dysfunksjonell.no
14Jul/190

Charlie Venneløs

Jeg skulle ønske jeg hadde en stor oppdatering til de få av dere som fortsatt henger med, men det skjer i grunn ikke så veldig mye spennende hos meg. Ok, jeg lyver så det renner, men jeg kan ikke dele alt med dere hele tiden. Sorry ass. Det kommer etterhvert. Assistentsituasjonen min står på stedet hvil, ingenting har endret seg nevneverdig siden siste utblåsning. Jeg må snart begynne på atter en ny rekrutteringsrunde, og kan ikke si at jeg ser videre frem til det - selv om en liten flamme i meg brenner for at jeg denne gangen skal klare å finne de rette folka til min assistentordning.

I går spilte selveste Metallica konsert her i Trondheim, og hvor var jeg? Jeg var hjemme. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde assistent på jobb i går, og fordi jeg ikke hadde råd til å kjøpe billetter for et par tusen fordi arrangøren ikke aksepterte ledsagerbevis. Det stoppet meg ikke fra å grine noen imaginære tårer, kanskje spesielt fordi det var perfekt konsertvær ute, men jeg får trøste meg med to ganger Sonata Arctica-konserter i november isteden. Må dessverre innrømme at det er ganske sårt at jeg ikke har venner som engang spør om jeg har lyst til å være med på konsert, når folk flest vet hvordan ståa er og har vært hos meg i lengre tid. Kanskje det virkelig er sånn at det er for sent å skaffe seg venner når man er halvveis i livet? Ikke vet jeg, men jeg tror aldri jeg har følt meg så alene som jeg har gjort det siste året før. Det er tungt å aldri ha besøk, eller aldri bli bedt med på noe (sannsynligvis fordi folk er vant til at jeg må takke nei pga. mangelen på assistanse).

Forresten så har jeg litt nytt blekk på armen. Jeg har nemlig lenge tenkt på å plassere logoen til Byscenen på underarmen, fordi Byscenen som D12, har betydd mye for meg de siste årene. De aller beste konsertopplevelsene jeg har kommer fra Byscenen, og det at jeg får lov til å stå fremst slik at jeg får den samme konsertopplevelsen som hvem som helst andre, har betydd alt. Til uka er det tid for min neste konsertopplevelse der, nemlig Kamelot, og jeg kan nesten ikke vente siden jeg denne gangen har VIP-billett (og ny telefon som tar skikkelige bilder)!

Om 12 dager er jeg tilbake i Dublin, og denne gangen skal jeg ha en heidundrende ferietur. Jeg skal nyte den i fulle drag, kose meg og slett ikke bekymre meg for hva som skjer når jeg kommer hjem i august. Alt er booket og klart, jeg har fikset bussbilletter til Belfast, og prøver å ikke drive alle rundt meg fra vettet med den konstante nedtellingen min. Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg ser frem til den første iskalde Guinnessen og den første tilhørende irske whiskeyen!

25Jun/192

Atter en nedtelling

De siste ukene har jeg vært i elendig form. For mange runder med opplæring av assistenter som har gått på tverke. Helgen den 15. hadde jeg nattevakt og dermed mulighet til å dra på byen, men på fredag fikk jeg selvfølgelig et heidundrende migreneanfall og måtte dra hjem før moroa hadde begynt. Jeg var kjempedårlig, svimmel og kvalm hele helgen, men klarte å karre meg ut på lørdagskvelden - på pur trass. Det var andre kvelden på byen i år, og det gjør vondt å tenke på at dette var den eneste muligheten min til å komme meg ut i hele sommer... Jeg orker ikke leve på denne måten, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste månedene, jeg vil bare vekk herfra.

Dette lyset i tunnelen som alle snakker om, det er faen meg oppskrytt. Det finnes ikke noe lys i tunnelen. Om noe, så er det en ildflue som har forvillet seg inn i tunnelen, det er iallfall ingen åpning i det fjerne. Jeg intervjuer, ansetter, bruker tid og energi på å bli kjent med, lære opp, finne flyten - bare for å få en oppsigelse slengt i trynet innen kort tid. Riktignok var det ikke fordi "jeg er ei drittkjerring" denne gangen, men likevel, det gjør det ikke enklere å takle på noen måte. Hadde Gud eksistert, så hadde han ikke gjort meg så forbannet opptatt av rettferdighet. Det biter meg bare i ræva likevel.

Om 31 dager reiser jeg tilbake til drømmelandet. Absolute bliss. Det sørgeligste med alt er egentlig at jeg ikke har lyst, og når jeg har mistet lysten til å reise til Irland... da skjønner enhver at jeg ikke har det bra. Heldigvis vet jeg jo at det bare er en dum følelse som forsvinner når vi begynner på reisen, men det er tungt likevel. Alt er iallfall planlagt og booket, leilighet denne gangen, og en plan om dra til Belfast i et par dager for å se Game of Thrones-utstillingen og oppleve utelivet der oppe. Jeg gleder meg til å se Seán igjen, og så har jeg et lite håp om å finne han med de isblå rovdyrøynene igjen. Ellers blir det vel whiskey-distillerier, sosialisering, bursdagsfeiring med familie, venner og kjente, og mye god drikke i glasset. Tenk om jeg bare kunne blitt igjen?

Hadde jeg bare hatt et ess i ermet...

14Mar/180

På nattoget…

Klokka er 23:49 og jeg sitter på nattoget på vei mot Oslo Lufthavn Gardermoen. Første etappe på årets første Irlandstur er i gang, og jeg kan med glede konstatere at jeg blir sittende våken til klokka 06:15 i morgen tidlig, siden sovekupéen fremdeles er fra førkrigstiden og det rett og slett ikke er plass til å manøvrere uten å ødelegge seg. Sa jeg glede? Herregud, jeg er sulten allerede. Kondoktøren er en mindre blid herremann fra Østlandet, som nå delvis er skyld i at vi ikke har noen ting fra koffertene våre tilgjengelig. Koffertene våre er forøvrig i vogn 6, vi er i vogn 12.

Jeg regner ikke med at togturen blir nevneverdig begivenhetsrik, men om drøye 11 timer er jeg hjemme i mitt elskede Irland, og jeg kan nesten ikke vente med å finne meg en pub, en Guinness og en kjekk mann. Ja, eller ei seng da.

4Jul/170

Stemningsrapport fra Dublin #1

Tenk det, dette innlegget skriver jeg fra hotellrommet i Dublin. Klokka har passert midnatt og jeg skulle egentlig vært på en eller annen pub i nærheten, men formen er ikke helt på topp og jeg bestemte meg for å ta en rolig kveld. Flyturen hit gikk over all forventing, og selv om vi støtte på noen små "hiccups" her og der, kom vi frem uten større vanskeligheter. Den største utfordringen var nok det at det var problemer med bagasjebåndet på Gardermoen, og at bagasjen derfor ikke kom frem før etter noen dager i Dublin - greit nok, for da kunne man jo handle litt på SAS' regning.

Det er ikke ofte jeg legger ut bilder av meg selv, men dette er et unntak.

Hittil har jeg egentlig ikke gjort noe spesielt. Jeg hadde planer om å dra på to destillerier, men den første planen gikk i dass fordi stolen min bestemte seg for å streike hele første, og deler av andre dagen - og den andre planen fordi jeg åpenbart ikke vet forskjell på 14:00 og 16:00. De blir booket på nytt, men jeg orker ikke stresse siden turen gikk så fint at jeg helt garantert skal tilbake om ikke altfor lenge. Det er ikke så enkelt å finne en pub med plass til en rullestol i området hvor vi bor, og det er ikke så greit å bevege seg for langt unna siden.. alkohol = tissepause(r), og det er greit å ha fasilitetene på hotellrommet tilgjengelig ved sånne anledninger. Jeg har derfor vært på Badass Café noen ganger nå, selv om servicen der er ganske tragisk og jeg har drukket opp den ene Bushmills Single Malt 16 yr de hadde.

Live-musikk er også et spennende konsept, når akkurat de samme sangene som spilles hjemme spilles igjen og igjen, med en og annen irsk folkevise innimellom. Jeg har ellers vandret i byen, og har visst booket meg intet mindre enn to tatoveringstimer til vi kommer tilbake fra Skottland - en hos The Ink Factory og en hos Dublin Ink. I morgen skal vi se Riverdance på Gaiety, og så håper jeg virkelig at formen min er bedre enn den har vært i dag.

Photo(s): Shamini Thevarajah 2017