dysfunksjonell.no
29Mar/190

Veien ut av sumpen

I en lang, lang periode har jeg følt det som om jeg har sittet fast i en sump. Jo mer jeg har kavet for å komme meg løs, jo mer har jeg sunket ned i det kalde svarte, kall det gjerne depresjonen for det er sannsynligvis det det er. Styggen på ryggen, du vet.

Da jeg fikk svineinfluensa i januar visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvordan det ville gå. Det var noen tøffe uker på sykehus, men jeg overlevde uten større problemer enn kraftig urinveisinfeksjon og sår som jeg virkelig ikke unner noen, før jeg røk på nok en sykehusinnleggelse med nyrestein. Steinen var heldigvis liten, og tross smerter fra en annen verden passerte den helt uten bistand fra leger og ekle instrumenter. Dog tok det ikke lang tid før jeg røk på en tredje sykehusinnleggelse, denne gangen med lungebetennelse. Da var jeg klar til å gi opp. Bare legge inn årene. Jeg hadde rett og slett ikke krefter til å kjempe mer, og med assistentsituasjonen på toppen ble det bare for mye for meg.

Jeg har grått mange tårer i 2019. Jeg har gått mange runder med meg selv. Vurdert alternativer og utveier. Jeg har ikke klart å se lyspunkter eller å være positiv, men i dag, den 29. mars, sitter jeg for meg selv i leiligheten min og føler på ekte lykke. Ekte lykke. Fra høyttaleren strømmer toner fra Auroras "Warrior", og brått føler jeg meg som en. Kvelden har jeg tenkt å bruke på å ta en øl sammen med venner som får meg til å smile, og på å lære opp nye bekjentskaper som skal bli assistenter for meg. Assistenter som skal være med på å bidra til at jeg kan kreve livet mitt tilbake, kontrollen tilbake, gleden og lykken tilbake. Jeg kjenner det i magen. Jeg er oppriktig glad for første gang på veldig lenge, og det til tross for at situasjonen min slett ikke er optimal.

Samtidig er jeg lei meg for at jeg mister en viktig støttespiller som har vært der for meg gjennom absolutt alt det siste året, og som jeg ikke ville overlevd uten. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men sannheten er jo at det påvirker meg langt mer enn jeg vil innrømme. Dessverre går livet videre for oss alle, og det er ikke alle stiene som går samme vei. Jeg er likevel utrolig takknemlig for alt vi har vært gjennom, for all tiden som ble dedikert til meg og situasjonen min, og tror bestemt jeg har en venn for livet.

Sakte, men sikkert, tikker det inn fremtidige planer som gir meg energien og given jeg trenger for å holde hodet over vannet i tiden som kommer. Det kommer til å bli slitsomt, tøft og ikke minst smertefullt, men jeg skimter målet i det fjerne - og gulroten jeg trenger for å klare det henger og dingler foran meg. Jeg skal klare det. Jeg kommer til å klare det. Og jeg vet at jeg klarer det jeg vil.

27Sep/180

Depressed

So I talked to FLETCH today. I met Paige in Dublin earlier this year, and she immediately caught my attention. I saw her as a, you know, confident, straightforward, a little drunk and quite charming girl with a special gleam in her eye. Just the kind of person I usually click with. She came over to say hi, we ended up adding each other on Facebook, and every time we talk I'm left smiling. Anyway. I talked to her today, and she said a few things that made me decide to start writing in English again. I don't think I have many readers left anyway, so why not? And please don't think that my lousy blogger English is representable of my actual English skills, it's just that my mind is all over the place when I write for myself. Oh God, I'm doing it again.

She wrote a blog post about depression, and her post hit me straight in my heart because what do I have to be depressed about? I feel the same way, you know, which is why I slowly stopped writing. I found myself constantly censoring myself without really knowing why, I still don't, I just felt like I couldn't post my thoughts and still expect to be looked upon as... I don't know, a sane person? And hell, why should I care how people see me as long as I'm happy with who I am? Geez, I think this single business is getting to me. Like I told Paige, I feel like I'm split down the middle, like I'm two different people, always arguing with myself. Sense versus emotions. I don't know. Anyway, the joy of writing slowly faded away and left me with superficial posts about things I don't really care about. Instead of pouring my heart onto the screen like I intended to, like I used to, as some weird form of therapy... I ended up not writing anything, just bottling everything up inside. It's not healthy, you know.

As I said, her text hit me hard. Because I knew exactly what she meant. If I'm being completely honest I'm pretty sure I'm suffering from some kind of depression, and have been for a very long time. Some days I'm able to hide it. Other days it feels like my life is crashing down around me. Some days I just cry. Others I don't want to exist anymore, I just wanna be gone. And Paige found the key that I've lost, she's doing stuff for herself, to make herself happy. I'm not anymore. I care too much about others, and it's slowing killing me on the inside.

So thank you, Paige, for being a friend and for being the awesome person that you are.

12Nov/172

Om tynn is, sprekker og det å være glad i

♫ now listening to: Disturbed - Songs of Silence

Hvordan går det egentlig til at noen snegler seg inn i hjertet ens? Når man liksom minst aner det, overhodet ikke er forberedt? Jeg har ikke skrevet så mye om følelser i det siste, mest fordi jeg har vaset rundt på tynn is i mange måneder, omtrent som Bambi. Jeg har forsøkt å kave meg inn på trygg grunn, men har liksom bare sklidd ut igjen. Jeg har slitt med ting jeg ikke har klart å sette ord på, ikke har kunnet sette ord på, og den tynne isen? ...Den sprakk opp mer og mer rundt meg, så om jeg ikke skulle drukne måtte jeg komme meg av den.

Så skjedde det noe, kall det gjerne en livline om du vil, jeg kan ikke forklare det, jeg skjønner det ikke selv. Isen er fremdeles tynn, det vil den vel alltid være med meg, men nå er den likevel relativt trygg å stå på. Kanskje jeg snakker i koder, kanskje det overhodet ikke gir mening for noen andre enn meg, kanskje det ikke vil gi mening for meg engang når det har gått en stund, og jeg leser tilbake.

Det jeg imidlertid vet, er at det er fint å være glad i.

Tagged as: 2 Comments
18Sep/170

Intrigenes ukronede dronning

Jeg er utvilsomt dronninga av intriger, og du vet hvordan det er når du vet at du burde la være å trykke på knappen, men så klarer du ikke helt å la være og trykker på knappen likevel? Ja? Akkurat sånn har jeg det nå. Jeg vet jeg burde la være, men jeg klarer ikke helt å kontrollere meg. Det er enormt frustrerende når hodet sier en ting, og kroppen en ganske annen. Når man vet hva som er riktig, og hva som er galt, men helt aktivt likevel velger de "gale" alternativene. Gang på gang... på gang. Det er litt som å brenne seg på en flamme, for så å stikke fingeren borti en gang til for å sjekke om det virkelig var varmt.

Selv om også 2017 har vært et utfordrende år, har det ikke vært på langt nær like ille som 2016... enda. Det foregår ting i kulissene jeg ikke har kontroll over, men som av en eller annen merkelig grunn ikke freaker meg ut, sånn som det ville gjort for usle seks måneder siden. Og egentlig er jeg ganske fornøyd med tingenes tilstand.

Disse intrigene derimot, de kunne jeg virkelig vært foruten, men jeg kan jo bare skylde meg selv. Hodet mitt er et sted, hjertet mitt et annet, og jeg skjønner egentlig ikke helt hva som skjer. Intrigenes ukronede dronning, det er meg det.