dysfunksjonell.no
14Jul/190

Charlie Venneløs

Jeg skulle ønske jeg hadde en stor oppdatering til de få av dere som fortsatt henger med, men det skjer i grunn ikke så veldig mye spennende hos meg. Ok, jeg lyver så det renner, men jeg kan ikke dele alt med dere hele tiden. Sorry ass. Det kommer etterhvert. Assistentsituasjonen min står på stedet hvil, ingenting har endret seg nevneverdig siden siste utblåsning. Jeg må snart begynne på atter en ny rekrutteringsrunde, og kan ikke si at jeg ser videre frem til det - selv om en liten flamme i meg brenner for at jeg denne gangen skal klare å finne de rette folka til min assistentordning.

I går spilte selveste Metallica konsert her i Trondheim, og hvor var jeg? Jeg var hjemme. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde assistent på jobb i går, og fordi jeg ikke hadde råd til å kjøpe billetter for et par tusen fordi arrangøren ikke aksepterte ledsagerbevis. Det stoppet meg ikke fra å grine noen imaginære tårer, kanskje spesielt fordi det var perfekt konsertvær ute, men jeg får trøste meg med to ganger Sonata Arctica-konserter i november isteden. Må dessverre innrømme at det er ganske sårt at jeg ikke har venner som engang spør om jeg har lyst til å være med på konsert, når folk flest vet hvordan ståa er og har vært hos meg i lengre tid. Kanskje det virkelig er sånn at det er for sent å skaffe seg venner når man er halvveis i livet? Ikke vet jeg, men jeg tror aldri jeg har følt meg så alene som jeg har gjort det siste året før. Det er tungt å aldri ha besøk, eller aldri bli bedt med på noe (sannsynligvis fordi folk er vant til at jeg må takke nei pga. mangelen på assistanse).

Forresten så har jeg litt nytt blekk på armen. Jeg har nemlig lenge tenkt på å plassere logoen til Byscenen på underarmen, fordi Byscenen som D12, har betydd mye for meg de siste årene. De aller beste konsertopplevelsene jeg har kommer fra Byscenen, og det at jeg får lov til å stå fremst slik at jeg får den samme konsertopplevelsen som hvem som helst andre, har betydd alt. Til uka er det tid for min neste konsertopplevelse der, nemlig Kamelot, og jeg kan nesten ikke vente siden jeg denne gangen har VIP-billett (og ny telefon som tar skikkelige bilder)!

Om 12 dager er jeg tilbake i Dublin, og denne gangen skal jeg ha en heidundrende ferietur. Jeg skal nyte den i fulle drag, kose meg og slett ikke bekymre meg for hva som skjer når jeg kommer hjem i august. Alt er booket og klart, jeg har fikset bussbilletter til Belfast, og prøver å ikke drive alle rundt meg fra vettet med den konstante nedtellingen min. Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg ser frem til den første iskalde Guinnessen og den første tilhørende irske whiskeyen!

23Feb/170

Dream Theater

På mandag gjestet selveste Dream Theater Trondheim, og jeg hadde billetter til en av deres to konserter, som forøvrig solgte ut på fire minutter (hvordan jeg klarte å få klørne i en billett, aner jeg ikke). At jeg overhodet kom meg på konsert var et slumptreff, men gjett om jeg er takknemlig for at det ordnet seg for meg! Bare for å toppe kvelden fikk jeg dessuten et «after show»-pass, og fikk æren av å hilse på alle bandmedlemmene etter at konserten var over. Jeg kan jo ikke stikke under en stol at jeg er spesielt svak for disse gitaristene, så da jeg fikk et plekter av John Petrucci var lykken fullkommen. Ja, jeg blir litt fjortis når det kommer til musikere. #sorrynotsorry

Se fler bilder her.

Hadde jeg visst hvor bra konserten ble, hadde jeg utvilsomt kjøpt billetter til både mandag og tirsdag til tross for at billetten kostet nesten 900,- kroner. Så verdt det! Dream Theater skuffet overhodet ikke, og spilte tre herlige timer (med bare en liten pause mellom settene). At Adressa anmeldte konserten med terningkast to er for meg ubegripelig, anmelderen kan umulig ha vært hverken våken, edru eller interessert i musikk overhodet.

Jeg fikk dessuten en selfie med Christer og Rayner fra Divided Multitude, som jeg har sett live to ganger tidligere, og to plekter til til samlingen min. Score! Sistnevnte bør du forøvrig absolutt sjekke ut om du er fan av progressiv metal.

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2017

28Jan/170

OnklP og De Fjerne Slekningene

Jeg blir seriøst grinete når jeg blir nødt til å avlyse planer jeg har om å dra på konsert, men innimellom tar angsten litt overhånd og jeg blir i tvil om jeg skal dra eller finne på noe annet i stedet. Forrige helg skulle jeg egentlig se Raga Rockers på Byscenen, men valgte å selge billetten min siden influensaen hadde inntatt Trondheim med full kraft, og jeg fikk litt nok med fjorårets nær-døden-opplevelse. Om jeg angrer? Ja, klart det, men noen ganger må jeg nesten prioritere å overleve vinteren.

I går var det tid for årets andre konsert-happening, og denne gangen var det OnklP og De Fjerne Slektningene som skulle spille på Byscenen. Jeg elsker Byscenen, og jeg har mange magiske konsertminner derfra, men helt frem til bussen skulle gå kl. 21:26 var jeg usikker på om jeg skulle dra på konserten eller bare droppe den og tilbringe kvelden på stamstedet i stedet. Jeg sendte noen meldinger frem og tilbake med kveldens partner-in-crime, og til slutt bestemte jeg meg for å bare hoppe i det, ta bussen et stopp lengre enn jeg pleier og innta min faste plass foran scenen på Byscenen. La meg bare si at jeg ikke angrer! Selv om den idiotiske tåka satte konserten i fare, og førte til at OnklP og slekta gikk på scenen en time senere enn planlagt, ble kvelden helt perfekt.

En stor takk til OnklP, slekta og selvfølgelig Byscenen! Konsertåret 2017 har offisielt startet, og jeg vurderer sterkt å ta med meg et skikkelig kamera neste gang jeg skal oppleve et band eller en artist på nært hold.

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2017

4Aug/160

Karpe Diem i Borggården 2016

På sett og vis savner jeg det å blogge - ja, det har visst blitt til blogging, det jeg driver med - på engelsk. Ikke fordi det gjør det spesielt mye lettere å sette ord på tankene mine, men kanskje fordi engelsk på en måte ligger mitt hjerte nærmere enn norsk.

I går var jeg på konsert i Borggården, det er jo Olavsfestdager igjen, og denne gangen så jeg Aurora og senere Karpe Diem. Jeg har egentlig ikke noe forhold til Aurora utover de sangene som blir spilt på radio, men det er ingen tvil om at jenta har talent. Det var likevel Karpe Diem jeg var der for å se, og de skuffet overhodet ikke. Borggården er nok ikke min favoritt når det kommer til konsertarena.. misforstå meg rett, det er en flott plass og de har gjort en god jobb med plassering av rullestoler, men lyden fra scenen treffer bygningene bakerst og slår tilbake som et dårlig ekko, noe jeg finner ekstremt forstyrrende. Dessuten sitter vi såpass utpå siden at eventuelle lyskastere på scenen treffer oss midt i øynene, og for min del er det oppskriften på migreneanfall fra helvete. Jeg hadde droppet konserten om det hadde vært dårlig vær, men det ble en fin kveld og temperaturen var ikke så verst. Takk til værgudene for det! Uansett, det var folk overalt, stemninga var god, og kvelden ble avsluttet med godt humør.

Karpe Diem

Jeg så Karpe Diem første gang på Samfundet i 2010, og det var ikke fritt for at jeg var en smule starstruck. Kan vel ikke si det samme om gårdagen, jeg er tydeligvis ikke fjortis lenger, men om sjansen byr seg igjen blir det nok fler konserter med Chirag og Magdi.

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2016