dysfunksjonell.no
12Nov/172

Om tynn is, sprekker og det å være glad i

♫ now listening to: Disturbed - Songs of Silence

Hvordan går det egentlig til at noen snegler seg inn i hjertet ens? Når man liksom minst aner det, overhodet ikke er forberedt? Jeg har ikke skrevet så mye om følelser i det siste, mest fordi jeg har vaset rundt på tynn is i mange måneder, omtrent som Bambi. Jeg har forsøkt å kave meg inn på trygg grunn, men har liksom bare sklidd ut igjen. Jeg har slitt med ting jeg ikke har klart å sette ord på, ikke har kunnet sette ord på, og den tynne isen? ...Den sprakk opp mer og mer rundt meg, så om jeg ikke skulle drukne måtte jeg komme meg av den.

Så skjedde det noe, kall det gjerne en livline om du vil, jeg kan ikke forklare det, jeg skjønner det ikke selv. Isen er fremdeles tynn, det vil den vel alltid være med meg, men nå er den likevel relativt trygg å stå på. Kanskje jeg snakker i koder, kanskje det overhodet ikke gir mening for noen andre enn meg, kanskje det ikke vil gi mening for meg engang når det har gått en stund, og jeg leser tilbake.

Det jeg imidlertid vet, er at det er fint å være glad i.

Tagged as: 2 Comments
18Mar/170

Protected: På tynn is. Veldig tynn is.

This content is password protected. To view it please enter your password below:

21Apr/160

Vet du?

Jeg er rimelig sikker på at jeg sa at jeg skulle slutte å snakke om 'a certain someone'. Jo, jeg gjorde faktisk det i midten av november, men det innlegget ble aldri offentliggjort. Kanskje like greit, for ting går ikke helt etter planen. Jeg begynner nesten å lure på om han vet når jeg slutter å tenke på ham?

Tagged as: No Comments
26May/1332

Seks år, et kapittel er avsluttet..

Den 9. mai, nøyaktig et år og ti måneder etter at han fridde til meg i Paris, var eventyret over. Jeg har ikke følt for å blogge, og det beklager jeg, men jeg har hatt andre ting å tenke på. Naturlig nok. Å avslutte et forhold er en ærlig sak, for all del, men i mitt tilfelle snudde dette livet mitt fullstendig på hodet. Det ene øyeblikket planla vi bryllup, tur til London med gode venner, hundeutstillinger - og i det neste falt alt i grus rundt meg. Uka før ble brudekjolen min betalt og spesialtilpasset, tilbehør bestilt, bryllupsmenyen bestemt, og vi var nesten i mål med det som skulle bli den største dagen i våre liv.

Jeg har hatt en tung, svart sky hengende over hodet, og den har truet med å kvele meg. Ting hadde vært helt annerledes om jeg hadde kunnet pakke en bag, låse døra bak meg, sette meg på et fly til en eller annen spennende destinasjon - eller bare krasje på sofaen hos gode venner. Det kan jeg ikke. Jeg sitter her, i huset vi kjøpte i oktober, og lurer på hva fremtiden min vil bringe. Inntil for et par dager siden har jeg ikke skjønt hvordan jeg skal komme meg gjennom dette, jeg har ikke sett noen løsninger, alt har bare vært svart og tungt.

Som underlig er har jeg funnet en leilighet som jeg har uendelig lyst på, men som de aller fleste vet er boligmarkedet helt horribelt og med uførepensjon som eneste inntekt er det ikke spesielt enkelt å få tilstrekkelig stort boliglån i banken. Inni hodet mitt har jeg allerede flyttet inn. Jeg kan tydelig se for meg hvor fint det er der, hvor godt jeg trives, hvordan det blir om høsten og vinteren, og jeg klarer bare ikke slutte tenke på den.

Nå må jeg bare smøre meg med tålmodighet, en egenskap jeg overhodet ikke innehar, og se om det er meningen at denne leiligheten skal bli min. Prosessen er satt i gang, og forhåpentligvis tar det ikke altfor lang tid før jeg vet noe mer. I mellomtiden må jeg få en tilstrekkelig assistentordning opp og gå, slik at jeg har det jeg trenger samtidig som jeg kan føle meg trygg og ivaretatt, men i motsetning til for ..17 dager siden føler jeg nå at det faktisk er lys i tunnelen.

Et seks år langt kapittel er avsluttet. Foran meg ligger boken åpen med blanke, kritthvite sider, og fremtiden venter på å bli skrevet.