dysfunksjonell.no
6Aug/170

There’s a time for everything…

♫ now listening to: The Kilkennys - Galway Girl

Det viser seg stadig at jeg ikke kvalifiserer til en tittel i nærheten av «Norges mest aktive blogger», men jeg tenkte jeg skulle gjøre en innsats likevel. I skrivende stund har jeg vært hjemme i Trondheim i 17 dager, og alt jeg vil er å reise tilbake til Dublin. Faktisk, jeg kan dra det så langt som å si at hjertet mitt ligger igjen i byen jeg er så glad i. Jeg vet jeg hadde et par lesere som ville følge meg på turen via bloggen, så jeg beklager at jeg gjorde en elendig innsats. Når det er sagt ble jeg jo syk på turen, og ting gikk ikke helt som planlagt. Heldigvis kom jeg meg tilbake til Dublin etter en noe mislykket uke i Glasgow uten større vanskeligheter, og ferien ble så vellykket som den kunne blitt til slutt.

Jeg fikk ikke sjansen til å oppleve halvparten av tingene jeg hadde lyst til, eller hadde planer om, men det gjorde på ingen måte turen mindre vellykket. Nå som jeg har erfart det motsatte av tidligere, at flyturen gikk uten problemer overhodet, så vet jeg også at det blir flere turer hvor jeg kan oppleve alt jeg ikke rakk denne gangen. Jeg har drukket Guinness, og smakt mange nye whiskeyer. Jeg har piercet meg hos Wildcat Ink, og har nå en Daith i høyre øre. Jeg var hos The Ink Factory, hvor Iain og Ryan dekorerte meg med fire nye tatoveringer (deriblant en "fylletatovering"). Jeg har møtt mange nye, fantastiske mennesker som jeg sannsynligvis aldri vil se igjen, men som jeg likevel alltid vil bære med meg på et eller annet vis.

Følelsen av tilhørighet, og en lykke jeg ikke har kjent på lenge, gjør at tanken på å flytte til Dublin har slått rot i meg. Jeg tenker å gjøre noe av de årene jeg har igjen å leve livet mitt på. Jeg er veldig klar over at jeg kan klare det jeg vil, det har jeg bevist mer enn en gang, selv om jeg vet at det kommer til å ta lang tid å gjennomføre denne drømmen. Jeg ser på det som positivt å ha noe å engasjere seg i, noe å bruke tid på å planlegge og legge til rette for, spesielt nå som vinteren er i anmarsj. Jeg skal klare det, og jeg skal skape meg det livet jeg er verdt.

...nå er det på tide at også jeg følger drømmene mine.

Filed under: Irland 2017 No Comments
11Jul/170

Stemningsrapport fra Glasgow

Så sitter jeg er da, på hotellrommet og sturer. Hvorfor jeg sturer? Vel, jeg ble jo forkjølet i Irland, og når jeg blir forkjølet begynner jeg å hoste, og hoste fører til tette lunger fulle av slim - og uten nødvendige maskiner, vel, så får jeg ikke puste, og dermed fikk jeg oppleve sykehus i Skottland også. Nærmere bestemt Glasgow Royal Infirmary. Først ble det selvsagt en tur i ambulanse da, med fantastisk personell, og så tilbrakte jeg natta på GRI. Om vi skal se det positive i alt, og det er jeg jo tilhenger av, så fant jeg ut at man i Storbritannia faktisk kan bestille hjelpemidler på nett (og 800 kroner senere var jeg den lykkelige eier av et portabelt sug (som er på tur til hotellet med Royal Mail)). I tillegg ble jeg møtt av både ambulansepersonell og leger som mente at jeg kjenner kroppen min best selv og derfor kunne fortelle hva jeg hadde bruk for å ikke. Sykehus i Glasgow er slett ikke så verst, og jeg fikk jo den hjelpen jeg hadde behov for. Luft er virkelig ikke oppskrytt. Uansett, forkjølelsen sitter fremdeles i og hindrer meg i å gjøre de tingene jeg hadde planlagt. Jeg skulle egentlig til Auchentoshan i dag, men jeg har ikke sjans til å forlate hotellrommet og hostemaskina for lengre perioder, og holder på å kremte-hoste meg i hjel. Jeg håper formen er bedre i morgen, men tør sannelig ikke håpe, for denne uka har vært den kjipeste på lenge. Eller har det ikke skjedd en dritt. Virkelig ikke en dritt. Vi spiste til og med middagen på hotellet, den dyreste middagen hittil på turen.

Igjen, om vi skal se det positive i alt, blir sannsynligvis denne uka den billigste på hele turen. Jeg har forelsket meg i en ny kaffekjede: Tim Horton's, de har den beste Chai Latten og Timbits fra himmelen. Videre har jeg jo vært innom apoteket noen ganger i et tappert forsøk på å finne magiske remedier som kanskje kunne kurere meg, dog uten hell. Jeg rakk også innom Hard Rock Cafe for å plukke med meg de obligatoriske shotteglassene før forkjølelsen tok rotta på meg. Ellers? Svært lite.

4Jul/170

Stemningsrapport fra Dublin #1

Tenk det, dette innlegget skriver jeg fra hotellrommet i Dublin. Klokka har passert midnatt og jeg skulle egentlig vært på en eller annen pub i nærheten, men formen er ikke helt på topp og jeg bestemte meg for å ta en rolig kveld. Flyturen hit gikk over all forventing, og selv om vi støtte på noen små "hiccups" her og der, kom vi frem uten større vanskeligheter. Den største utfordringen var nok det at det var problemer med bagasjebåndet på Gardermoen, og at bagasjen derfor ikke kom frem før etter noen dager i Dublin - greit nok, for da kunne man jo handle litt på SAS' regning.

Det er ikke ofte jeg legger ut bilder av meg selv, men dette er et unntak.

Hittil har jeg egentlig ikke gjort noe spesielt. Jeg hadde planer om å dra på to destillerier, men den første planen gikk i dass fordi stolen min bestemte seg for å streike hele første, og deler av andre dagen - og den andre planen fordi jeg åpenbart ikke vet forskjell på 14:00 og 16:00. De blir booket på nytt, men jeg orker ikke stresse siden turen gikk så fint at jeg helt garantert skal tilbake om ikke altfor lenge. Det er ikke så enkelt å finne en pub med plass til en rullestol i området hvor vi bor, og det er ikke så greit å bevege seg for langt unna siden.. alkohol = tissepause(r), og det er greit å ha fasilitetene på hotellrommet tilgjengelig ved sånne anledninger. Jeg har derfor vært på Badass Café noen ganger nå, selv om servicen der er ganske tragisk og jeg har drukket opp den ene Bushmills Single Malt 16 yr de hadde.

Live-musikk er også et spennende konsept, når akkurat de samme sangene som spilles hjemme spilles igjen og igjen, med en og annen irsk folkevise innimellom. Jeg har ellers vandret i byen, og har visst booket meg intet mindre enn to tatoveringstimer til vi kommer tilbake fra Skottland - en hos The Ink Factory og en hos Dublin Ink. I morgen skal vi se Riverdance på Gaiety, og så håper jeg virkelig at formen min er bedre enn den har vært i dag.

Photo(s): Shamini Thevarajah 2017

24Jun/170

Fire dager til avreise..

Det er fire dager igjen til kursen stakes ut mot Irland, og senere Skottland, og jeg har mistet alt jeg hadde av piff. Det er ikke selve reisa som gjør at det butter i mot, men omstendighetene rundt meg. Jeg er tynnslitt. Jeg har ikke mer kamp igjen i meg, og jeg orker ikke lenger kjempe og slåss for absolutt alt. Samtidig, om ikke jeg slåss.. så slåss ingen, og det vil ikke endre noe som helst. Jeg står midt i en kamp jeg ikke har styrken til å kjempe, men jeg kan heller ikke gi opp? En ting vet jeg; jeg kan ikke lenger sette meg selv til side for alle andre, det funker ikke for meg, det slukker gnisten i meg.

Jeg har skrevet om assistanse mange ganger, om fordeler og ulemper, om følelser og opplevelser, om hvordan det er å leve med andre mennesker rundt seg hele døgnet, hele året. Jeg kan skrive side opp og side ned, men jeg kommer aldri til å klare å sette ord på hvordan jeg egentlig har det, hva jeg faktisk føler. Sannheten er, akkurat nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette ord på det, for hodet mitt er tomt. I tillegg skal jeg straffes, og straffes hardt, fordi jeg er i en situasjon jeg ikke har valgt selv og strengt tatt heller ikke ville ønsket for min verste fiende. Noen sier at jeg ikke hadde fått all denne motgangen om jeg ikke hadde vært i stand til å takle den, men herlighet..

Heldigvis har jeg positive ting i livet mitt også, folk som heier meg opp og frem, som overøser meg med gode ord for å holde meg flytende oppi all motgangen. Det skjer små ting her og der, som får meg til å smile og se det positive i hverdagen igjen. Det er bare så leit at folk ikke skjønner at uten at grunnlaget er på plass, så forsvinner de positive tingene før jeg rekker å dra pusten, og da forsvinner også effekten av dem. Grunnlaget mitt er det som får hverdagen min til å fungere, det er assistansen og menneskene jeg skal omgås hele døgnet, det er BPA-leverandøren som arbeidsgiver for assistentene mine, det er kommunen som øverste instans. Når grunnlaget kollapser, vel, så er det ikke lenger noe som holder resten oppe - og da kollapser alt. Da nytter det ikke lenger å finne glede i de små tingene, for mørket rundt kaoset overskygger alt.

Om fire dager skal jeg oppfylle drømmen, jeg skal reise tilbake til Irland og jeg skal endelig få oppleve Skottland, takket være fantastiske mennesker som har valgt å gi meg penger for å kunne gjennomføre dette. Hjertet mitt skriker etter å dra, når jeg tenker på å gå av flyet og stå i Dublin igjen, begynner jeg nesten å grine fordi jeg ikke kan vente - men samtidig vil jeg virkelig ikke reise. Jeg lever midt oppi kaos nå, og jeg vet at kaoset kommer til å være enda større når jeg kommer hjem igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det, jeg føler at jeg svever alene i et svart tomrom, uten noe å holde meg fast i, uten muligheten til å navigere, uten en løsning overhodet.

Bare tomt, svart.. ingenting.