dysfunksjonell.no
27Apr/210

Hva skjedde med 2020?

Plutselig hadde det gått mer enn et år siden jeg sist delte tankene mine med omverdenen, og bloggen har ligget fullstendig brakk. Jeg har liksom ikke hatt verken energi eller overskudd til å dele noe, selv om hodet har vært så fullt at det har truet med å eksplodere. Tidvis har jeg knapt visst mitt eget navn eller hvor jeg befant meg hen. Mye har skjedd siden januar 2020, verdensomspennende pandemier og den slags, absolutt selvmord av det sosiale livet mitt. Det ene som viser seg å være mer eller mindre konstant i livet mitt, er mangelen på en fungerende assistanseordning. Der har jeg intet nytt å melde (selv om jeg kan røpe at det kommer et lengre innlegg om temaet i løpet av de neste dagene).

Jeg tenkte jeg skulle forsøke å oppsummere 2020 på et vis da, for det har jo skjedd endel ting selv om jeg har sittet hjemme i leiligheten min. I mai skulle jeg egentlig reise til Dublin igjen, men det satte jo pandemien en rask stopper for og turen ble avlyst på ubestemt tid. Whiskyinteressen har vokst i takt med whiskysamlingen, eller kanskje det er omvendt, og jeg har lært uendelig mye i løpet av dette året. Jeg har deltatt på veldig mange virtuelle smakinger og festivaler. Jeg har bygget nettverk og blitt kjent med fantastiske mennesker over hele verden. Jeg har startet min egen whiskyblogg, jeg har skrevet en artikkel for Irish Whiskey Magazine som ble publisert i fjor høst, jeg har fullført nivå én av WSET Award in Spirits og venter på å starte på nivå to. Jeg har hatt min egen "one hour of fame" i form av en live whiskychat med Inverurie Whisky Shop, blitt nevnt i vakre ordlag i et tilhørende blogginnlegg og fått utrolig god feedback i etterkant. Jeg har til og med laget min egen merchandise som ble utsolgt på én dag!

Som jeg har snakket om så mange ganger før, så går jeg jo med denne drømmen i magen om å kunne flytte til mitt elskede Irland. I mange år har jeg utsatt å starte prosessen fordi jeg har vært så redd for å finne ut at det ikke vil la seg gjøre, og det vet jeg ikke om jeg kan takle. Når pandemien kom bestemte jeg meg for å hoppe i det, hva ellers skulle jeg bruke tiden min på? Så jeg pustet liv i en GoFundMe jeg lagde for noen år tilbake, og har satt meg et mål om å realisere drømmen i løpet av de neste fem årene. Alle monner drar, vel?

Hvis jeg klarer alt dette uten tilstrekkelig assistanse, så er det litt vondt å tenke på hvor mye jeg kunne oppnådd om jeg hadde hatt assistansen jeg trenger. Om ingen andre er, så er jeg i det minste stolt av meg selv. Jeg kunne tatt over verden. Til helvete med resten.

30Nov/190

“I natt når snøen laver ned…”

Om ikke mange dager er vi atter en gang i desember, og snart må man igjen lære seg å skrive et nytt årstall. Jeg mener fremdeles at håpet er lysegrønt og har derfor tenkt å gi adjektivkalenderen et nytt forsøk, i håp om at det blir flere enn fem luker i år. Jeg har spurt André om vi kan gi det et nytt forsøk, men om han ikke har tid eller lyst, så ber jeg Internett om hjelp.

Desember ja. Mon tro om jeg skulle forsøke å sende et ønske i retning Nordpolen igjen? Ønsket ville vært noe ganske annet enn det var både i 2006 og i 2015, for i så fall ville det vært en hverdag uten assistanse. Frustrasjonen min står i taket, og jeg er så uendelig lei av å måtte forholde seg til mennesker ikke klarer å forstå viktigheten av at mitt liv er mitt! Ikke nok med det, men jeg har ikke mindre enn åtte fremmede mennesker på tur inn mens jeg skriver dette, og jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å bli kjent med, lære opp og være en god leder for alle disse menneskene, når jeg holder på å gå i oppløsning både fysisk og psykisk. I hele går trillet tårene nærmest ukontrollert, og hva fikk jeg igjen for det? Hodepine.

La oss håpe at desember bringer noe positivt også, noe som gir meg litt gnist og litt glede. Det kan jo hende at julenissen har et eller annet i ermet?

22Nov/190

Oh, all the feels…

I dag tok jeg meg selv i å tenke at det nok stemmer at jeg har fylt 40, selv om jeg liker å tro at jeg fremdeles er 25, når jeg satt der med kaffekoppen og ei lefse. Hva har skjedd, liksom? Jeg kjenner meg selv ganske godt, denne assistanseutfordringen har lært meg mye om meg selv, gitt meg selvinnsikt om du vil, og etter å ha vært singel i ...6,5 år begynner jeg å bli klar for noe nytt, noe spennende. Jeg savner visst nærhet, en å snakke med, en å dele hverdagene med. Eller gjør jeg egentlig det?

En gang for lenge siden var jeg ei ganske naiv og godtroende jente som alltid bar følelsene utenpå klærne. Jeg forelska meg i hytt og gevær, det er bare å lese gamle innlegg, og alt sammen var en virvelvind av følelser som kom og gikk like ofte som folk vanligvis bytter undertøy. Ganske slitsomt, om jeg ikke husker helt feil. Mange år har gått siden det, og selv om det har skjedd at hjertet har banket litt ekstra når blikket mitt har møtt de isblå øynene, jeg har blitt svett i hendene og varm i kinnene av de små kjærtegnene som da betydde så mye... så vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til tanken på å slippe et menneske inn igjen. Helt inn.

Jeg tror jeg har skrevet om disse tankene, denne usikkerheten, før - men jeg kan ikke huske om jeg kom så langt at jeg faktisk postet innlegget. Jeg har liksom blitt komfortabel med meg selv? I mitt eget selskap på en måte? Da jeg var 23 år og nysingel trodde jeg at jeg var dømt til et liv der ingen noensinne ville ha meg igjen, at jeg hadde hatt sex for siste gang og at livet praktisk talt falt i grus, da min daværende forlovede var utro med en av mine venninner og forlot meg i "blårøyken". Slik ble det jo (selvfølgelig) ikke, og mye har skjedd siden den gang. Noe har blitt foreviget her, og andre ting har jeg bevisst valgt å holde for meg selv av åpenbare grunner. Og nå som jeg faktisk kjenner på følelsen av å være klar for noe nytt, så kjenner jeg også på skrekken ved å skulle bli kjent med et annet menneske, la oss kalle ham "Ole", på den måten igjen. Én ting er sex. Sex for sexens skyld. En annen ting er å slenge følelsene på bordet, satse alt og virkelig ikke ha en anelse om hva den andre har på hånden!

Lenge, og til mange, har jeg sagt at jeg er et komplisert menneske; jeg er delt nøyaktig på midten, der den ene siden er fornuften og den andre følelsene - den der velkjente engelen og djevelen. Jeg har ingen problemer med å tenke rasjonelt, eller å innse at følelsene jeg kjenner på ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten, men den indre konflikten er likevel i aller høyeste grad reell og på grensen til å være et problem. Jeg liker å ha en plan, og helst ikke bare en plan A og en plan B, men også en plan C, D, E og F. I tillegg til en plan for planen, sånn i tilfelle den skulle svikte. Det er greit å være forberedt, ikke sant? Aller helst på det verste? Jeg driver meg selv fra vettet. Lett.

Jeg lever dette livet da, der jeg er avhengig av andre mennesker for å kunne gjøre de tingene andre tar for gitt. Jeg har ikke problemer med det, utover at BPA på ingen måte fungerer optimalt, men det har jo vist seg gang på gang at andre har det. Hva skjer den dagen "Ole" finner ut at livet med meg, og assistenthverdagen min, ikke var helt som han hadde sett for seg? Jeg vet jo at jeg kommer til å tviholde på assistansen jeg har, for jeg har allerede tråkka i fella hvor mitt hjertes utkårede snakket meg etter hånden fordi han trodde jeg hadde det bedre i en hverdag der han var den som fungerte som assistent, og dermed viste seg å være en helt annen enn den jeg hadde gått rundt i seks år og trodd var bestevennen min da jeg plutselig var 33 år og nysingel igjen... og den fella akter jeg ikke å gå i igjen - om det kan unngås. Så hva står jeg igjen med? Et liv og en hverdag hvor "Ole" ikke bare må takle en bedre halvdel som kanskje ikke er spesielt mye bedre enn en kvart, iallfall ikke fysisk, men også opptil flere femte hjul på vogna? Jeg vet ikke, jeg. Kan hende det er bedre å bare rusle videre på livets kronglete geitesti alene og holde kortene tett til brystet, det er tross alt langt mindre å tape på den måten.

30Aug/190

Dagen jeg nesten ble religiøs

For to dager siden stod det en likbil utenfor stuevinduene mine. En i naboblokka mi ble hentet, og jeg ble stående og se på at båra ble lastet inn i bilen. I det bilen kjørte vekk dalte det en hvit fjær ned fra himmelen, og landet akkurat der de hadde stått.

Det var en merkelig hendelse, og vinden den dagen tok raskt fjæra med seg videre, mens jeg ble stående igjen og fundere over livet og det jeg akkurat hadde vært vitne til.

Hvil i fred, hvem du enn var.