjeld har jeg begynt å hoste, og dét er et utfall jeg overhodet ikke er komfortabel med. Jeg er sliten, jeg er engstelig, og jeg håper jeg ikke skal være syk spesielt mye lenger.. selv om statistikken fra tidligere sier at jeg har iallfall en uke til med sykdom foran meg. Lungebetennelsen i juli burde holdt for en stund, vel? Jeg har hverken tid eller ork til dette her!

7Jan/137

Influensasesong, og om det være meg..

Alle som kjenner meg vet at store deler av hverdagen min består i å passe meg for syke mennesker for å unngå potensiell smitte. Neida, jeg har ikke misofobi, men lungekapasitet min er såpass dårlig at en enkel forkjølelse kan vise seg å bli en farlig affære for meg. Om jeg er riktig uheldig kan forkjølelsen utvikle seg til å bli lungebetennelse, og det har jeg ikke engang lyst å tenke på.. Innsatsen belønnes med at jeg sjeldent er syk, selv om det noen ganger innebærer å måtte snu livet på hodet for alle rundt meg i en periode.

Nettopp fordi jeg må forsøke å unngå syke folk er jeg veldig glad for at jeg har familie og venner som skjønner at de må holde seg unna meg om de er syke, eller har omgåttes folk med potensiell smitte. Jeg må alltid ha i bakhodet at forkjølelse og influensa har inkubasjonstid, at man kan bære smitte i opptil to dager før man merker symptomer, og to dager etter at man selv har vært syk. Derfor må jeg også være sikker på at de jeg skal tilbringe tid sammen med ikke har syke barn, syk samboer eller nylig har vært sammen med syke mennesker.

Denne tiden av året er egentlig den mest slitsomme, det er influensasesong, og selv om jeg er litt ekstra 'på alerten' kan jeg nesten ikke barrikadere meg inne for å unngå mennesker på generell basis. Jeg må være forsiktig, og det er tidvis veldig vanskelig om jeg er sammen med folk som rett og slett ikke skjønner alvoret. Jeg har fått høre det mer enn én gang nemlig, at jeg overdriver, for ille kan det jo umulig være - men det er det faktisk. Jeg skjønner at folk har vanskelig for å forstå når de ikke har sett meg ligge i en sykehusseng, grå i huden, innhul i kinnene av mangel på fast føde, ute av stand til å røre meg fordi jeg er så utslitt av å hoste opp slimet som truer med drukne meg at bare det å leve er tiltak. Dessverre vet jeg så altfor godt hva det er snakk om, hva som står på spill, og jeg håper jeg slipper å se døden i hvitøyet igjen.

Alt i alt er det ganske tungt å være meg i disse dager, og jeg er helt sikkert ikke den eneste som sliter med denne problemstillingen. Å vite at det er folk rundt meg som velger å gå ut blant andre til tross for at de selv er syke, til tross for at de vet at de smitter videre, gjør meg uendelig frustrert. Jeg syns det er utrolig respektløst, kanskje spesielt mot de av oss som ikke er så veldig motstandsdyktige, og jeg skulle ønske folk ville tenke seg om en ekstra gang.

Nå sitter jeg her da, formen er akkurat sånn passe. Jeg er hes, snufsete og litt 'ullen' i hodet, og selv om jeg ikke har vondt i halsen mistenker jeg at noe er i ferd med å ta bolig i kroppen min. Jeg kan jo håpe i det lengste at immunforsvaret mitt trekker det lengste strået denne gangen..