dysfunksjonell.no
14Jun/140

Nordlandssykehuset 2014

Ting går sjeldent helt som jeg har tenkt, eller planlagt, eller sett for meg. Jeg begynner å innse at det er en realitet. Da jeg for en måneds tid siden ble oppringt av min faste sykepleier ved Nordlandssykehuset med spørsmål om å komme til årskontroll - eller 'EU-kontroll', som jeg endte opp med å kalle det - gikk luften litt ut av meg. Tanken på uendelig lang reisevei, 12 timer i bil, og det å reise nordover i det hele og store, fikk magen min til å velte seg litt. Jeg endte derfor opp med å takke nei for å sjekke om jeg kunne få utført den samme kontrollen på St. Olavs, for så å plutselig komme på at.. det går jo tog nordover? Riktignok tar det nesten ti timer, men å sitte på tog kan i det minste være ganske underholdende og man er fri til å gjøre veldig mye mer enn man kan i bil. Dessuten har de bistrovogn, og det hjelper en hel del. Dermed bestemte jeg meg for å likevel takke ja, St. Olavs var jo som vanlig ikke veldig behjelpelige (som jo er helt greit, siden jeg egentlig ikke vil ha noe med dem å gjøre), og begynte planleggingen av Den Lengste Togreisen™.

2Jul/120

Goodbye Steigen, Hello Trondheim!

Plutselig var det mandag igjen, og mye har skjedd den siste uka. Jeg hater å sitte hjemme og glane i veggen, men samtidig hender det at det blir litt i overkant mye av det gode. Iallfall når man skal farte landet rundt. Forrige mandag hadde jeg time på Nordlandssykehuset (ref. her), og vi satte kursen nordover på fredag. Bilturen helt hjem tar ca. 13 timer, need I say more? Bah. Dette har jeg uansett skrevet om før. Innleggelsen på Nordlandssykehuset gikk over all forventning! Jeg har fått den årlige helsesjekken min, og den bekreftet det jeg trodde: jeg er fortsatt stabil (sjekket via røntgen, spirometri, blodprøver og O2/CO2-måling). Ingen endringer ble foretatt. Deilig. Som en liten bonus fikk jeg komplimenter for øynene mine to ganger, og det veide i grunn opp for at jeg måtte vise frem rumpa mi til den relativt unge, mannlige radiologen.

Selve turen til Steigen gikk uten problemer, selv om det var ubeskrivelig langt. Da vi hadde passert Fauske og begynte på den lange strekningen mot avkjørselen til R835, hadde det vært en ulykke i en av tunnelene. To biler hadde kollidert fordi den ene sjåføren hadde sovna ved rattet, og det hadde tydeligvis skjedd like før vi passerte. Ganske skummelt egentlig. Det var utrolig fint å komme ut av Steigentunnelen i Forsan, se det velkjente Hamarøyskaftet og den fantastiske midnattsola igjen! Turen hjem føltes enda lenger, og var veldig lite begivenhetsrik egentlig.

Mens jeg har vært borte har det skjedd endel ting med bloggen. Jeg har opprettet nytt domene, fått flyttet bloggen og stortrives med endringene så langt. På grunn av disse endringene har det vært noen dager med nedetid, men jeg håper jo dere vil oppdatere de linkene dere måtte ha, samt eventuelle bokmerker. Jeg har lenge tenkt på å bytte domene, men jeg har liksom ikke fått ut fingeren før nå. Ting tar tid med meg. Bloggen ellers er den samme som før, iallfall inntil videre. Jeg har valgt å beholde endel av bloggen på engelsk, rett og slett fordi det skal være mulig for ikke-norske å navigere seg gjennom kategorier, tags og menyer. En enorm takk til NordkappNett for absolutt all hjelp!

Denne uka har iallfall flydd, og selv om det var fint å være hjemme hos mamma og pappa igjen og å oppleve den deilige nordlandssommeren igjen, er det virkelig godt å være hjemme igjen.

..in English

I've been traveling a lot the past week: Trondheim-Steigen, Steigen-Bodø, Bodø-Steigen, Steigen-Trondheim. I had to go to Bodø for the annual checkup at Nordlandssykehuset, and it went easy as pie. My condition is stable just as I thought, confirmed by x-rays, spirometry, blood work and by measuring my O2/CO2 levels. As a little bonus I received compliments on my eyes twice, which kind of counteracted the fact that I had to flash my butt for the relatively young male radiologist. The trip itself was incredibly long, although free of hassle, and it was simply amazing seeing the midnight sun again! The week flew by and even though it was nice seeing my mom and dad again, and experiencing the wonderful northern summer, I appreciate being back home.

While I was gone I've had some changes done to my blog. I've registered a new domain, and because of these changes I've had a few days of downtime. I hope you'll take the time to update your links and any bookmarks you might have! Apart from changing the address the blog remains the same, and I've chosen to keep the categories, tags and menus in English to make it easier to navigate for everyone. Let me know if something doesn't work, will you?

1Jun/120

A sudden turn of events!

I cannot believe we have June already! June. Already. We had a wonderful weekend with a lot of sunshine and high temperatures, but then it fell back below 10'C, accompanied by rain and wind. So summery, right? No.

Yesterday was one of the happiest, weirdest, most exhausting days in a long time. It started with my phone waking me up. A quick, and insanely sleepy glance at the display told me that someone at my old hospital was trying to reach me. I immediately froze, and didn't know what to do. The obvious thing for most people would surely have been to actually answer the phone, but it left me somewhat baffled. Baffled, because the last time I spoke with them I was told that they had no way of taking me back as a patient, leaving me without a safety net anymore. There was no way in hell I'd be going back to St. Olavs Hospital after the way I was treated there - those of you who followed my story from November 2010 to November 2011 know what I'm referring to - even if it would mean that I was now without a connection to a hospital. A quite interesting situation for a person with poor pulmonary function. After roughly explaining my side of the whole ordeal I was told that they'd talk it over again, and I hadn't heard anything from them until my phone rang. I was dreading the final decision so much I felt nauseous.