dysfunksjonell.no
25Jun/192

Atter en nedtelling

De siste ukene har jeg vært i elendig form. For mange runder med opplæring av assistenter som har gått på tverke. Helgen den 15. hadde jeg nattevakt og dermed mulighet til å dra på byen, men på fredag fikk jeg selvfølgelig et heidundrende migreneanfall og måtte dra hjem før moroa hadde begynt. Jeg var kjempedårlig, svimmel og kvalm hele helgen, men klarte å karre meg ut på lørdagskvelden - på pur trass. Det var andre kvelden på byen i år, og det gjør vondt å tenke på at dette var den eneste muligheten min til å komme meg ut i hele sommer... Jeg orker ikke leve på denne måten, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste månedene, jeg vil bare vekk herfra.

Dette lyset i tunnelen som alle snakker om, det er faen meg oppskrytt. Det finnes ikke noe lys i tunnelen. Om noe, så er det en ildflue som har forvillet seg inn i tunnelen, det er iallfall ingen åpning i det fjerne. Jeg intervjuer, ansetter, bruker tid og energi på å bli kjent med, lære opp, finne flyten - bare for å få en oppsigelse slengt i trynet innen kort tid. Riktignok var det ikke fordi "jeg er ei drittkjerring" denne gangen, men likevel, det gjør det ikke enklere å takle på noen måte. Hadde Gud eksistert, så hadde han ikke gjort meg så forbannet opptatt av rettferdighet. Det biter meg bare i ræva likevel.

Om 31 dager reiser jeg tilbake til drømmelandet. Absolute bliss. Det sørgeligste med alt er egentlig at jeg ikke har lyst, og når jeg har mistet lysten til å reise til Irland... da skjønner enhver at jeg ikke har det bra. Heldigvis vet jeg jo at det bare er en dum følelse som forsvinner når vi begynner på reisen, men det er tungt likevel. Alt er iallfall planlagt og booket, leilighet denne gangen, og en plan om dra til Belfast i et par dager for å se Game of Thrones-utstillingen og oppleve utelivet der oppe. Jeg gleder meg til å se Seán igjen, og så har jeg et lite håp om å finne han med de isblå rovdyrøynene igjen. Ellers blir det vel whiskey-distillerier, sosialisering, bursdagsfeiring med familie, venner og kjente, og mye god drikke i glasset. Tenk om jeg bare kunne blitt igjen?

Hadde jeg bare hatt et ess i ermet...

21Apr/190

Når rulleteksten er ferdig

Jeg leser forrige innlegg, og må smile litt. Smile fordi det er rart hvordan ting forandrer seg på bare et øyeblikk. Hvordan jeg ikke lenger husker hva det var som gjorde at jeg følte på ekte lykke da jeg skrev det. Helt ærlig husker jeg ingenting lenger. Jeg tror jeg har misbrukt hjernen min så grovt at den rett og slett er ødelagt. Følelsen av ekte lykke var iallfall ikke langvarig. Lite har skjedd siden sist jeg skrev, på godt og vondt, for tanken var jo at jeg skulle ha noen nye assistenter i ordningen min i løpet av kort tid. Jeg vet ikke jeg, tilsynelatende er det såpass mye galt med meg at jeg ikke er en person folk ønsker å jobbe for. Hvorvidt jeg ønsker å jobbe med de samme folka, vel, det er det ingen som spør om.

På en side hater jeg å måtte brette meg ut for fremmede hele tiden, blottlegge meg, dele tanker og følelser jeg aller helst vil holde for meg selv - fordi de er mine. På en annen side skulle jeg ønske at jeg kunne dratt frem en gammel lysbildefremviser og virkelig gitt folk et innblikk i hvordan det er å være meg på en helt vanlig dag. Vist alle rundt meg hvor store smerter jeg egentlig har, og hvorfor endel av smertene oppstår. Vist alle rundt meg hvor liten jeg føler meg hver gang noen overkjører meg. Vist alle rundt meg hvor altoppslukende de mørke tankene faktisk er, og hvorfor de kommer.

Jeg må snart akseptere at det ikke er noe "meg" her lenger. Jeg har ikke hovedrollen i livet mitt. Det er knapt nok mitt liv, om et liv overhodet. Jeg er en noe passiv statist med en tildelt rolle jeg egentlig ikke er noe fornøyd med, jeg har bare noen få replikker, og ingen kommer til å huske meg når rulleteksten er ferdig.

13Sep/180

Medaljens bakside…

Alle medaljer har en bakside, også medaljen som er BPA. Jeg har skrevet noen innlegg om BPA, om livssituasjonen min og hvordan jeg har det. Jeg har smilt mange smil, og grått mange tårer. Tidvis har det vært så svart rundt meg at jeg ikke har ønsket å leve lenger, selv om jeg aldri har hatt et ønske om å dø. Fem og et halvt år har gått siden jeg ganske ufrivillig ble satt i denne situasjonen, selv om jeg i dag ikke har problemer med å være såpass ærlig at jeg innrømmer at det var det beste utfallet. Tross alt.

Nå sitter jeg her da, og harker på siste rest av en forkjølelse, for 5. gang i år. Fire forkjølelser og én lungebetennelse. Så forbannet unødvendig, og så utrolig krevende. Psyken er ikke der den skal være, ei heller immunforsvaret, og når man da i tillegg skal intervjue og lære opp nye assistenter som ikke forstår alvoret i å komme på jobb med smitte... vel, så blir jeg syk da, og må bruke den lille energien jeg har på å forsøke å bekjempe dødsangst og å bli fort frisk sånn at jeg kan ta opp tråden med intervjuer og opplæring av atter nye assistenter.

Så hva har skjedd siden sist? Tja. Lite. Og mye.

Er det en ting jeg ikke skjønner, så er det mennesker. Og brått husker jeg hvorfor jeg hadde et brennende ønske om å studere psykologi. I en hverdag som min møter man mange mennesker, mange forskjellige mennesker. Noen overrasker en positivt, andre sjokkerer en. Det er så mye jeg ikke forstår! Det kan hende jeg er farget av min egen hverdag, men jeg klarer ikke å skjønne hvordan man som arbeidstaker kan komme inn i et annet menneskes liv, et ukjent menneskes hverdag, uten å være ydmyk. Jeg skjønner heller ikke hvordan man kan sitte med tårer i øynene og fortelle, fra hjertet, at dette er drømmejobben som betyr absolutt alt, men likevel takke ja til et annet jobbtilbud og ikke engang ringe meg for å fortelle det? Jeg skjønner ikke hvordan man, isteden for å jobbe med seg selv og ta til seg opplæring som er så uhyre viktig for at jeg skal ha en så smertefri hverdag som mulig, ikke klarer å ha såpass kroppskontroll at man klarer å ta til seg enkle instruksjoner. Jeg skjønner det bare ikke.

Sa jeg "smertefri hverdag"? Nja.

Dagene går, sommer har blitt til høst. Ute er det mørkt, og det er merkbart kaldere i lufta. Viljen er ikke der lenger. Heller ikke troen på at ting vil ordne seg. Jeg har fått ett slag i trynet for mye til det. Drømmen om Irland svinner sakte hen, for uansett hvor modig og positiv jeg prøver å være, innser jeg egentlig at det er en drøm jeg aldri vil klare å gjennomføre. Jeg har hverken økonomien eller den fysiske muligheten. Det dreper gløden min.

Jeg er en fighter, men jeg vet ikke lenger hva jeg fighter for. En hverdag jeg aldri vil få? En lykke jeg aldri vil oppnå? En drøm jeg aldri vil kunne realisere?

10Jul/180

“Let Me Live”

♫ now listening to: Rudimental & Major Lazer (feat. Anne-Marie & Mr Eazi) - Let Me Live

La oss bare konkludere med at jeg aldri kommer til å bli "en av Norges største bloggere", selv om jeg på en måte har gitt det et hederlig forsøk. På en måte. Jeg burde vel skrive noen ord igjen, om det skal ha noen hensikt å kunne lese tilbake og huske hva jeg drev med i 2018. Hva driver jeg med? Vel, jeg kan jo fortelle at jeg er syk da. En sommerforkjølelse. Akkurat når jeg trengte den mest. Planer gikk i dass. Formen gikk i dass. Dass liksom. På generell basis.

Assistentdelen av livet mitt går sin gang, og etter nok et fullstendig bortkasta år med nok en ubrukelig leverandør som lovte gull og grønne skoger... har jeg byttet leverandør for 4. gang. Jeg kan ikke si at jeg har så mye tro igjen, men håpet dør visst aldri, og en ørliten gnist inni meg sier meg at det kanskje blir bedre denne gangen. Jeg vet ikke jeg. Den som lever får se, og dersom ikke denne forkjølelsen tar livet av meg, så får jeg vel se.

Hadde store planer om ny Irlandstur i september, men det ser dårlig ut sånn økonomisk. Det har ikke vært så mye jobbing i det siste, litt på grunn av sykdom og smertefulle armer, og litt på grunn av lav arbeidsmengde i disse månedene. Fryktelig slitsomt når jeg egentlig ikke hadde nok penger med uføretrygda mi, og så ble satt ned fordi jeg valgte å jobbe i tillegg - en jobb som er alt annet enn forutsigbar. Jeg savner irene mine. Hver eneste dag. Og føler meg litt som en tulling for at jeg savner noen som sannsynligvis ikke ofrer meg en tanke.

På kjærlighetsfronten skjer det absolutt ingenting. Intet nytt å melde. Ingenting. Jeg har fremdeles en "soft spot" for en jeg overhodet ikke burde bruke energi på (og allerede har brukt altfor mye energi på), og jeg har fremdeles magnet på mannfolk som kanskje har bedre ting å fokusere på enn å flørte med meg. Som sagt, intet nytt å melde.

Var dette egentlig så vanskelig?