dysfunksjonell.no
19Dec/190

19. adjektiv: “Forbannet”

Det er fullt mulig at jeg har skrevet om temaet (mange ganger) før, men det er lite som gjør meg mer forbannet enn respektløshet. Uansett hva det gjelder. Om det er i sammenheng med assistentordningen min, eller ord som ikke blir holdt, det gjør meg skikkelig forbannet. Siden jeg er avhengig av andre mennesker og derfor ikke kan unngå å planlegge ting rundt assistentordningen min, blir det bare viktigere og viktigere for meg å føle meg respektert i mitt eget hjem jo eldre jeg blir. Det er også viktig at mine verdier, mine rutiner og mine ting blir respektert. Lite er kjipere enn å føle seg overkjørt av de som er her for å assistere meg med å leve et så normalt liv som overhodet mulig. Lite. På dårlige dager blir jeg lei meg og nedfor, på mindre dårlige dager blir jeg forbannet.

Konsekvenser. Et ord jeg er godt kjent med. Altfor godt kjent med. Jeg har repetert det mange ganger i uken de siste seks årene. Og på de dårlige dagene er jeg dårlig på å takle at det er jeg, og jeg alene, som må ta konsekvensene av det andre velger å gjøre, eller ikke gjøre. De konsekvensene kan komme i form av fysiske smerter, av å miste en avtale, av en utrygg hund, av materielle skader og økonomisk tap, eller til og med av helseproblemer. Hvorfor er det rettferdig at jeg må ta andres konsekvenser? Hvorfor er det så forbannet vanskelig for voksne mennesker å forstå at alt har konsekvenser, enten de er gode eller dårlige?

På en vanlig dag må jeg hele tiden ta hensyn til menneskene jeg har rundt meg, kanskje aller mest assistentene mine fordi det er de som ser mest av meg. Jeg har dårlige dager jeg også. Dager med mye smerter, eller dårlig humør, eller kanskje bare dager jeg gjerne vil være alene på. Hver eneste dag forventes det av meg at jeg skal være åpen om dette, at jeg skal fortelle at jeg har en kjip dag, og at dersom lunta er kortere enn normalt, så er dette grunnen. Vi kan jo ikke ha noe av at min dagsform tråkker noen å tærne, kan vi vel? Greit nok, jeg er en åpen og ærlig person, jeg har blitt vant til å kle meg naken både fysisk og psykisk, men burde ikke dette gjelde begge veier da? At en assistent som har en dårlig dag og faktisk ikke klarer å skjøtte jobben sin fordi hen drar med seg personlige problemer inn til meg, forteller meg dette? Istedenfor å bare la det gå utover meg? Som i verste fall fører til at jeg har så store smerter at det velter seg i magen, og jeg ikke klarer å gjøre noe som helst? "Kan du ikke spise smertestillende, så slipper du iallfall noe av smertene?", hva med at folk tar ansvar for seg selv og sine egne handlinger isteden? Hadde ikke det vært mer riktig? Jeg er faktisk verdt noe, jeg også. Det hender jeg føler meg misbrukt, voldtatt nærmest, mentalt. Jeg blir fratatt retten til å holde ting for meg selv, til privatliv. Til å ta vare på det som betyr noe for meg, det som gjør meg til meg. Det gjør meg forbannet, men mest av alt lei meg fordi ingen lytter.

Jeg skrev jo noen ord om dette besøket jeg ventet på da, både her og her, og selv om jeg hele tiden har tvilt på at det kom til å gå min vei... var det like fullt skuffende å få tvilen bekreftet. Kanskje spesielt måten det ble gjort på, complete radio silence. Noe av det verste jeg vet er når folk sier at de, eller vi, skal gjøre noe, og så følger de aldri opp. Jeg takler det ikke. Det gjør meg forbannet, får meg til å føle at jeg "går på gress" akkurat som om at jeg ikke har annet å gjøre, som om at følelsene mine ikke betyr noe. Man heller bare la være å si noe, ikke skape forventninger, ikke gjøre håpefull, og så blir det heller en hyggelig opplevelse når det en gang skjer. November ble til desember, desember til februar. Tiden vil vise hva februar blir til.

18Dec/190

18. adjektiv: “Treg”

Nå begynner André å bli frekk, noe som er helt tydelig på dagens adjektiv. Treg, du liksom. At han ikke har kommet med et eneste adjektiv hittil før jeg har bedt om det sier han ingenting om, men det er greit. Jeg kan ta en for laget, treg eller ikke.

I går glemte jeg egentlig å skrive om en hendelse som hadde passet perfekt til gårdagens adjektiv, men jeg var i kontakt med Get for noen uker siden i forbindelse med at jeg ikke kunne starte programmer forfra, til tross for at jeg har samme utstyr og abonnement som jeg hadde i Trondheim. Jeg kontaktet Get for å høre om de hadde en forklaring, og fikk beskjed om at jeg måtte ha ny fjernkontroll for å få denne funksjonen. Nå er jeg ikke heeelt ukyndig når det kommer til elektronikk og kunne ikke skjønne hvorfor en ny fjernkontroll skulle løse problemet, men kundebehandler påstod hardnakket at jeg måtte ha ny fjernkontroll og skulle sende meg denne kostnadsfritt. Vel, forsendelsen av fjernkontrollen gikk tregt som fy, den kom nemlig aldri, og i går tok jeg en ny prat med Get om problemstilligen. Jeg ble satt over til teknisk, som oppdaterte dekoderen min og vips... nå kan jeg starte alle programmer forfra. Tre måneder tok det. Og enda er det jeg som blir kalt treg. Jeg ba dem beholde fjernkontrollen, jeg.

Siden jeg nå også kan ta opp programmer igjen håper jeg av hele mitt hjerte at NRK sender Ma-ma i år, sånn at jeg kan se den akkurat når jeg vil (hvis ikke kan jeg alltids se den på NRK Nett-TV). Da blir det sannsynligvis jul i heimen i år også.

Jeg er inne i en litt kjip periode for tiden. All opplæringen tar på og gir meg relativt store smerter i nakke og kropp, og gjør at hodet fungerer særdeles tregt. Det passer i grunn dårlig med at jeg har jobb å gjøre for det føles som om at jeg går i en konstant tåke. Nesten litt som da jeg gikk på Atarax. Kan ikke si jeg savner det spesielt mye. I tillegg blir jeg sliten og grinete av å gjenta ting hele tiden (ganger antall assistenter), og av at ting går så mye tregere i opplæringsperioden enn det trenger å gjøre. Døgnet mitt er kort nok som det er, og jeg orker ikke planlegge enda mer av hverdagen min enn jeg allerede gjør.

17Dec/190

17. adjektiv: “Firkantet”

Jeg er så ubeskrivelig lei av firkantede folk og systemer, som for eksempel Posten, PostNord og NAV. I dag fikk jeg en SMS, og en e-post, med beskjed om at det hadde kommet en pakke til Bunnpris Vikåsen som jo er milevis fra Drammen. Jeg ringte butikken og spurte om han kunne fortelle meg hvem avsender var, og om han kunne endre adresse og videresende den til Drammen? Det kunne han ikke, da måtte den returneres til avsender - eller så måtte jeg ringe PostNord og be dem fikse det. Det hadde jo vært for enkelt å bare skrive ny adresse på denne hvite konvolutten, ikke sant? Så jævlig firkanta, selv om det ikke var hans feil. Uansett, PostNord fiksa og bare fem minutter senere var det ny adresse på sporingen. Det må være første gang jeg har noe positivt å si om PostNord.

16Dec/190

16. adjektiv: “Brisen”

Planen var å dra til Oslo på en eller annen whiskybar og drikke meg brisen... og vel så det, men slik ble det dessverre ikke. Snakk om å kaste bort et knakende godt adjektiv.