dysfunksjonell.no
14Apr/165

Ut i arbeid, NAV?

Det er ganske lenge siden jeg hadde artige historier om NAV å dele med dere, men i dag var jeg i telefonisk kontakt med dem i forbindelse med at jeg har søkt på skoleplass til høsten. Fra 1. januar 2015 ble uføretrygden skattepliktig, og jeg får 2000 kroner mindre per måned. Formålet med dette var at det skulle bli mindre 'attraktivt' å leve med trygd fremfor å jobbe, ikke at jeg personlig skjønner at dét skulle være attraktivt for noen. Greit nok. Så sitter jeg her da, med min skattepliktige uføretrygd og et ønske om å komme meg ut i jobb i stedet for å sitte hjemme, og gjør aktivt noe med det ved å søke jobber jeg ikke kvalifiserer til og å søke om høyere utdanning. Siden jeg mistet 2000 kroner i måneden må jeg innrømme at det har vært tungt økonomisk å være meg, for den månedlige utbetalingen strekker ikke til og det sliter. Regninger øker, det kommer nye utgifter til som følge av at jeg eier leilighet, og månedssummen er fortsatt den samme - og 2000 kroner mindre enn for litt mer enn et år siden. Jeg vil gjerne jobbe. Jeg vil gjerne bidra i samfunnet. Jeg vil gjerne tjene pengene mine. Likevel gjør situasjonen min det vanskelig å studere over tid, og vis meg en arbeidsgiver som vil ansette en arbeidstaker på lykke og fromme?

På grunn av dette ble jeg også usikker på om det faktisk vil la seg gjøre å studere, da både semesteravgift og studiemateriell må betales, og jeg pga. min situasjon trenger en laptop for å ta notater fra forelesninger - så jeg bestemte meg for å kontakte NAV for å høre om de kunne gå inn med en eller annen form for støtte, siden de jo ønsker folk ut i arbeid.

Hva tror du jeg fikk til svar? Siden jeg er ufør har jeg ikke krav på støtte av noe slag, for uføretrygden min skal dekke alle slike ting. At jeg har et ønske om å komme ut i arbeid spiller ingen rolle, og om jeg ikke har råd til å studere - vel, så har jeg ikke det, og dermed har vi en vaskeekte Catch-22. NAV vil ha meg ut i arbeid, men de er ikke villige til å hjelpe meg med studiene, og dermed kommer jeg aldri til å komme meg ut i arbeid. Flott det, NAV. Virkelig logisk, og veldig hensiktsmessig.

Tagged as: 5 Comments
28Feb/140

Sagaen om Pelle Trygdebil fortsetter..

Husker du historien om Pelle Trygdebil? Historien jeg fortalte i desember for to år siden? Søknadsprosessen har vært uendelig lang, og temmelig håpløs - men forleden kom det et brev fra NAV Hjelpemiddelsentral, og konvolutten var relativt tjukk. Tjukk pleier å bety positive nyheter, det skal ikke mange ordene til for å meddele et avslag, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke turte håpe på positivt nytt. Ikke etter tre avslag. Jeg åpnet konvolutten, og skjønte i det jeg hadde lest de tre første setningene at det faktisk var et tilsagn. Jeg hadde omsider fått tilsagn på Pelle Trygdebil! 26. februar går dermed ned i min historie som en aldri så liten merkedag, og en to år lang kamp for å få noe jeg har krav på går mot slutten.

Jeg begynte denne prosessen i februar 2012. Nå er vi i slutten av februar 2014, og vi kan vel trygt si at.. ting tar tid. Forhåpentligvis slipper jeg vente i veldig mange måneder før bilen min er her, men man vet aldri hvor lang tid ting som dette vil ta. Jeg velger likevel å se det positive i det, og å være lykkelig for at 2014 likevel ser ut til å bli et av de virkelig gode årene.

For noen dager siden fikk jeg dato for overtakelse av leiligheten min, og den 27. mars - om akkurat en måned - får jeg endelig nøklene om alt går etter planen. Jeg har fått bekreftet at den ene HC-parkeringsplassen i garasjen er tildelt min leilighet, som var en deilig lettelse. På onsdag hadde vi vår andre visning, og denne gangen fikk huset i skogen nye eiere etter en noe slapp budrunde. Jeg skulle ønske vi hadde fått litt mer for huset, men med dette avsluttes omsider kapittelet. På toppen av det hele har en kamerat virkelig gjenopprettet troen min på menneskeheten ved å gjøre noe for meg som jeg ikke hadde trodd var mulig, ..og med det livet smiler til meg igjen.

16Dec/126

Historien om Pelle Trygdebil og NAV

Helt siden februar 2012 har jeg forsøkt å søke om bil fra Folketrygden. Jeg sier 'forsøkt' fordi søknaden fortsatt ikke har blitt oversendt til bilkontoret. Februar 2012 ja. Det er ikke mange dagene til det har gått et helt år uten at så mye har skjedd, og jeg begynner å føle at jeg egentlig ikke vil ha bil igjen. På en annen side, uten bil kommer jeg meg ikke langt utenfor hjemmets fire vegger, ei heller hjem til mamma og pappa, ikke på butikk, på post eller til lege, og slett ikke på hverken hundeutstillinger eller ferie. Verden hadde blitt et trist sted for mitt vedkommende.

Jeg har tidligere hatt bil fra Folketrygden, så jeg vet jo et og annet om søknadsprosessen og hvordan man går frem. Trodde jeg. Det er tydeligvis en stund siden sist jeg var fanget i akkurat denne papirmølla, for angivelig var prosessen en helt annen nå i 2012. Jeg kontaktet ergoterapeut for å få skrevet en bilsøknad, slik man måtte sist jeg søkte og fikk tilsagn. Siden jeg har erfaring med systemet, og vet at jo mer informasjon man oppgir med en gang, jo raskere får man hjelp til det man trenger. Aller helst skulle man nok innhentet all nødvendig informasjon, foretatt behandling av søknaden på egenhånd, hatt utprøving av hjelpemidler på gårdsplassen, innhentet to-tre anbud på aktuelle bilmodeller som selvsagt koster så lite som overhodet mulig - for så å sende hele lefsa til nærmeste NAV-kontor, ferdig underskrevet og stemplet (både foran og bak). Siden det var ventetid på avtale med ergoterapeut måtte jeg vente til det ble min tur, og da turen endelig kom.. var vi kommet til uke 32, andre uka i august.

22Mar/1013

Plans for summer 2010

The Eiffel TowerFor the first time in a very long while I'm actually part of planning a holiday for the summer! I wasn't going to say anything about it yet, since I firmly believe that it's very possible to jinx good things by talking about them as they are going to happen before they actually have happened. Unfortunately I'm looking so much forward to spilling my beans that I'm unable to keep my mouth shut for much longer, so here goes: we have decided to go on a road-trip to Paris, France!

You read correctly, we're going on a road-trip. A road-trip meaning that we're not flying, we're driving. Driving! I'm so excited. Driving from destination A to destination B usually means having a car, and due to my situation I can't sit up straight in a car seat. I have to lay in the front seat which means that I'm unable to see anything. Boring, huh? Not very comfortable either. Well.. not this time!

Everything started with my search for someone with a rental car suitable for the disabled. Not an easy task. We found a very nice man with a private rental service, but we wanted to look around a little more. Suddenly a freaky idea surfaced, what if we were to buy ourselves a car? Not a new one of course, that would be way too expensive, but a used car? After a while - who am I kidding, it was only a few hours - we found a car dealership offering a small selection of used cars which had already been rebuilt to take wheelchairs. Purrfect! A few phone calls and some information later we decided to have a closer look at a Chrysler Grand Voyager, and my "future father-in-law" was kind enough to help us out by taking an initial look at the car in question. This was.. Thursday. We received two thumbs up, and after discussing the matter a little back and forth we decided to go ahead and buy the car. Øyvind booked a plane ticket, and the next day he went down Skien to sign the papers and collect the car. It's the longest day I've experienced in quite a while, I tell you. Getting up at 06:30 AM and being forced to stay awake until 02:30 AM or so took its toll on me, and I've been quite exhausted the last two days. The next thing on the agenda now is to get a ramp and restraints installed, so I can actually use the car. This is in the hands of NAV (The Norwegian Labour and Welfare Administration) once again, but I'm hoping it'll be a piece of cake since the car is already rebuilt and ready for installment. Again, please keep your fingers crossed! It's not more than three and a half months, give or take, until the planned trip to Paris, so I'm hoping there won't be any delays anywhere. I really don't want this trip to be in jeopardy!

I have absolutely no doubt that this summer will be fantastic, and I can't really wait for July to arrive. Or, maybe not just yet. I want to enjoy spring first, and then the early summer, and then July may come with all its excitement. So far I've made no plans really. I want to see the Eiffel Tower (and I've double checked that it's available to me with the wheelchair and all, both 1st and 2nd floors are accessible - that's a 115 meters above ground), Champs-Elysées (of course I'm going shopping at the enormous Sephora they have there, M·A·C and MUFE - anything else is out of the question!), we have to see Versailles and Notre-Dame de Paris, and of course I'm visiting Amira!

Oh, I can almost feel the contentment of sitting outside a small, romantic café, eating French pastry with a cup of coffee on the side, just enjoying life. Later that evening we'll be dining at a fancy French restaurant, ordering frog legs and snails while sipping from a glass of fairly expensive wine. How am I, the most impatient being in the Universe, supposed to wait for July?

Photo courtesy of Philip Greenspun