dysfunksjonell.no
3Apr/152

Tenk deg om. TENK deg om.

♫ now listening to: Snow Patrol - Chasing Cars

Så sitter jeg her da, med jordbærte i koppen og et akutt behov for å tømme hodet for tanker. Tanker som driver meg fra vettet. Jeg har jo som kjent vært mye på byen de siste ..åtte månedene, og jeg har opplevd litt av hvert. På sett og vis har disse byturene vært bra for meg. Jeg har lært meg å gi faen, lært meg å ha det gøy uavhengig av hva andre tenker og jeg har opplevd ting jeg ikke ville vært foruten. Dessverre har de samme byturene også ført til at jeg har begynt å tenke tanker jeg kanskje ikke burde, og tvilen slår rot som graver seg dypere og dypere for hver gang jeg er ute.

Enkelte ville vel kanskje kalle det et luksusproblem, men jeg kan ikke skjønne hvorfor du skal flørte med andre om du har dame. Nå kan det selvfølgelig hende jeg legger altfor mye i det som skjer, man skal jo tross alt ikke ta en bytur spesielt seriøst, men jeg må innrømme at jeg syns det er kjipt å få oppmerksomhet fra deg når motivasjonen helt tydelig er å gjøre meg en tjeneste. Det er nemlig ikke spesielt oppløftende å oppleve at du viser meg oppmerksomhet, gir meg telefonnummeret ditt, kysser meg, flørter og virker oppriktig interessert, når det etterpå viser seg at du bare mente å være hyggelig og til og med har ei som venter på deg hjemme. Jeg vet ærlig talt ikke hva du tenker, om du tenker overhodet, men konsekvensen er at jeg tviler mer og mer på folks oppriktighet, og dermed også på meg selv.

Misforstå meg for all del rett. Jeg er ikke ute for å finne meg kjæreste, en å gifte meg eller stifte familie med, jeg er ute for å ha det gøy - men dersom jeg viser deg oppmerksomhet, så er det fordi jeg liker deg. Hadde det vært greit om du hadde sittet alene i et hjørne, og jeg åpenlyst hadde flørtet med deg, for så å fortelle deg at jeg gjorde det for å være hyggelig? At jeg egentlig ikke mente noe med det? Nei? Nei. Vet du egentlig hvor sårende det er? Hvor mye det svir?

Hvordan skal jeg glede meg over de ekte øyeblikkene, når jeg hele tiden drar dem i tvil fordi jeg ikke klarer å stole på at de faktisk er genuine? Hva om jeg skusler bort en sjanse fordi du har fått meg til å tvile på alles intensjoner, fordi dine handlinger gjør at jeg ikke klarer stole på noen? Jeg trenger ikke medlidenheten din, for selv om jeg tviler må jeg tviholde på håpet om at det finnes fler der ute som faktisk liker meg, som har lyst til å bli bedre kjent, som kysser meg fordi han har lyst. Intensjonen din var kanskje god, kan hende det at du ville få meg til å føle meg bra gjorde at du følte deg selv bedre? Konsekvensen er dog en ganske annen, den knekker meg.

28Feb/140

Sagaen om Pelle Trygdebil fortsetter..

Husker du historien om Pelle Trygdebil? Historien jeg fortalte i desember for to år siden? Søknadsprosessen har vært uendelig lang, og temmelig håpløs - men forleden kom det et brev fra NAV Hjelpemiddelsentral, og konvolutten var relativt tjukk. Tjukk pleier å bety positive nyheter, det skal ikke mange ordene til for å meddele et avslag, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke turte håpe på positivt nytt. Ikke etter tre avslag. Jeg åpnet konvolutten, og skjønte i det jeg hadde lest de tre første setningene at det faktisk var et tilsagn. Jeg hadde omsider fått tilsagn på Pelle Trygdebil! 26. februar går dermed ned i min historie som en aldri så liten merkedag, og en to år lang kamp for å få noe jeg har krav på går mot slutten.

Jeg begynte denne prosessen i februar 2012. Nå er vi i slutten av februar 2014, og vi kan vel trygt si at.. ting tar tid. Forhåpentligvis slipper jeg vente i veldig mange måneder før bilen min er her, men man vet aldri hvor lang tid ting som dette vil ta. Jeg velger likevel å se det positive i det, og å være lykkelig for at 2014 likevel ser ut til å bli et av de virkelig gode årene.

For noen dager siden fikk jeg dato for overtakelse av leiligheten min, og den 27. mars - om akkurat en måned - får jeg endelig nøklene om alt går etter planen. Jeg har fått bekreftet at den ene HC-parkeringsplassen i garasjen er tildelt min leilighet, som var en deilig lettelse. På onsdag hadde vi vår andre visning, og denne gangen fikk huset i skogen nye eiere etter en noe slapp budrunde. Jeg skulle ønske vi hadde fått litt mer for huset, men med dette avsluttes omsider kapittelet. På toppen av det hele har en kamerat virkelig gjenopprettet troen min på menneskeheten ved å gjøre noe for meg som jeg ikke hadde trodd var mulig, ..og med det livet smiler til meg igjen.

30Oct/134

Jakten på de perfekte assistentene

Jeg har havnet litt bakpå med bloggingen min, rett og slett fordi jeg har hatt så hinsides vondt i hodet de siste.. to ukene. Jeg regner med at det er stressrelatert siden det skjer ganske mye for tiden, og angsten vil ikke la meg være i fred. Atarax er ingen løsning, så den ligger urørt i en skuff.

De siste ukene har i grunn gått med til å lese gjennom søknader, plukke ut potensielle kandidater for assistentstillingene mine, avholde intervjuer og bestemme hvem som skal få sjansen til å bli en del av assistentgjengen min. Det er utrolig krevende, men samtidig litt spennende og litt skummelt. Jeg er jo kanskje litt i overkant sosial, så akkurat det er ikke noe stort problem, men det er vanskelig.. av mangel på bedre ord, å skulle stole på nye, fremmede mennesker som skal bli en såpass stor del av livet mitt. Ikke bare må kjemien stemme, de må også ha egenskapene jeg ser etter og være mennesker jeg har lyst til være sammen med, og finne på ting med. Inni hodet mitt må det dessuten være mennesker som faktisk er i stand til, og kanskje viktigst av alt.. vil være der for meg om det virkelig trengs og jeg ikke har noen andre løsninger - jeg kan jo ikke være alene. Omveltningen er stor, og det er slett ikke hver dag jeg tror det er overkommelig engang, men etter å ha hatt noen intervjuer har jeg innsett at det finnes flotte mennesker der ute - og så lenge jeg klarer å stole på magefølelsen, så bør dette egentlig gå kjempebra.

Jeg gleder meg ikke så veldig til de kommende ukene, for nå er tiden inne for å starte opplæringen av de nye assistentene, men det er bare sånn det må være. Jeg skulle virkelig ønske at det gikk an å knipse i fingrene, så ville alle være inne i rutinene på magisk vis, og alt ville gå av seg selv. MEN.. for å fokusere på det positive; jeg tror det blir veldig bra, og i mellomtiden skal jeg fylle dagene mine med ting jeg kan leve på til vinteren er over, og vi går mot lysere tider igjen.

5Sep/133

Intervjuer, tankespinn og kaffe

Innimellom tenker jeg at jeg burde blogge mer om hva som skjer med meg og alt rundt meg, og kanskje legge 'rosabloggingen' litt vekk. Jeg er jo tross alt ingen rosablogger. Men så er det nå engang sånn at det i skrivende stund ikke skjer så veldig mye spennende hos meg, selv om det samtidig skjer så altfor mye. På en måte. Det er komplisert.

Dagene går, noen ganger flyr de, andre ganger snegler de seg avgårde, men de går. Jeg har hatt annonse ute en stund nå, hvor jeg søker personlige assistenter, og denne gangen har jeg fått mange gode søknader fra potensielle kandidater. Å intervjue folk er overraskende slitsomt, men det har vært både spennende, interessant og morsomt å møte nye mennesker. Brått ser ikke fremtiden like dyster og skremmende ut lenger, og jeg begynner å tro at bitene kommer til å falle på plass tidsnok til innflyttingsdato.

Utover bekymringer, intervjuer, tankespinn, kaffe og Make Up Store.. har jeg vært to ganger innom Hjelpemiddelsentralen for å finne en løsning på det at jeg kun har én rullestol, og siden den er elektrisk blir det litt kjedelig å være meg dersom den brått bestemmer seg for å ta seg en aldri så liten pust i bakken. Uten mitt samtykke, that is. Den opprinnelige idéen var å tilpasse en manuell rullestol, siden en eller annen et eller annet sted i systemet har bestemt at jeg ikke kan få to identiske stoler - til tross for at det er denne stolen som fungerer for meg, men å ha nok en ubrukelig rullestol stående og kun ta opp plass jeg gjerne skulle brukt til noe annet ble liksom for dumt. Dessuten syns jeg de ressursene kan brukes på noen som faktisk behøver det, og løsningen ble derfor åpen dialog med Hjelpemiddelsentralen og evt. akuttservice dersom stolen min skulle knele. Betryggende! Da kan jeg iallfall legge vekk den ene bekymringen, og alle monner drar.

Nå bare venter jeg. Det skjer nemlig spennende ting i kulissene hva bloggen min angår, og jeg gleder meg veldig til jeg kan dele informasjonen med alle som vil høre, eller lese. En enorm takk til alle som er med på å gjøre livet mitt lysere for tiden, jeg tror dere vet hvem dere er! Uten dere hadde alt det grå vært svart.