dysfunksjonell.no
14Jul/190

Charlie Venneløs

Jeg skulle ønske jeg hadde en stor oppdatering til de få av dere som fortsatt henger med, men det skjer i grunn ikke så veldig mye spennende hos meg. Ok, jeg lyver så det renner, men jeg kan ikke dele alt med dere hele tiden. Sorry ass. Det kommer etterhvert. Assistentsituasjonen min står på stedet hvil, ingenting har endret seg nevneverdig siden siste utblåsning. Jeg må snart begynne på atter en ny rekrutteringsrunde, og kan ikke si at jeg ser videre frem til det - selv om en liten flamme i meg brenner for at jeg denne gangen skal klare å finne de rette folka til min assistentordning.

I går spilte selveste Metallica konsert her i Trondheim, og hvor var jeg? Jeg var hjemme. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde assistent på jobb i går, og fordi jeg ikke hadde råd til å kjøpe billetter for et par tusen fordi arrangøren ikke aksepterte ledsagerbevis. Det stoppet meg ikke fra å grine noen imaginære tårer, kanskje spesielt fordi det var perfekt konsertvær ute, men jeg får trøste meg med to ganger Sonata Arctica-konserter i november isteden. Må dessverre innrømme at det er ganske sårt at jeg ikke har venner som engang spør om jeg har lyst til å være med på konsert, når folk flest vet hvordan ståa er og har vært hos meg i lengre tid. Kanskje det virkelig er sånn at det er for sent å skaffe seg venner når man er halvveis i livet? Ikke vet jeg, men jeg tror aldri jeg har følt meg så alene som jeg har gjort det siste året før. Det er tungt å aldri ha besøk, eller aldri bli bedt med på noe (sannsynligvis fordi folk er vant til at jeg må takke nei pga. mangelen på assistanse).

Forresten så har jeg litt nytt blekk på armen. Jeg har nemlig lenge tenkt på å plassere logoen til Byscenen på underarmen, fordi Byscenen som D12, har betydd mye for meg de siste årene. De aller beste konsertopplevelsene jeg har kommer fra Byscenen, og det at jeg får lov til å stå fremst slik at jeg får den samme konsertopplevelsen som hvem som helst andre, har betydd alt. Til uka er det tid for min neste konsertopplevelse der, nemlig Kamelot, og jeg kan nesten ikke vente siden jeg denne gangen har VIP-billett (og ny telefon som tar skikkelige bilder)!

Om 12 dager er jeg tilbake i Dublin, og denne gangen skal jeg ha en heidundrende ferietur. Jeg skal nyte den i fulle drag, kose meg og slett ikke bekymre meg for hva som skjer når jeg kommer hjem i august. Alt er booket og klart, jeg har fikset bussbilletter til Belfast, og prøver å ikke drive alle rundt meg fra vettet med den konstante nedtellingen min. Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg ser frem til den første iskalde Guinnessen og den første tilhørende irske whiskeyen!

25Jun/192

Atter en nedtelling

De siste ukene har jeg vært i elendig form. For mange runder med opplæring av assistenter som har gått på tverke. Helgen den 15. hadde jeg nattevakt og dermed mulighet til å dra på byen, men på fredag fikk jeg selvfølgelig et heidundrende migreneanfall og måtte dra hjem før moroa hadde begynt. Jeg var kjempedårlig, svimmel og kvalm hele helgen, men klarte å karre meg ut på lørdagskvelden - på pur trass. Det var andre kvelden på byen i år, og det gjør vondt å tenke på at dette var den eneste muligheten min til å komme meg ut i hele sommer... Jeg orker ikke leve på denne måten, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste månedene, jeg vil bare vekk herfra.

Dette lyset i tunnelen som alle snakker om, det er faen meg oppskrytt. Det finnes ikke noe lys i tunnelen. Om noe, så er det en ildflue som har forvillet seg inn i tunnelen, det er iallfall ingen åpning i det fjerne. Jeg intervjuer, ansetter, bruker tid og energi på å bli kjent med, lære opp, finne flyten - bare for å få en oppsigelse slengt i trynet innen kort tid. Riktignok var det ikke fordi "jeg er ei drittkjerring" denne gangen, men likevel, det gjør det ikke enklere å takle på noen måte. Hadde Gud eksistert, så hadde han ikke gjort meg så forbannet opptatt av rettferdighet. Det biter meg bare i ræva likevel.

Om 31 dager reiser jeg tilbake til drømmelandet. Absolute bliss. Det sørgeligste med alt er egentlig at jeg ikke har lyst, og når jeg har mistet lysten til å reise til Irland... da skjønner enhver at jeg ikke har det bra. Heldigvis vet jeg jo at det bare er en dum følelse som forsvinner når vi begynner på reisen, men det er tungt likevel. Alt er iallfall planlagt og booket, leilighet denne gangen, og en plan om dra til Belfast i et par dager for å se Game of Thrones-utstillingen og oppleve utelivet der oppe. Jeg gleder meg til å se Seán igjen, og så har jeg et lite håp om å finne han med de isblå rovdyrøynene igjen. Ellers blir det vel whiskey-distillerier, sosialisering, bursdagsfeiring med familie, venner og kjente, og mye god drikke i glasset. Tenk om jeg bare kunne blitt igjen?

Hadde jeg bare hatt et ess i ermet...

21Apr/190

Når rulleteksten er ferdig

Jeg leser forrige innlegg, og må smile litt. Smile fordi det er rart hvordan ting forandrer seg på bare et øyeblikk. Hvordan jeg ikke lenger husker hva det var som gjorde at jeg følte på ekte lykke da jeg skrev det. Helt ærlig husker jeg ingenting lenger. Jeg tror jeg har misbrukt hjernen min så grovt at den rett og slett er ødelagt. Følelsen av ekte lykke var iallfall ikke langvarig. Lite har skjedd siden sist jeg skrev, på godt og vondt, for tanken var jo at jeg skulle ha noen nye assistenter i ordningen min i løpet av kort tid. Jeg vet ikke jeg, tilsynelatende er det såpass mye galt med meg at jeg ikke er en person folk ønsker å jobbe for. Hvorvidt jeg ønsker å jobbe med de samme folka, vel, det er det ingen som spør om.

På en side hater jeg å måtte brette meg ut for fremmede hele tiden, blottlegge meg, dele tanker og følelser jeg aller helst vil holde for meg selv - fordi de er mine. På en annen side skulle jeg ønske at jeg kunne dratt frem en gammel lysbildefremviser og virkelig gitt folk et innblikk i hvordan det er å være meg på en helt vanlig dag. Vist alle rundt meg hvor store smerter jeg egentlig har, og hvorfor endel av smertene oppstår. Vist alle rundt meg hvor liten jeg føler meg hver gang noen overkjører meg. Vist alle rundt meg hvor altoppslukende de mørke tankene faktisk er, og hvorfor de kommer.

Jeg må snart akseptere at det ikke er noe "meg" her lenger. Jeg har ikke hovedrollen i livet mitt. Det er knapt nok mitt liv, om et liv overhodet. Jeg er en noe passiv statist med en tildelt rolle jeg egentlig ikke er noe fornøyd med, jeg har bare noen få replikker, og ingen kommer til å huske meg når rulleteksten er ferdig.

13Sep/180

Medaljens bakside…

Alle medaljer har en bakside, også medaljen som er BPA. Jeg har skrevet noen innlegg om BPA, om livssituasjonen min og hvordan jeg har det. Jeg har smilt mange smil, og grått mange tårer. Tidvis har det vært så svart rundt meg at jeg ikke har ønsket å leve lenger, selv om jeg aldri har hatt et ønske om å dø. Fem og et halvt år har gått siden jeg ganske ufrivillig ble satt i denne situasjonen, selv om jeg i dag ikke har problemer med å være såpass ærlig at jeg innrømmer at det var det beste utfallet. Tross alt.

Nå sitter jeg her da, og harker på siste rest av en forkjølelse, for 5. gang i år. Fire forkjølelser og én lungebetennelse. Så forbannet unødvendig, og så utrolig krevende. Psyken er ikke der den skal være, ei heller immunforsvaret, og når man da i tillegg skal intervjue og lære opp nye assistenter som ikke forstår alvoret i å komme på jobb med smitte... vel, så blir jeg syk da, og må bruke den lille energien jeg har på å forsøke å bekjempe dødsangst og å bli fort frisk sånn at jeg kan ta opp tråden med intervjuer og opplæring av atter nye assistenter.

Så hva har skjedd siden sist? Tja. Lite. Og mye.

Er det en ting jeg ikke skjønner, så er det mennesker. Og brått husker jeg hvorfor jeg hadde et brennende ønske om å studere psykologi. I en hverdag som min møter man mange mennesker, mange forskjellige mennesker. Noen overrasker en positivt, andre sjokkerer en. Det er så mye jeg ikke forstår! Det kan hende jeg er farget av min egen hverdag, men jeg klarer ikke å skjønne hvordan man som arbeidstaker kan komme inn i et annet menneskes liv, et ukjent menneskes hverdag, uten å være ydmyk. Jeg skjønner heller ikke hvordan man kan sitte med tårer i øynene og fortelle, fra hjertet, at dette er drømmejobben som betyr absolutt alt, men likevel takke ja til et annet jobbtilbud og ikke engang ringe meg for å fortelle det? Jeg skjønner ikke hvordan man, isteden for å jobbe med seg selv og ta til seg opplæring som er så uhyre viktig for at jeg skal ha en så smertefri hverdag som mulig, ikke klarer å ha såpass kroppskontroll at man klarer å ta til seg enkle instruksjoner. Jeg skjønner det bare ikke.

Sa jeg "smertefri hverdag"? Nja.

Dagene går, sommer har blitt til høst. Ute er det mørkt, og det er merkbart kaldere i lufta. Viljen er ikke der lenger. Heller ikke troen på at ting vil ordne seg. Jeg har fått ett slag i trynet for mye til det. Drømmen om Irland svinner sakte hen, for uansett hvor modig og positiv jeg prøver å være, innser jeg egentlig at det er en drøm jeg aldri vil klare å gjennomføre. Jeg har hverken økonomien eller den fysiske muligheten. Det dreper gløden min.

Jeg er en fighter, men jeg vet ikke lenger hva jeg fighter for. En hverdag jeg aldri vil få? En lykke jeg aldri vil oppnå? En drøm jeg aldri vil kunne realisere?