dysfunksjonell.no
14Jul/190

Charlie Venneløs

Jeg skulle ønske jeg hadde en stor oppdatering til de få av dere som fortsatt henger med, men det skjer i grunn ikke så veldig mye spennende hos meg. Ok, jeg lyver så det renner, men jeg kan ikke dele alt med dere hele tiden. Sorry ass. Det kommer etterhvert. Assistentsituasjonen min står på stedet hvil, ingenting har endret seg nevneverdig siden siste utblåsning. Jeg må snart begynne på atter en ny rekrutteringsrunde, og kan ikke si at jeg ser videre frem til det - selv om en liten flamme i meg brenner for at jeg denne gangen skal klare å finne de rette folka til min assistentordning.

I går spilte selveste Metallica konsert her i Trondheim, og hvor var jeg? Jeg var hjemme. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde assistent på jobb i går, og fordi jeg ikke hadde råd til å kjøpe billetter for et par tusen fordi arrangøren ikke aksepterte ledsagerbevis. Det stoppet meg ikke fra å grine noen imaginære tårer, kanskje spesielt fordi det var perfekt konsertvær ute, men jeg får trøste meg med to ganger Sonata Arctica-konserter i november isteden. Må dessverre innrømme at det er ganske sårt at jeg ikke har venner som engang spør om jeg har lyst til å være med på konsert, når folk flest vet hvordan ståa er og har vært hos meg i lengre tid. Kanskje det virkelig er sånn at det er for sent å skaffe seg venner når man er halvveis i livet? Ikke vet jeg, men jeg tror aldri jeg har følt meg så alene som jeg har gjort det siste året før. Det er tungt å aldri ha besøk, eller aldri bli bedt med på noe (sannsynligvis fordi folk er vant til at jeg må takke nei pga. mangelen på assistanse).

Forresten så har jeg litt nytt blekk på armen. Jeg har nemlig lenge tenkt på å plassere logoen til Byscenen på underarmen, fordi Byscenen som D12, har betydd mye for meg de siste årene. De aller beste konsertopplevelsene jeg har kommer fra Byscenen, og det at jeg får lov til å stå fremst slik at jeg får den samme konsertopplevelsen som hvem som helst andre, har betydd alt. Til uka er det tid for min neste konsertopplevelse der, nemlig Kamelot, og jeg kan nesten ikke vente siden jeg denne gangen har VIP-billett (og ny telefon som tar skikkelige bilder)!

Om 12 dager er jeg tilbake i Dublin, og denne gangen skal jeg ha en heidundrende ferietur. Jeg skal nyte den i fulle drag, kose meg og slett ikke bekymre meg for hva som skjer når jeg kommer hjem i august. Alt er booket og klart, jeg har fikset bussbilletter til Belfast, og prøver å ikke drive alle rundt meg fra vettet med den konstante nedtellingen min. Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg ser frem til den første iskalde Guinnessen og den første tilhørende irske whiskeyen!

2Mar/170

Crowdfunding: Irland 2017

Helt siden jeg var i Dublin, Irland, i 2006 har jeg ønsket meg tilbake dit av hele mitt hjerte. Jeg kan egentlig ikke forklare tilknytningen min til landet, men helt fra første sekund følte jeg at jeg hadde kommet hjem. Hvert år har jeg forsøkt å finne en løsning på å komme meg tilbake, men pengene strekker aldri til og jeg har ingen mulighet til å spare effektivt med inntekten jeg har i dag. En idé har jo vært å finne en jobb som kunne økt inntekten min med noen tusenlapper i måneden, men det har hittil vist seg å være en umulig oppgave.

Jeg har ingen større bøtteliste, eller «Bucket List» om du vil, men det sannsynligvis øverste punktet på denne er å se det skotske høylandet før jeg legger inn årene. Irland har jeg jo allerede besøkt, ett punkt krysset av listen, så planen er å reise over til Skottland når jeg likevel er der borte. Jeg vil så gjerne se høylandet, slottene, mennene i kilt, og kose meg med skotsk whisky - og forhåpentligvis finner jeg meg en kjekk ire eller skotte, og kan bosette meg der borte i stedet for å reise hjem igjen til traurige Norge. Det er greit å ha planene klare, er det ikke? Deler av problemstillingen min er jo som nevnt at jeg ikke har økonomi med rom for å kunne spare for å dra på tur, men en annen greie er jo at jeg er avhengig av å ha med meg minst to assistenter på en slik tur. En assistent skal ikke ha noen utgifter ved å bli med meg på tur, og jeg er nødt til å legge ut for reise, kost og losji - selv om jeg får refundert det det koster å ha med assistenter på etterskudd. Å betale for meg selv er selvsagt, men også en økonomisk utfordring som gjør det tilnærmet umulig drømme om en tur som dette.

Crowdfunding har jo blitt et ganske populært konsept, og jeg begynte forsiktig å leke med tanken på at det kanskje kunne bli løsningen min. Moralsk sliter jeg litt med det, for jeg føler det litt som tigging og jeg ønsker virkelig ikke tigge til meg penger for å dra på ferie. Det føles så ..smålig, på en måte. Det er jo på ingen måte en menneskerett å dra på tur liksom. Jeg bestemte meg likevel for å gjøre et forsøk, og bare en time senere har jeg fått 700 kroner av noen av verdens snilleste mennesker!

Har du lyst til å være med på å sende meg til Irland? Klikk HER, og vit at jeg er uendelig ydmyk og takknemlig for hver eneste krone som kommer min vei.