dysfunksjonell.no
26Jun/1314

Statusrapport

Hei,
Jeg lever altså. Natt til 13. juni begynte jeg å få febersmerter i hele kroppen, og da morgenen kom hadde feberen inntatt kroppen min. Turen til fastlegen resulterte i en akutt innleggelse med 39,6 - og jeg ble liggende på sykehus til den 21. juni da jeg endelig ble ansett for frisk nok til en utskrivelse. Jeg hadde pådratt meg en pneumokokkinfeksjon (også kjent som lungebetennelse), som ble bekjempet med penicillin i blodet via venflon. Morsomt? Nei. Blodsukkeret mitt hoppa og spratt, og glukosen jeg fikk tilført førte til at viktige næringssalter ble skyllet ut av kroppen - og at jeg måtte få Kalium. Arm on fire! Arm on fire!

Jeg orker egentlig ikke skrive så veldig mye mer om denne elendigheta. Jeg er iallfall hjemme, i min egen seng, jeg orker spise mat igjen, hundene er hjemme og det er sommerferie. Hurra. Eller ikke så veldig, ettersom alle planene gikk i dass og jeg i skrivende stund enda går på penicillinmikstur (som smaker død og pine) og derfor er noe utsatt hva immunforsvaret angår.

Ja, og så har jeg sannsynligvis kjøpt meg leilighet da.

Yours truly,
Sham.

Photo © Shamini Thevarajah 2013

26May/1332

Seks år, et kapittel er avsluttet..

Den 9. mai, nøyaktig et år og ti måneder etter at han fridde til meg i Paris, var eventyret over. Jeg har ikke følt for å blogge, og det beklager jeg, men jeg har hatt andre ting å tenke på. Naturlig nok. Å avslutte et forhold er en ærlig sak, for all del, men i mitt tilfelle snudde dette livet mitt fullstendig på hodet. Det ene øyeblikket planla vi bryllup, tur til London med gode venner, hundeutstillinger - og i det neste falt alt i grus rundt meg. Uka før ble brudekjolen min betalt og spesialtilpasset, tilbehør bestilt, bryllupsmenyen bestemt, og vi var nesten i mål med det som skulle bli den største dagen i våre liv.

Jeg har hatt en tung, svart sky hengende over hodet, og den har truet med å kvele meg. Ting hadde vært helt annerledes om jeg hadde kunnet pakke en bag, låse døra bak meg, sette meg på et fly til en eller annen spennende destinasjon - eller bare krasje på sofaen hos gode venner. Det kan jeg ikke. Jeg sitter her, i huset vi kjøpte i oktober, og lurer på hva fremtiden min vil bringe. Inntil for et par dager siden har jeg ikke skjønt hvordan jeg skal komme meg gjennom dette, jeg har ikke sett noen løsninger, alt har bare vært svart og tungt.

Som underlig er har jeg funnet en leilighet som jeg har uendelig lyst på, men som de aller fleste vet er boligmarkedet helt horribelt og med uførepensjon som eneste inntekt er det ikke spesielt enkelt å få tilstrekkelig stort boliglån i banken. Inni hodet mitt har jeg allerede flyttet inn. Jeg kan tydelig se for meg hvor fint det er der, hvor godt jeg trives, hvordan det blir om høsten og vinteren, og jeg klarer bare ikke slutte tenke på den.

Nå må jeg bare smøre meg med tålmodighet, en egenskap jeg overhodet ikke innehar, og se om det er meningen at denne leiligheten skal bli min. Prosessen er satt i gang, og forhåpentligvis tar det ikke altfor lang tid før jeg vet noe mer. I mellomtiden må jeg få en tilstrekkelig assistentordning opp og gå, slik at jeg har det jeg trenger samtidig som jeg kan føle meg trygg og ivaretatt, men i motsetning til for ..17 dager siden føler jeg nå at det faktisk er lys i tunnelen.

Et seks år langt kapittel er avsluttet. Foran meg ligger boken åpen med blanke, kritthvite sider, og fremtiden venter på å bli skrevet.

2Apr/132

Når hjernen blir flytende..

Lagt merke til at livet mitt bloggen på en måte har dødd litt på seg den siste tiden? Ja, nå skjer det jammen igjen. Jeg tvinger meg selv (halvveis ubevisst) til å skrive på norsk, og dermed forsvinner både inspirasjon og lidenskap som dugg for solen. Utrolig irriterende! Jeg blir ikke klok på meg selv, og noen ganger frister det voldsomt å bare starte med nye sider, nye farger og nye ord.

Formen er fremdeles ikke noe å skryte av, men de siste dagene har jeg på underlig vis følt meg bedre. Jeg håper bare det er vedvarende, og ikke forbigående. Jeg fikk innkalling fra Curato rimelig kjapt, og til min store overraskelse hadde jeg fått time til MR-undersøkelse, og ikke CT. Hurra! Timen er i begynnelsen av mai, så jeg måtte vente i ca. seks uker, men det er helt i orden siden formen synes å være relativt stabil.

I mellomtiden har jeg sett meg nødt til å krype til det der berømte korset hva medisin angår, så jeg har begynt å ta Atarax igjen. Jeg hater Atarax. Jeg hater følelsen av at hjernen blir til en flytende grå grøt som 'schvupper' rundt inni hodeskallen min, mens alle tanker, inntrykk og opplevelser bare svever forbi uten å få feste i hukommelsen. Mange ville nok elske følelsen, jeg syns bare den er skremmende. Likevel gir den meg en pustepause fra endel av symptomene, noe som egentlig bare understreker at iallfall deler av problemene mine kommmer av angst, og det virker som om at Atarax senker terskelen litt. Derfor får Atarax hjelpe meg litt mer i tiden fremover, selv om vi aldri kan bli bestevenner, Atarax og jeg.

Nå gleder jeg meg bare enormt over det faktum at det har blitt veldig mye lysere ute, og det er lyst til langt på kveld. Vårjevndøgn har passert, klokka har atter en gang blitt stilt mot sommertid og livet er brått så mye lettere å leve. Jeg har ting å se frem til, et bryllup å planlegge - så får det heller være at Atarax må ta byrden av skuldrene mine innimellom.

15Mar/138

..Spinning, Spinning..

Ja, for det snurrer jo fortsatt, selv om det ikke er like ille om da jeg skrev mitt forrige innlegg. På onsdag var jeg så sliten at jeg fikk en akuttime hos fastlegen min for å ta noen blodprøver og sånt. Det første han spurte om var om jeg var gravid, og selv om jeg mente at jeg ikke var det ville han ha en urinprøve for å være helt sikker. Jeg hadde rett. Ellers var CRP-en normal, jeg hadde en blodprosent på 13 (som egentlig ikke sa meg noe, men visstnok var bra) og normalt blodsukker. Deretter lyttet han på hjertet, lungene og undersøkte magen, som også var helt normalt. Siden jeg har hatt et infarkt i lillehjernen konkluderte han med at han ville sende meg i CT for å være på den sikre siden.

Curato har heldigvis ikke spesielt lang ventetid, så jeg regner med at jeg får innkalling innen en måned, og kanskje det vil gi meg etterlengtet ro i sjela.

Samtidig er det veldig frustrerende å tenke på dette rett og slett kan være forårsaket av angst, for uansett hvor gjerne jeg vil, er jeg ikke i stand til å skille angsten fra 'ekte' symptomer på at noe er galt. Misforstå meg rett, angsten er i aller høyeste grad ekte nok, men jeg har fortsatt problemer med å forstå at noe som sitter i hjernen kan manifestere seg så kraftig i hele kroppen. Jeg finner ikke noe mønster i det jeg føler, og nok engang konkluderer logikken min med at jeg er sulten. Hele tiden.

Jeg er uansett veldig takknemlig for at jeg har en fastlege som tror meg, som tar meg alvorlig, som skjønner redselen min. Imens får jeg forsøke å glede meg over at selv om det tidvis snør som pokker her i Trondheim, så har vi lange solrike dager som bare blir lysere og lysere for hver dag.