dysfunksjonell.no
3Jan/200

B for Brukerstyrt

Jeg ønsker meg så langt vekk som det er mulig å komme. Helst så langt vekk at situasjonen min ikke innhenter meg. Det føles så uendelig utakknemlig å tvinges til å blottlegge meg psykisk, så vel som fysisk for alle disse fremmede menneskene som skal bli assistenter, mennesker som takker ja til å være med på å gjøre livet mitt bedre, til det det ville vært om situasjonen min hadde vært annerledes, men som av ulike grunner finner ut at de ikke passer, eller ikke takler en slik jobb fordi fokuset er nødt til å ligge på meg i de timene de er på jobb og skal være mine armer og bein. Formålet med BPA. Og det er mange av dem.

Jeg er så utrolig sliten, tappet for energi og for livsgnist, fordi jeg gang på gang innser at jeg aldri kommer til å få det livet jeg i årevis har ønsket meg, og drømt om. Det er ikke ment for meg. Det er snart på tide å innse det. Det er virkelig ingenting bedre som venter rundt neste sving. BPA er fremdeles like mye en forbannelse som det var da jeg skrev innlegget mitt i mai for to år siden, innlegget som nådde både politikere og storting, som ble delt nesten 300 ganger... uten resultat.

Nå sitter jeg i Drammen, i en fin leilighet med gode muligheter for frihet, glede og et fantastisk sosialt liv og omgang med mennesker som fyller meg med lyst og vilje til å kjempe videre. Men alt sammen er tilsynelatende akkurat utenfor rekkevidde. Jeg strekker meg så langt jeg overhodet klarer, men hver gang jeg så vidt rører ved det med fingertuppene skyver jeg det bare lenger unna. Jeg klarer ikke strekke meg lenger, styrken og viljen er ikke der.

I kulissene gjør jeg ikke noe annet enn å skrive stillingsannonser, lese søknader, kalle inn fremmede mennesker til intervju, tilby dem jobb, begynne på prosessen med å bli kjent med dem samtidig som jeg skal lære dem opp til å bli en god forlengelse av meg - for det er det jeg trenger, en forlengelse av meg selv slik at jeg, Shamini, kan være Shamini. Få aner hvor tidkrevende det er, hvor slitsomt det er, hvordan det faktisk spiser en opp innenfra, og hvor forbannet utakknemlig det er å ende opp i en situasjon hvor man ikke blir hørt, ikke sett, ikke respektert. Hvor alt det arbeidet jeg har lagt ned i disse menneskene, i denne assistanseordningen, alt jeg har delt og gitt av meg selv, blir forkastet som om det ikke er verdt noen verdens ting. Hvor armene og beina ender opp med å leve et helt annet liv enn det jeg ville, og jeg ufrivillig blir dratt med i dragsuget fordi det tross alt er min hverdag.

Likevel er det mennesker der ute som våger å antyde at jeg ikke vil få orden på situasjonen, at jeg ikke gjør noe for å finne assistenter og få assistanseordningen til å fungere. Ja, det er til og med mennesker der ute som til og med våger å si det i klartekst. Det gjør meg så utrolig forbannet, men samtidig såret og lei meg... hvem med sinnet i behold ønsker å leve som et dyr? Ikke jeg. Om man fremdeles kan si at jeg har sinnet i behold. Jeg vet ikke lenger.

Drammen skulle bli så mye bedre enn Trondheim, men BPA er en forbannelse jeg ikke blir kvitt. En forbannelse som vil hvile over meg til den dagen jeg ikke sitter her lenger. Som suger meg tom for livskraft for hver dag som går, hver time, hvert minutt. Jeg ser konsekvensene av en ikke-fungerende hverdag. Ikke bare de psykiske, men også de fysiske. De uopprettelige fysiske konsekvensene som er så inni helvete smertefulle. Hvorfor jeg ikke bare popper opiater, spør du? Fordi jeg nekter å la situasjonen diktere enda mer av et liv jeg ikke har bedt om. Jeg tviholder på meg selv. Så lenge som overhodet mulig. Jeg må få lov til det. Det er det jeg har igjen. Til og med verdigheten er borte. Jeg tviholder på den jeg er, mens jeg sakte ser meg selv bli mer og mer transparent... til det en dag ikke er mer igjen.