dysfunksjonell.no
12Dec/160

12. desember: Syk

Selvfølgelig kunne ikke 2016 gi seg uten å være litt jævligere, så her sitter jeg da, syk. Helt ærlig syns jeg vel jeg brukte opp kvoten min for flere år da jeg var skikkelig syk i januar, men tydeligvis er ikke 2016 helt enig i det eller. Jeg ble dårlig på lørdag morgen, hadde vondt i magen og kvalm som fy.. og etter det gikk det i grunn bare nedover. Heldigvis har jeg ikke sett noe til feberen, og jeg har det egentlig ganske bra - selv om det å være syk tar på psyken likevel. Det kjipeste var vel egentlig at jeg gikk glipp av lørdag på byen, og dermed også en avskjedsfest, men jeg tok ikke sjansen på å dra til meg fler basiller og bli sykere.

I morgen er det tirsdag, og jeg skal i møte med kommunen. Jeg liker ikke møter med kommunen. Ikke fordi Trondheim kommune ikke er snille med meg, for det er de i aller høyeste grad, men fordi jeg har så ekstremt dårlig erfaring fra hjemkommunen min. Fint at man skal ha traumer fra stedet man vokste opp, right? Uansett, jeg overlever vel det også. Jeg er i en veldig mye bedre situasjon nå enn jeg var sist jeg var i møte med dem, og håper de ser det samme. Når nyåret kommer er det forhåpentligvis slutt på de største problemene, slik at jeg igjen kan puste litt. Jeg håper iallfall det. Og håpet er lysegrønt, var det ikke sånn det var da?

6Dec/160

6. desember: “Converse”

I sensommer fikk jeg en bestilling på ti par ulike heklede babysko, blant annet de som skal forestille små Converse. Jeg rakk ikke bli ferdig til fristen, hadde tre par igjen, og vedkommende valgte å kansellere bestillingen. Det var litt kjipt siden jeg hadde fått forskuddsbetaling, men det er ikke alltid jeg orker å hekle og jeg må være forsiktig sånn at jeg ikke pådrar meg senebetennelse. Shit happens.

Uansett, jeg tenkte jeg skulle legge ut parene jeg hadde gjort ferdig på Facebook for å se om kanskje noen kunne bruke dem som julegaver - og i går kveld fikk jeg omsider gjort det. Suksess! Jeg solgte to par nesten umiddelbart, og deretter to par til, mens det siste ble reservert. I tillegg fikk jeg en bestilling litt frem i tid på ytterligere et par, og må si jeg syns det er kjempegøy at folk liker det jeg lager. Kanskje jeg må legge ut bilder av vottene jeg lagde for et par uker siden?

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2016

5Dec/160

5. desember: Migreneanfall

Det er ikke ut som det blir noen adjektivkalender i 2016, så jeg tenkte vel heller at jeg kunne forsøke å skrive et innlegg om dagen ut året. Heller ikke i fjor ble kalenderen fullført, så det er vel kanskje best å bare skrinlegge hele greia. Nå er det ikke slik at 2016 ikke har fart med nok av elendighet jeg kunne skrevet om, men sannheten er jo at jeg rett og slett hverken har hatt ork eller overskudd.

I går, for eksempel, hadde jeg en helt vanlig og rolig søndag.. helt til jeg plutselig la merke til en synsforstyrrelse på høyre siden. Livredd for å få et migreneanfall prøvde jeg å forklare det med julelysene jeg har hengt på veggen over datamaskina mi, men ikke veldig lenge etter kom den fryktede auraen og da visste jeg at det bare var å finne frem Imigran. Sånn i utgangspunktet burde fortellingen ha stoppet der, for normalt sett tar det brodden av anfallet og resten av kvelden oppleves i en seig medisinrus, men slik ble det ikke i går; for bare tjue minutters tid etter å ha tatt tabletten begynte jeg å miste følelsen i armene, og hendene. Det var verst i den høyre, og innen kort tid var den helt følelsesløs. Jeg ble redd, og selv om jeg hadde lest noe om det under bivirkninger i pakningsvedlegget, toppet det seg da jeg ikke lenger var i stand til å snakke forståelig. Jeg visste hva jeg ville si, og ordene jeg skulle bruke, men det som kom ut av munnen min var noe ganske annet. Da ble jeg skikkelig redd, og ba assistent på jobb om å ringe legevakta. Det vil si, jeg forsøkte å be henne om det og trengte flere forsøk før hun skjønte hva jeg ville. Etter en kort samtale med legevakta kom ambulansen, og ikke lenge etter det igjen kom legebilen. I løpet av tiden det tok hadde jeg forbedret meg betraktelig, men hadde fremdeles problemer med enkelte ord og de var usikre på om de ville ha meg inn på St. Olavs for videre sjekk. Jeg ble tatt godt vare på, både av ambulansepersonell og lege, sjekket og tatt seriøst - og siden jeg ble såpass mye bedre mens de snakket med meg konkluderte de med at jeg ikke trengte å bli med inn til St. Olavs, men at jeg kunne ringe om det ble verre.. så skulle de komme med en gang.

Jeg vet ikke hva som skjedde, om det var migreneanfallet eller medisinen, men skummelt var det uansett. Kanskje spesielt med tanke på at jeg faktisk har hatt en blødning i hodet tidligere. I dag er jeg fin igjen, om enn noe redusert og tung i hodet etter i går. Om jeg skal se det positive i det hele, er det sannsynligvis lenge til neste anfall med tanke på at det går fire-fem år mellom hver gang. Jeg håper iallfall det.