dysfunksjonell.no
5Dec/160

5. desember: Migreneanfall

Det er ikke ut som det blir noen adjektivkalender i 2016, så jeg tenkte vel heller at jeg kunne forsøke å skrive et innlegg om dagen ut året. Heller ikke i fjor ble kalenderen fullført, så det er vel kanskje best å bare skrinlegge hele greia. Nå er det ikke slik at 2016 ikke har fart med nok av elendighet jeg kunne skrevet om, men sannheten er jo at jeg rett og slett hverken har hatt ork eller overskudd.

I går, for eksempel, hadde jeg en helt vanlig og rolig søndag.. helt til jeg plutselig la merke til en synsforstyrrelse på høyre siden. Livredd for å få et migreneanfall prøvde jeg å forklare det med julelysene jeg har hengt på veggen over datamaskina mi, men ikke veldig lenge etter kom den fryktede auraen og da visste jeg at det bare var å finne frem Imigran. Sånn i utgangspunktet burde fortellingen ha stoppet der, for normalt sett tar det brodden av anfallet og resten av kvelden oppleves i en seig medisinrus, men slik ble det ikke i går; for bare tjue minutters tid etter å ha tatt tabletten begynte jeg å miste følelsen i armene, og hendene. Det var verst i den høyre, og innen kort tid var den helt følelsesløs. Jeg ble redd, og selv om jeg hadde lest noe om det under bivirkninger i pakningsvedlegget, toppet det seg da jeg ikke lenger var i stand til å snakke forståelig. Jeg visste hva jeg ville si, og ordene jeg skulle bruke, men det som kom ut av munnen min var noe ganske annet. Da ble jeg skikkelig redd, og ba assistent på jobb om å ringe legevakta. Det vil si, jeg forsøkte å be henne om det og trengte flere forsøk før hun skjønte hva jeg ville. Etter en kort samtale med legevakta kom ambulansen, og ikke lenge etter det igjen kom legebilen. I løpet av tiden det tok hadde jeg forbedret meg betraktelig, men hadde fremdeles problemer med enkelte ord og de var usikre på om de ville ha meg inn på St. Olavs for videre sjekk. Jeg ble tatt godt vare på, både av ambulansepersonell og lege, sjekket og tatt seriøst - og siden jeg ble såpass mye bedre mens de snakket med meg konkluderte de med at jeg ikke trengte å bli med inn til St. Olavs, men at jeg kunne ringe om det ble verre.. så skulle de komme med en gang.

Jeg vet ikke hva som skjedde, om det var migreneanfallet eller medisinen, men skummelt var det uansett. Kanskje spesielt med tanke på at jeg faktisk har hatt en blødning i hodet tidligere. I dag er jeg fin igjen, om enn noe redusert og tung i hodet etter i går. Om jeg skal se det positive i det hele, er det sannsynligvis lenge til neste anfall med tanke på at det går fire-fem år mellom hver gang. Jeg håper iallfall det.