dysfunksjonell.no
26Oct/150

Prosessen er i gang!

Jeg leter etter assistenter, bare for å fortelle hva som skjer når det ikke er helg. Igjen. Det hele er litt merkelig. Jeg har en helt annen innstillingen til prosessen denne gangen enn jeg har hatt tidligere. Jeg tror det er det at jeg er på et annet sted i livet enn jeg var sist. Jeg har det generelt mye bedre. Denne gangen har jeg bestemt meg for å løse de evinnelige problemene med at jeg mangler folk, og denne gangen skal det funke. Jeg er fortsatt kritisk til søknadene jeg får, jeg er veldig bevisst på hva jeg leter etter og selvfølgelig hva jeg ikke leter etter, jeg tenker langsiktig og er ute etter løsninger som ikke fører fler problemer med seg. Akkurat nå har jeg fire intervjuer på tapetet for de nærmeste dagene, og magefølelsen er god. I tillegg har jeg funnet to lovende jenter som skal jobbe helg hos meg, og det vil også lette en god del på trykket. For første gang på rimelig lenge er jeg oppstemt rundt denne prosessen, og det er vel en god forutsetning for å lykkes?

14Feb/140

Feberhet i Februar

Forrige fredag var humøret mitt fantastisk hele dagen, ikke bare fikk jeg beskjed om at ULOBA har fått konsesjon i Trondheim - og med det ble minst 58 kilo løftet av skuldrene mine, men jeg fikk også mitt ukentlige Starbucks-fix i form av en Toffenut Latte med krem.

Usikkerheten rundt hvorvidt ULOBA ville søke om konsesjon i Trondheim har vært tyngende, og da det ble klart at de hadde søkt var det nesten uutholdelig å vente på avgjørelsen om hvorvidt de ville bli godkjent av kommunen. Den 7. februar kom beskjeden om at ULOBA har fått konsesjon, og at vi med BPA i Trondheim fortsatt kan benytte oss av ULOBA som tilbyder! Enn at en skal bli så glad for at iallfall én bekymring er borte, nå gjenstår det bare å se hva Trondheim kommune finner ut rundt problemstillingen at vi ikke skal kunne reise utenlands uten å søke på forhånd.

Ola Røyseth Schrøder skrev i slutten av januar en kronikk i Ytring som jeg syns alle bør lese, og han har fått svar i form av en replikk fra Trondheim kommunes Helge Garåsen. Jeg vet ikke jeg, om dette betyr at det skjer noe i vår favør, eller om det bare er tomt politikerprat.

Foreløpig kan jeg bare glede meg over at jeg har funnet fantastiske assistenter som alle bidrar til at livet mitt fylles med gode dager og smil, til tross for bekymringer, tungsinn og angst. Jeg gleder meg også over å kunne si at jeg bor i en kommune som lar oss selv bestemme hvilken tjenestetilbyder vi ønsker å bruke i hverdagen, og dersom Trondheim kommune slutter å tulle (les kommentarene under replikken) med falske bekymringer for assistentenes rettigheter og sikkerhet, kan jeg - og fler med meg - puste roligere igjen.

Men Universet vil alltid ha meg ned på jorda igjen, facing the reality liksom, så på søndag ble jeg syk med feber og hele pakka. Jeg bruker store deler av hverdagen min på å styre unna syke mennesker og potensiell smitte, men denne gangen gikk det ikke - og jeg røk på en smell i form av 39,1'C. Det var første natta. Andre natta var feberen nede i 38,3'C, men selv om dagene mine er feberfri føler jeg meg temmelig redusert. Hjernecellene har dødskramper, og alt som skjer rundt meg skjer visst i sakte film. Jeg har fortsatt feber om natta, men den er ikke lenger så høy at den plager meg nevneverdig. Til gjengjeld har jeg begynt å hoste, og dét er et utfall jeg overhodet ikke er komfortabel med. Jeg er sliten, jeg er engstelig, og jeg håper jeg ikke skal være syk spesielt mye lenger.. selv om statistikken fra tidligere sier at jeg har iallfall en uke til med sykdom foran meg. Lungebetennelsen i juli burde holdt for en stund, vel? Jeg har hverken tid eller ork til dette her!

19Jan/144

Intervjuet i onsdagens Adressa

På onsdag kunne man lese et intervju med meg på side fire i Adresseavisen, eller på nett med betalt abonnement i eAdressa. Saken omhandlet at Trondheim kommune har utlyst tjenestekonsesjon på BPA (Borgerstyrt Personlig Assistanse), og én av konsekvensene kan bli at vi må søke kommunen om tillatelse for å kunne reise utenlands med assistentene våre. Jeg har problemer med å akseptere at jeg, og andre med meg, skal ha meldeplikt ovenfor kommunen - kanskje spesielt fordi Trondheim kommune per i dag er alene om denne bestemmelsen.

Jeg har mange ganger fått høre at ferie ikke er noen menneskerett, men det å kunne planlegge en reise, dra på tur og ha det gøy, glemme hverdagen litt, kose seg, betyr så uendelig mye. Det bidrar til å gjøre de grå dagene mindre grå, og det gir påfyll av energi når det trengs mest. For meg er det fullstendig uakseptabelt at noe annet enn min egen situasjon og økonomi skal kunne hindre meg i å reise utenlands når jeg vil - jeg hverken trenger, eller har bedt om en overformynder.

Dessverre må jeg innrømme at dommedagstankene kom med en gang jeg hørte om konsesjonsutlysningen, sykehjemsredselen slo ut i full blomst og tårene rant ukontrollert i mer enn et døgn. En tjenestekonsesjon er likevel positivt siden det betyr at vi fritt kan velge mellom ulike leverandører av BPA, og dermed også velge det tilbudet som passer best for hver enkelt - og Trondheim kommune skal ha ros for alt det bra de har gjort både i denne, og andre sammenhenger.

Fristen for å søke om konsesjon er 27. januar, og jeg må innrømme at jeg er veldig spent på hva konsekvensene av dette faktisk blir. Karin Andersen (SV) har dessuten tatt saken til Stortinget, og jeg ser frem til å lese svaret fra helse- og omsorgsminister Bent Høie (H). Jeg frykter det verste, men håper det beste!

Er du interessert i å lese hele saken? Klikk HER.

Foto: Jens Petter Søraa