dysfunksjonell.no
10Jul/180

“Let Me Live”

♫ now listening to: Rudimental & Major Lazer (feat. Anne-Marie & Mr Eazi) - Let Me Live

La oss bare konkludere med at jeg aldri kommer til å bli "en av Norges største bloggere", selv om jeg på en måte har gitt det et hederlig forsøk. På en måte. Jeg burde vel skrive noen ord igjen, om det skal ha noen hensikt å kunne lese tilbake og huske hva jeg drev med i 2018. Hva driver jeg med? Vel, jeg kan jo fortelle at jeg er syk da. En sommerforkjølelse. Akkurat når jeg trengte den mest. Planer gikk i dass. Formen gikk i dass. Dass liksom. På generell basis.

Assistentdelen av livet mitt går sin gang, og etter nok et fullstendig bortkasta år med nok en ubrukelig leverandør som lovte gull og grønne skoger... har jeg byttet leverandør for 4. gang. Jeg kan ikke si at jeg har så mye tro igjen, men håpet dør visst aldri, og en ørliten gnist inni meg sier meg at det kanskje blir bedre denne gangen. Jeg vet ikke jeg. Den som lever får se, og dersom ikke denne forkjølelsen tar livet av meg, så får jeg vel se.

Hadde store planer om ny Irlandstur i september, men det ser dårlig ut sånn økonomisk. Det har ikke vært så mye jobbing i det siste, litt på grunn av sykdom og smertefulle armer, og litt på grunn av lav arbeidsmengde i disse månedene. Fryktelig slitsomt når jeg egentlig ikke hadde nok penger med uføretrygda mi, og så ble satt ned fordi jeg valgte å jobbe i tillegg - en jobb som er alt annet enn forutsigbar. Jeg savner irene mine. Hver eneste dag. Og føler meg litt som en tulling for at jeg savner noen som sannsynligvis ikke ofrer meg en tanke.

På kjærlighetsfronten skjer det absolutt ingenting. Intet nytt å melde. Ingenting. Jeg har fremdeles en "soft spot" for en jeg overhodet ikke burde bruke energi på (og allerede har brukt altfor mye energi på), og jeg har fremdeles magnet på mannfolk som kanskje har bedre ting å fokusere på enn å flørte med meg. Som sagt, intet nytt å melde.

Var dette egentlig så vanskelig?

20May/180

“For alle slagene og sparkene…”

♫ now listening to: Astrid S - Vi er perfekt men verden er ikke det

Mitt forrige innlegg har fått så mye feedback, kjærlighet og støtte. Det er nesten overveldende. Jeg tenkte kanskje ikke spesielt langt når jeg publiserte det rett før pinse, men fra tirsdag blir det spennende å se om noen har fanget det opp og om det når media. Samtidig som jeg skrev innlegget her i bloggen min, la jeg det også ut på Facebook, hvor det i skrivende stund har blitt delt 189 ganger.

Jeg er i en slags apatisk tilstand hvor lite klarer å nå inn til meg. Opp igjennom hele barne- og ungdomsskolen opplevde jeg mobbing på ulike plan. Det ville være løgn å si at det aldri gikk inn på meg, men jeg kom iallfall ut på andre siden som et sterkere individ. Nå opplever jeg noen lignende fra jevnaldrende, ikke åpen mobbing, men falskhet, utestenging og noe som for meg føles som sjikane eller trakassering. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan voksne mennesker kan oppføre seg som drittunger, men... Det som frustrerer meg mest med hele situasjonen er at det faktisk går inn på meg. At jeg gråter over disse patetiske menneskene. At jeg bruker energi på føle meg liten og tråkket på, isteden for å bare heve meg over hele dritten. Det gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved det sosiale livet mitt, er jeg virkelig ikke verdt mer?

Innlegget mitt endte også opp som leserinnlegg hos Handikapnytt, og har her blitt delt hele 131 ganger. Den tilbakevendende tanken er likevel at... dersom det ikke skjer noe nå, om det ikke når noen som kan gjøre noe for å endre hverdagen min, så har jeg ikke flere kort på hånden - da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg maktesløs, som om at hele min skjebne ligger i en annens hender. Jeg har ikke lenger kontroll. Jeg virvler ukontrollert ned i et sluk jeg ikke vet hvor endrer, og jeg aner ingenting om fremtiden min.

Jeg er tom for tårer.
Jeg er tom for energi.
Jeg er tom for håp.
Jeg er tom.

14May/181

Å leve med BPA i 2018

Det har tatt meg en stund å skrive disse ordene. Jeg har lenge hatt vanskeligheter med å ta tak i tankene mine, med å formulere meg på en skikkelig måte, men etter utallige møter hvor jeg snakker for døve ører, hvor min side av saken aldri blir etterspurt eller tatt høyde for, hvor jeg både blir så sint og fortvilet at tårene spruter, har jeg bestemt meg for å forsøke å få ned noe av historien slik at andre kan få et innsyn i hvordan det faktisk er å være rullestolbruker og avhengig av BPA døgnet rundt.

Klikk her for å lese hele innlegget...