dysfunksjonell.no
25Jun/192

Atter en nedtelling

De siste ukene har jeg vært i elendig form. For mange runder med opplæring av assistenter som har gått på tverke. Helgen den 15. hadde jeg nattevakt og dermed mulighet til å dra på byen, men på fredag fikk jeg selvfølgelig et heidundrende migreneanfall og måtte dra hjem før moroa hadde begynt. Jeg var kjempedårlig, svimmel og kvalm hele helgen, men klarte å karre meg ut på lørdagskvelden - på pur trass. Det var andre kvelden på byen i år, og det gjør vondt å tenke på at dette var den eneste muligheten min til å komme meg ut i hele sommer... Jeg orker ikke leve på denne måten, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste månedene, jeg vil bare vekk herfra.

Dette lyset i tunnelen som alle snakker om, det er faen meg oppskrytt. Det finnes ikke noe lys i tunnelen. Om noe, så er det en ildflue som har forvillet seg inn i tunnelen, det er iallfall ingen åpning i det fjerne. Jeg intervjuer, ansetter, bruker tid og energi på å bli kjent med, lære opp, finne flyten - bare for å få en oppsigelse slengt i trynet innen kort tid. Riktignok var det ikke fordi "jeg er ei drittkjerring" denne gangen, men likevel, det gjør det ikke enklere å takle på noen måte. Hadde Gud eksistert, så hadde han ikke gjort meg så forbannet opptatt av rettferdighet. Det biter meg bare i ræva likevel.

Om 31 dager reiser jeg tilbake til drømmelandet. Absolute bliss. Det sørgeligste med alt er egentlig at jeg ikke har lyst, og når jeg har mistet lysten til å reise til Irland... da skjønner enhver at jeg ikke har det bra. Heldigvis vet jeg jo at det bare er en dum følelse som forsvinner når vi begynner på reisen, men det er tungt likevel. Alt er iallfall planlagt og booket, leilighet denne gangen, og en plan om dra til Belfast i et par dager for å se Game of Thrones-utstillingen og oppleve utelivet der oppe. Jeg gleder meg til å se Seán igjen, og så har jeg et lite håp om å finne han med de isblå rovdyrøynene igjen. Ellers blir det vel whiskey-distillerier, sosialisering, bursdagsfeiring med familie, venner og kjente, og mye god drikke i glasset. Tenk om jeg bare kunne blitt igjen?

Hadde jeg bare hatt et ess i ermet...

21Apr/190

Når rulleteksten er ferdig

Jeg leser forrige innlegg, og må smile litt. Smile fordi det er rart hvordan ting forandrer seg på bare et øyeblikk. Hvordan jeg ikke lenger husker hva det var som gjorde at jeg følte på ekte lykke da jeg skrev det. Helt ærlig husker jeg ingenting lenger. Jeg tror jeg har misbrukt hjernen min så grovt at den rett og slett er ødelagt. Følelsen av ekte lykke var iallfall ikke langvarig. Lite har skjedd siden sist jeg skrev, på godt og vondt, for tanken var jo at jeg skulle ha noen nye assistenter i ordningen min i løpet av kort tid. Jeg vet ikke jeg, tilsynelatende er det såpass mye galt med meg at jeg ikke er en person folk ønsker å jobbe for. Hvorvidt jeg ønsker å jobbe med de samme folka, vel, det er det ingen som spør om.

På en side hater jeg å måtte brette meg ut for fremmede hele tiden, blottlegge meg, dele tanker og følelser jeg aller helst vil holde for meg selv - fordi de er mine. På en annen side skulle jeg ønske at jeg kunne dratt frem en gammel lysbildefremviser og virkelig gitt folk et innblikk i hvordan det er å være meg på en helt vanlig dag. Vist alle rundt meg hvor store smerter jeg egentlig har, og hvorfor endel av smertene oppstår. Vist alle rundt meg hvor liten jeg føler meg hver gang noen overkjører meg. Vist alle rundt meg hvor altoppslukende de mørke tankene faktisk er, og hvorfor de kommer.

Jeg må snart akseptere at det ikke er noe "meg" her lenger. Jeg har ikke hovedrollen i livet mitt. Det er knapt nok mitt liv, om et liv overhodet. Jeg er en noe passiv statist med en tildelt rolle jeg egentlig ikke er noe fornøyd med, jeg har bare noen få replikker, og ingen kommer til å huske meg når rulleteksten er ferdig.

29Mar/190

Veien ut av sumpen

I en lang, lang periode har jeg følt det som om jeg har sittet fast i en sump. Jo mer jeg har kavet for å komme meg løs, jo mer har jeg sunket ned i det kalde svarte, kall det gjerne depresjonen for det er sannsynligvis det det er. Styggen på ryggen, du vet.

Da jeg fikk svineinfluensa i januar visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvordan det ville gå. Det var noen tøffe uker på sykehus, men jeg overlevde uten større problemer enn kraftig urinveisinfeksjon og sår som jeg virkelig ikke unner noen, før jeg røk på nok en sykehusinnleggelse med nyrestein. Steinen var heldigvis liten, og tross smerter fra en annen verden passerte den helt uten bistand fra leger og ekle instrumenter. Dog tok det ikke lang tid før jeg røk på en tredje sykehusinnleggelse, denne gangen med lungebetennelse. Da var jeg klar til å gi opp. Bare legge inn årene. Jeg hadde rett og slett ikke krefter til å kjempe mer, og med assistentsituasjonen på toppen ble det bare for mye for meg.

Jeg har grått mange tårer i 2019. Jeg har gått mange runder med meg selv. Vurdert alternativer og utveier. Jeg har ikke klart å se lyspunkter eller å være positiv, men i dag, den 29. mars, sitter jeg for meg selv i leiligheten min og føler på ekte lykke. Ekte lykke. Fra høyttaleren strømmer toner fra Auroras "Warrior", og brått føler jeg meg som en. Kvelden har jeg tenkt å bruke på å ta en øl sammen med venner som får meg til å smile, og på å lære opp nye bekjentskaper som skal bli assistenter for meg. Assistenter som skal være med på å bidra til at jeg kan kreve livet mitt tilbake, kontrollen tilbake, gleden og lykken tilbake. Jeg kjenner det i magen. Jeg er oppriktig glad for første gang på veldig lenge, og det til tross for at situasjonen min slett ikke er optimal.

Samtidig er jeg lei meg for at jeg mister en viktig støttespiller som har vært der for meg gjennom absolutt alt det siste året, og som jeg ikke ville overlevd uten. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men sannheten er jo at det påvirker meg langt mer enn jeg vil innrømme. Dessverre går livet videre for oss alle, og det er ikke alle stiene som går samme vei. Jeg er likevel utrolig takknemlig for alt vi har vært gjennom, for all tiden som ble dedikert til meg og situasjonen min, og tror bestemt jeg har en venn for livet.

Sakte, men sikkert, tikker det inn fremtidige planer som gir meg energien og given jeg trenger for å holde hodet over vannet i tiden som kommer. Det kommer til å bli slitsomt, tøft og ikke minst smertefullt, men jeg skimter målet i det fjerne - og gulroten jeg trenger for å klare det henger og dingler foran meg. Jeg skal klare det. Jeg kommer til å klare det. Og jeg vet at jeg klarer det jeg vil.

27Sep/180

Depressed

So I talked to FLETCH today. I met Paige in Dublin earlier this year, and she immediately caught my attention. I saw her as a, you know, confident, straightforward, a little drunk and quite charming girl with a special gleam in her eye. Just the kind of person I usually click with. She came over to say hi, we ended up adding each other on Facebook, and every time we talk I'm left smiling. Anyway. I talked to her today, and she said a few things that made me decide to start writing in English again. I don't think I have many readers left anyway, so why not? And please don't think that my lousy blogger English is representable of my actual English skills, it's just that my mind is all over the place when I write for myself. Oh God, I'm doing it again.

She wrote a blog post about depression, and her post hit me straight in my heart because what do I have to be depressed about? I feel the same way, you know, which is why I slowly stopped writing. I found myself constantly censoring myself without really knowing why, I still don't, I just felt like I couldn't post my thoughts and still expect to be looked upon as... I don't know, a sane person? And hell, why should I care how people see me as long as I'm happy with who I am? Geez, I think this single business is getting to me. Like I told Paige, I feel like I'm split down the middle, like I'm two different people, always arguing with myself. Sense versus emotions. I don't know. Anyway, the joy of writing slowly faded away and left me with superficial posts about things I don't really care about. Instead of pouring my heart onto the screen like I intended to, like I used to, as some weird form of therapy... I ended up not writing anything, just bottling everything up inside. It's not healthy, you know.

As I said, her text hit me hard. Because I knew exactly what she meant. If I'm being completely honest I'm pretty sure I'm suffering from some kind of depression, and have been for a very long time. Some days I'm able to hide it. Other days it feels like my life is crashing down around me. Some days I just cry. Others I don't want to exist anymore, I just wanna be gone. And Paige found the key that I've lost, she's doing stuff for herself, to make herself happy. I'm not anymore. I care too much about others, and it's slowing killing me on the inside.

So thank you, Paige, for being a friend and for being the awesome person that you are.