dysfunksjonell.no
15May/143

Livstegn fra Ranheim

Plutselig skriver vi 15. mai, og det har gått altfor lang tid siden forrige livstegn fra meg. Hva skjer? Jo, sannheten er jo det at jeg har hatt fullt opp med flytting og organisering, og først nå føler jeg at det er mulig å puste her inne. Mesteparten av den nye leiligheten min har vært okkupert av flytteesker fulle av relativt nytt, og temmelig gammelt skrot - men i natt innså jeg plutselig at 75 kvm slett ikke er så bittelite som jeg har fått inntrykk av de siste ukene.

Ting ble ikke helt som planlagt, og jeg fikk ikke startet på innflyttingen før 11. april - hele to uker på etterskudd. Likevel klarte jeg med nød og neppe å komme meg inn før påske, takket være fantastisk innsats av flere! La meg bare understreke at det er en utfordring å flytte fra 186 kvm, til 42 kvm, til 73 kvm, til 75 kvm, til 187 kvm - og ned til 75 kvm igjen (mitt liv i Trondheim, kort oppsummert). Det er utrolig hvor mange ting man klarer å akkumulere over tid, og det er sørgelig å innse at man plutselig ikke lenger har plass til halvparten av det man har i sitt eie.

Uansett, det går kanskje ikke kjempefort, men det går veldig bra - og jeg trives veldig godt på Ranheim. Selvfølgelig er det ting som kunne vært bedre både her og der, men det er vel ikke annet å vente når man har kjøpt noe helt nytt. Heldigvis blir ting tatt raskt tak i, og det tar ikke lange tiden før det som var feil har blitt ordnet. Hundene trives, jeg har det bra, og det nye kapittelet mitt blir nå skrevet i regnbuefarger.

Om to ukers tid skal jeg dessuten se Metallica på Valle Hovin!

Tagged as: 3 Comments
3Apr/144

.. mens jeg venter

Med torsdag 27. kom endelig dagen jeg har ventet på i omtrent ..286 dager, overtakelsen på den nye leiligheten min skulle finne sted. Dessverre ble ikke ting helt som planlagt, og selv om jeg møtte opp til avtalt tid og protokoller både ble ført og underskrevet, fikk jeg ikke nøklene mine pga. en liten 'snafu' med banken. Utrolig ergerlig, forestill deg at noen dingler en lekker godbit foran nesa di, virkelig erter deg opp, for så å fortelle deg at du ikke får smake? Jeg venter, og.. venter.

I forrige uke var jeg på IKEA - og det helt uten å få suicidale tendenser - for å finne meg et skrivebord. Valget mitt falt på en variant av GALANT, et enkelt hvitt hjørneskrivebord med plass til det jeg trenger (av rot). Jo mindre som må skrus i de nye veggene mine, jo bedre - og overraskende nok likte jeg faktisk bordet kjempegodt, jeg som normalt hater IKEA-møbler. Nå skal jeg bare få bestilt drømmeflisene mine til kjøkkenet, sånn at jeg kan sprite det opp litt (jeg er fortsatt furt fordi jeg ikke fikk bestemme hvilken kjøkkeninnredning jeg ville ha). Jeg likte dem minst like godt som jeg gjorde i vinter da jeg fant dem første gangen, bare synd sånt er så sabla kostbart. Neste steg etter det er å finne en habil flislegger som ikke skal ha betalt i form av en arm, et bein og deler av sjela mi.

Marantz Melody Media M-CR610 CD-ReceiverMarantz Melody Media M-CR610

Egentlig skulle jeg innom Bergersen Flis tidligere i uka for å dobbeltsjekke at jeg virkelig vil ha de flisene jeg forelsket meg i tidligere i vinter, men de hadde jo endret åpningstidene siden sist.. og var dermed stengt. Istedet tok jeg turen innom Elkjøp hvor jeg bestemte meg for å kjøpe en Marantz Melody Media M-CR610 Wireless CD-Receiver med tilhørende Boston Acoustics A 25-høyttalere - for å leve uten lyd og musikk funker bare ikke. Misforstå meg rett, det var ikke et impulskjøp altså, og jeg fikk dessuten en god pris. Det er delte meninger om M-CR610, men jeg tror det er et godt valg som passer til mitt bruk.

Dagene fortsetter å fly avgårde, og om bare to usle måneder skal jeg til Oslo for å se Metallica på Valle Hovin. Sonisphere! Jeg har ikke sett Metallica siden 1999 i Oslo Spektrum, og jeg ser virkelig frem til en Oslotur og vorspiel med gutta. Dessverre ligger det forbannede budsjettet alltid i bakhodet mitt, og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få det til økonomisk - langt mindre den planlagte USA-turen i 2016. Deprimerende at jeg tenker år frem i tid allerede? I know, like greit å bli vant til det med en gang.

Photo(s): Marantz

3Jul/138

Eventyret fortsetter.. på Ranheim!

Jeg har ikke lenger kontroll på dagene, og slett ikke datoene, men jeg sendte altså inn en søknad om startlån og tilskudd til bolig for kanskje to måneder siden. Jeg turte ikke håpe på hverken tilsagn eller tilstrekkelig med penger for å kunne kjøpe meg en leilighet her i Trondheim, slett ikke når boligmarkedet er som det er - men jeg måtte jo prøve. Det nytter liksom ikke grave seg ned i håpløsheten. Håpet er dessuten lysegrønt, remember?

Så kom beskjeden jeg ikke hadde turt å håpe på, den 29. mai fikk jeg vite at boliglånssøknaden min ville bli prioritert og at jeg skulle få svar i løpet av uka etter. Det var den mest slitsomme uka på veldig lenge. Tusen ting var innom tankene mine, både positive og negative, og tanken på at jeg ikke ville få lån - eller iallfall ikke nok til å kjøpe leilighet har vært tung. Mest fordi jeg føler meg fanget her, fanget i en situasjon jeg ikke vil være i. Juni kom, og den 7. ble en veldig spesiell og gledelig dag for meg. For selv om det var fredag og dermed farlig nærme fristen kommunen hadde satt for behandling av boliglånssøknaden min, fikk jeg telefonen jeg hadde ventet på. De hadde fattet et vedtak, og brått hadde jeg nok penger til å kjøpe leiligheten jeg så veldig gjerne vil ha! Jeg visste ærlig talt ikke om jeg skulle le eller gråte, om jeg skulle tro det jeg hørte, eller om jeg skulle tro at noen drev gjøn med meg - men fantasien om leiligheten ble plutselig en realitet.