dysfunksjonell.no
22Feb/150

Panini does drinking!

Etter en rimelig innholdsrik valentinshelg (uten valentin denne gangen) har jeg faktisk nok å skrive om til at jeg kunne gitt Iversen et fjortisfylleinnlegg, men jeg tror vel kanskje det er like greit å la akkurat det ligge (om du leser forbi nest siste avsnitt får du iallfall et glimt av fjortisfylla).

Fredagen begynte ganske tidlig med forberedelser til Fifty Shades of Grey-premieren, som vi hadde ventet på siden i november en gang. Ja, for vi klinket jo til med 200-kroners billetter til festpremiere med etterpåfest. Nå ble det riktig nok ingen etterpåfest på Studio 26, for selv om Studio 26 hadde bekreftet at det ikke var noe som helst problem med rullestol, oppdaget jeg fort at det ikke fantes muligheter for annet enn å sitte og blomstre midt på gulvet.

Jeg skulle jo ikke se Fifty Shades of Fucked Up. Jeg skulle ikke lese bøkene engang. Likevel satt jeg der da, oppspilt som få, og veldig klar for å se hvordan de hadde valgt å fortelle historien - for etter å ha lest de to første bøkene hadde jeg jo forventninger. Vent, hva?.. «Mr. Grey is ready to see you now», og dermed var det i gang. Jeg skal ikke skrive noen lang avhandling om filmen, men jeg skammer meg ikke over å si at jeg likte den ..selv om jeg ikke akkurat kan påstå at det var en bra film. Jeg var vel aldri spesielt imponert over at det var Jamie Dornan som fikk rollen som Mr. Grey, men jeg må nesten innrømme at han vokste på meg - og det at han er irsk er intet minus i min bok altså. Likevel virker det som om at jeg har lest helt andre bøker enn 'alle' andre, og sett en helt annen film, for da jeg forlot kinosalen var jeg faktisk trist. Jeg ser ikke dette misbruket, denne volden osv., som øyensynlig 'alle' andre ser. Jeg ser en flott mann, riktignok med endel issues, med seksuelle preferanser ikke alle andre deler - som møter en kvinne som, til tross for gjentatte advarsler og episoder, velger å gå inn i et forhold hun overhodet ikke er hverken klar for, eller komfortabel med. Uansett hvordan jeg vrir og vender på dette klarer jeg ikke se på Ana Steele som offeret her, og i stedet brister hjertet mitt for Christian Grey. Vel, nok om det.

Som sagt ble det ingen etterpåfest på Studio 26, uten at dét er synonymt med at det ble tidlig kveld. I stedet ble det sushi på SushiBar, D12 og Red Piano. Sånn egentlig burde jeg sikkert dratt hjem etter filmen, for jeg hadde nakkesmerter fra en annen verden, men som den trooperen jeg er putta jeg innpå en Ibux og senere ..fire tyrkere. La meg bare si at nakkesmertene forsvant. Og at jeg elsker Red Piano!

I etterkant fikk jeg høre et og annet om en boytoy, jeg hadde et telefonnummer i lommen, jeg husker at jeg gav telefonnummeret mitt til en fyr - som spanderte en tyrker på meg, jeg har et vagt minne av at ordene 'eg må gå no' ble hvisket inn i øret mitt, og etter smerten i armene å dømme har det visst godt hett for seg på dansegulvet. Hvordan jeg kom meg hjem er for meg et mysterium, jeg må ha vært rimelig ute å kjøre - bokstavelig talt - og jeg er rimelig sikker på at jeg hadde blitt kastet ut om jeg ikke hadde hatt en rullestol under ræva. Lørdag morgen var virkelig ikke noe å skrive hjem om. Det er lenge siden jeg har kastet opp etter en tur på byen, selv om jeg fortsatt er usikker på om det var sushien eller alkoholen, men herlighet.. for en fantastisk natt!

«Laters baby!», som Mr. Grey så passende ville sagt.