dysfunksjonell.no
30Nov/190

“I natt når snøen laver ned…”

Om ikke mange dager er vi atter en gang i desember, og snart må man igjen lære seg å skrive et nytt årstall. Jeg mener fremdeles at håpet er lysegrønt og har derfor tenkt å gi adjektivkalenderen et nytt forsøk, i håp om at det blir flere enn fem luker i år. Jeg har spurt André om vi kan gi det et nytt forsøk, men om han ikke har tid eller lyst, så ber jeg Internett om hjelp.

Desember ja. Mon tro om jeg skulle forsøke å sende et ønske i retning Nordpolen igjen? Ønsket ville vært noe ganske annet enn det var både i 2006 og i 2015, for i så fall ville det vært en hverdag uten assistanse. Frustrasjonen min står i taket, og jeg er så uendelig lei av å måtte forholde seg til mennesker ikke klarer å forstå viktigheten av at mitt liv er mitt! Ikke nok med det, men jeg har ikke mindre enn åtte fremmede mennesker på tur inn mens jeg skriver dette, og jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å bli kjent med, lære opp og være en god leder for alle disse menneskene, når jeg holder på å gå i oppløsning både fysisk og psykisk. I hele går trillet tårene nærmest ukontrollert, og hva fikk jeg igjen for det? Hodepine.

La oss håpe at desember bringer noe positivt også, noe som gir meg litt gnist og litt glede. Det kan jo hende at julenissen har et eller annet i ermet?

22Nov/190

Oh, all the feels…

I dag tok jeg meg selv i å tenke at det nok stemmer at jeg har fylt 40, selv om jeg liker å tro at jeg fremdeles er 25, når jeg satt der med kaffekoppen og ei lefse. Hva har skjedd, liksom? Jeg kjenner meg selv ganske godt, denne assistanseutfordringen har lært meg mye om meg selv, gitt meg selvinnsikt om du vil, og etter å ha vært singel i ...6,5 år begynner jeg å bli klar for noe nytt, noe spennende. Jeg savner visst nærhet, en å snakke med, en å dele hverdagene med. Eller gjør jeg egentlig det?

En gang for lenge siden var jeg ei ganske naiv og godtroende jente som alltid bar følelsene utenpå klærne. Jeg forelska meg i hytt og gevær, det er bare å lese gamle innlegg, og alt sammen var en virvelvind av følelser som kom og gikk like ofte som folk vanligvis bytter undertøy. Ganske slitsomt, om jeg ikke husker helt feil. Mange år har gått siden det, og selv om det har skjedd at hjertet har banket litt ekstra når blikket mitt har møtt de isblå øynene, jeg har blitt svett i hendene og varm i kinnene av de små kjærtegnene som da betydde så mye... så vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til tanken på å slippe et menneske inn igjen. Helt inn.

Jeg tror jeg har skrevet om disse tankene, denne usikkerheten, før - men jeg kan ikke huske om jeg kom så langt at jeg faktisk postet innlegget. Jeg har liksom blitt komfortabel med meg selv? I mitt eget selskap på en måte? Da jeg var 23 år og nysingel trodde jeg at jeg var dømt til et liv der ingen noensinne ville ha meg igjen, at jeg hadde hatt sex for siste gang og at livet praktisk talt falt i grus, da min daværende forlovede var utro med en av mine venninner og forlot meg i "blårøyken". Slik ble det jo (selvfølgelig) ikke, og mye har skjedd siden den gang. Noe har blitt foreviget her, og andre ting har jeg bevisst valgt å holde for meg selv av åpenbare grunner. Og nå som jeg faktisk kjenner på følelsen av å være klar for noe nytt, så kjenner jeg også på skrekken ved å skulle bli kjent med et annet menneske, la oss kalle ham "Ole", på den måten igjen. Én ting er sex. Sex for sexens skyld. En annen ting er å slenge følelsene på bordet, satse alt og virkelig ikke ha en anelse om hva den andre har på hånden!

Lenge, og til mange, har jeg sagt at jeg er et komplisert menneske; jeg er delt nøyaktig på midten, der den ene siden er fornuften og den andre følelsene - den der velkjente engelen og djevelen. Jeg har ingen problemer med å tenke rasjonelt, eller å innse at følelsene jeg kjenner på ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten, men den indre konflikten er likevel i aller høyeste grad reell og på grensen til å være et problem. Jeg liker å ha en plan, og helst ikke bare en plan A og en plan B, men også en plan C, D, E og F. I tillegg til en plan for planen, sånn i tilfelle den skulle svikte. Det er greit å være forberedt, ikke sant? Aller helst på det verste? Jeg driver meg selv fra vettet. Lett.

Jeg lever dette livet da, der jeg er avhengig av andre mennesker for å kunne gjøre de tingene andre tar for gitt. Jeg har ikke problemer med det, utover at BPA på ingen måte fungerer optimalt, men det har jo vist seg gang på gang at andre har det. Hva skjer den dagen "Ole" finner ut at livet med meg, og assistenthverdagen min, ikke var helt som han hadde sett for seg? Jeg vet jo at jeg kommer til å tviholde på assistansen jeg har, for jeg har allerede tråkka i fella hvor mitt hjertes utkårede snakket meg etter hånden fordi han trodde jeg hadde det bedre i en hverdag der han var den som fungerte som assistent, og dermed viste seg å være en helt annen enn den jeg hadde gått rundt i seks år og trodd var bestevennen min da jeg plutselig var 33 år og nysingel igjen... og den fella akter jeg ikke å gå i igjen - om det kan unngås. Så hva står jeg igjen med? Et liv og en hverdag hvor "Ole" ikke bare må takle en bedre halvdel som kanskje ikke er spesielt mye bedre enn en kvart, iallfall ikke fysisk, men også opptil flere femte hjul på vogna? Jeg vet ikke, jeg. Kan hende det er bedre å bare rusle videre på livets kronglete geitesti alene og holde kortene tett til brystet, det er tross alt langt mindre å tape på den måten.

15Sep/190

Prosjekt Drammen II

Femten hele dager i Drammen allerede. To uker. Foreløpig har jeg forsøkt å konsentrere meg mest om å overleve, uten assistanse som jeg har vært, men med god hjelp av familie. Femten dager, og bare én assistent er på plass så langt. Utfordringene vedvarer jo dessverre også her, men noen humper i veien må man vel regne med. Jeg har ikke hatt sjansen til å oppleve så mye enda, men har fått snust litt på whiskymiljøet i Oslo og storkoste meg på Underbar, Dr. Jekyll's og The Whisky Bar forrige mandag. Ser veldig frem i mot fortsettelsen, og skal prøve å henge meg på så mye som overhodet mulig.

Leiligheten er superfin, og jeg liker meg godt her (selv om jeg føler meg noe mer uselvstendig enn jeg gjorde i Trondheim av flere årsaker), jeg er bare utålmodig og skulle ønske at assistanseordningen også var på plass - aller helst uten intervjuer og den uunngåelige opplæringen. Jeg er ikke noe supermenneske selv om jeg liker å tro at jeg er det, og det sliter meg ut å skulle bli kjent med nye mennesker hele tiden. Oppakkingen går tregt, jeg er enormt demotivert og skulle helst ha brukt all min våkne tid på å jobbe, men ender bare opp med å glane tomt på hjernedøde TV-serier isteden.

Theo har jo i alle år slitt med at han har hatt så mange ulike mennesker å forholde seg til. Noen som skjønner og respekterer ham, andre som ikke er snille med ham. Jeg var spent, og egentlig ganske engstelig for hvordan han ville takle det å flytte - kanskje spesielt fordi han nok en gang ville miste menneskene han hadde etablert et trygt bånd til, men han er en liten champion og vært i perlehumør siden vi gikk over dørstokken første gang. Utrolig nok. Det sier i grunn ganske mye om all jobben vi har lagt ned i å hjelpe ham med å bli en tillitsfull liten pels igjen.

Likevel skulle jeg ønske jeg kunne planlegge en ny tur til Irland. Jeg savner vennene mine der noe helt hinsides, og føler meg bare halv så lenge jeg oppholder meg i Norge. I går fikk jeg til og med et jobbtilbud som krevde at jeg måtte flytte til Cork, noe jeg hadde gjort uten å tenke meg om to ganger, om det bare hadde vært mulig. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne glemme Irland en gang for alle.

21Aug/190

Prosjekt Drammen

Den største nyheten har jeg ikke delt her enda, og det er at jeg står på flyttefot. Jeg har nemlig kjøpt meg leilighet i Drammen og flytter nedover nå i slutten av måneden. Alt sammen har skjedd utrolig fort, som det gjerne gjør når jeg plutselig bestemmer meg for disse halsbrekkende stuntene mine, men nå er det på tide med en miljøforandring. Helt ærlig føles det både surrealistisk og rart på en gang.

Hvorfor Drammen, spør du? Fordi jeg har nær familie i Drammen og omegn, og jeg tror det er på tide at jeg sparer både meg selv og de som er glad i meg for alle bekymringene og de søvnløse nettene vi alle har opplevd de siste seks årene med assistanseproblemer i Trondheim. Drammen ja, en by jeg tilbrakte endel tid i som barn, da jeg pleide å besøke søsteren min om sommeren. Drammen, som har blitt en kjempefin by med mange muligheter for en som meg, og nå skal jeg flytte dit selv. Jeg blir boende i nærheten av en av mine kjære nieser og hennes kjæreste, og jeg ser virkelig frem til å kunne se dem så ofte vi vil, for jeg har alltid vært lei meg for å ha gått glipp av oppveksten hennes og brorens.

De siste ukene har gått med til å bekymre seg og grue seg til endringer, det er jo ikke min sterkeste side akkurat, og å finne nye potensielle assistenter som kan begynne i jobb hos meg når jeg kommer nedover... om bare litt mer enn en uke. Jeg holder på å pakke sammen leiligheten min, som er et helsikes styr i seg selv, og jeg er egentlig drittlei alt sammen. Mens jeg har vært i Irland har søsteren min stått for oppussing av den nye leiligheten min, så den har fått nye farger på veggene, fliser på badegulvet, nytt gulv i alle rom, profilerte lister og snart også ny komfyr. Selv om den er både eldre og noe mindre enn den jeg bor i i dag, tror jeg at den blir helt perfekt som et nytt kapittel i Den store kloke boken min.

Jeg har egentlig ikke kjent så veldig på følelsene rundt denne flyttingen enda, jeg vet ikke helt om jeg vil... Samtidig som all fornuft jeg har forteller meg at jeg må vekk fra Trondheim om jeg skal overleve, har jo byen vært hjemmet mitt i 12 år. Jeg har mange bekjente her, noen venner, og jeg har ikke lyst å forlate de tingene som har gitt meg glede og verdi i hverdagen - men samtidig vet jeg at jeg ikke kan bli værende her, ikke om jeg skal overleve, ikke når de mørke tankene kommer tilbake oftere og oftere på grunn av assistentsituasjonen. Så vemodig kommer det til å bli, det er sikkert. Likevel vet jeg jo at jeg er et sosialt vesen som ikke har problemer med å bli kjent med nye mennesker, så jeg gleder meg jo til å dra ut, drikke øl og whisky, og knytte helt nye kontakter.