dysfunksjonell.no
12Dec/150

11. adjektiv: “Live”

Nå måtte jeg nesten komme opp med et adjektiv selv, og selv om det er litt juks å komme opp med dagens ord etter at dagen er over, bryr jeg meg ikke om slike bagateller i skrivende stund. Greit? Flott. Jeg var nemlig på konsert i går, og hadde gleden av å se DumDum Boys live for fjerde gang (tre ganger som DumDum Boys og en gang som Racer). Fy faen for et fantastisk live-band.. og for en konsert! Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å dra, til tross for alle utfordringene som dukket opp som perler på en snor (se forrige innlegg). Det er vanskelig å beskrive konserten for man må nesten oppleve gutta live, men får du sjansen; IKKE nøl!

I tillegg til noen nye sanger spilte de gamle schlægers som Englefjes, Splitter Pine, Tyven Tyven, Mitt hjertes trell, Møkkamann, Enhjørning, og selvfølgelig Stjernesludd som jeg passet på å filme. Jeg elsker den sangen, og å oppleve dem fremføre den live mens hele publikum synger med var gåsehudfaktor deluxe. Jeg skjønner godt hvorfor noen mener at de er et av Norges beste live-band, for av alle de norske jeg har sett er DumDum Boys en av mine store favoritter. Elsk!

DumDum Boys

Som alltid vil jeg samtidig benytte sjansen til å skryte Byscenen opp i skyene for hvordan de håndterer rullestolen min og meg på konsertene deres. Jeg blir alltid møtt av hyggelige vakter som smilende hjelper meg dit jeg skal, og jeg får alltid sitte der jeg måtte ønske. Jeg nyter konsertopplevelsen fullt ut, og det er en fryd å besøke Byscenen - de skuffer aldri. Tusen takk for at jeg får føle meg som en hvilken som helst annen konsertgjenger, og for at jeg får lov til å oppleve artistene på nært hold. Full valuta for pengene!

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2015

7Sep/150

Nightwish, Sverresborg Arena Trondheim

Dagene går så altfor fort, og jeg har plutselig blitt en aktiv kvinne. Urk, jeg hater omtale meg selv som kvinne. Det får meg til å høres så ..voksen ut. Uansett, jeg glemmer stadig det jeg har planer om å gjøre selv om alt sammen pent og pyntelig er skrevet inn i Gillioen min, ..det bare skjer for mye. Tror hjernecellene mine er ute av trening etter en altfor lang begivenhetsfattig periode. Et av høydepunktene i 2015 vil utvilsomt være Nightwish på Sverresborg Arena, og det har jeg tenkt å skrive om nå.

Jeg husker ikke nøyaktig når, men jeg kjøpte iallfall billetter til konserten en eller annen gang i fjor høst og hadde gledet meg stort til denne konserten i flere måneder. Dessverre gikk ikke ting helt som planlagt, og en stund trodde jeg at jeg ble nødt til å avlyse hele greia, men Joakim reddet dagen og kvelden ble amazing. For en konsert! Jeg er klar over at jeg sannsynligvis 'banner i kjærka' ved å si dette, men Floor gjorde en helt fantastisk jobb på alle måter, og jeg er så absolutt frelst. Personlig har jeg aldri vært fan av Tarja (om dette medfører drapstrusler, so be it) selv om hun utvilsomt gjorde sounden deres unik, men Floor?.. jeg har ikke ord, for en flott vokalist!

Vi dro ned til Sverresborg Arena rundt 17:30 for å ha en halv time på oss til dørene åpnet. Heldigvis var det ingen kø, jeg fikk gå inn foran andre, og med sommerfugler i magen beveget jeg meg kjapt mot scenen hvor det allerede hadde begynt å samle seg folk. Som 'special guests' hadde de med seg The Sirens, som egentlig ikke sa meg så veldig mye - før jeg senere innså at jeg jo kjenner til Liv Kristine fra Theatre of Tragedy, som var et av de første bandene jeg hørte på innen sjangeren. Jeg fikk lov (av vaktene) til å stå fremst og fikk kapret meg en plass på midten, ved siden av noen helt fantastiske jenter (tusen takk Linnea og Mathilde) som bidro til den ultimate konsertopplevelsen! Når trykket økte presset alle jeg hadde rundt meg i mot, og dermed var det slett ikke så farlig å stå fremst. En arm i hodet nå og da må man nesten bare regne med når man er på konsert, tror jeg.

Nightwish at Sverresborg Arena, August 29th 2015

Da klokka var 20:55 kom Nightwish på scenen, og det er første gang jeg har opplevd at et band har gått på scenen før annonsert tid. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg, for jeg har vært en dårlig fan og hadde ikke hørt det siste albumet. Selvfølgelig håpet jeg på fler av de gamle slagerne, men selv om de store favorittene uteble var jeg kjempefornøyd med at både «Amaranth» og «Ghost Love Score» ble spilt. Når Floor slutter å synge, og publikum stemmer i for full hals, da spretter tårene i øynene på meg iallfall. Så mektig. Når til og med værgudene holdt en hånd over oss, kunne det nesten ikke bli bedre. De spilte i nesten to timer, stemningen var fantastisk, musikken var upåklagelig, pyroen brant i kinna i tre døgn - og i skuffen ligger t-skjorta som bevis på at enda en AMAZING konsert kan krysses av lista. Hadde jeg vært litt lengre i armene kunne jeg skrytt uhemmet av å ha klart å karre til meg et plekter, for Empuu siktet på meg da han kastet det ene ..beklageligvis litt for kort, men det var egentlig helt greit at en av jentene ved siden av meg fikk tak i det.

Trenger jeg i det hele tatt si at jeg gleder meg til neste gang? En enorm takk til Børge Rødli ved PCM Security, Trondheim Concerts, Sverresborg Arena, alle mine flotte med-konsertgjengere med Linnea og Mathilde i spissen, og ikke minst Nightwish - for årets mest fantastiske og helt klart uforglemmelige konsertopplevelse!

Photo(s) © Shamini Thevarajah 2015

8Jun/142

Kamelot, Byscenen Trondheim

I går hadde jeg en av mine kanskje feteste konsertopplevelser hittil, da jeg opplevde Kamelot på Byscenen her i Trondheim! Jeg er ekstremt dårlig på å følge med på hva som skjer i byen når det gjelder kultur og musikk, så jeg hadde ikke fått med meg at de skulle spille før en venninne gira meg opp til å dra. Jeg har aldri hørt noe særlig på Kamelot tidligere, men er stor fan av mange store Power Metal-band, og så ingen grunn til å sitte hjemme på en lørdagskveld. Dessuten spilte også Divided Multitude og Tellus Requiem, begge band fra Trondheim, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var klar over at Trondheim hadde så bra band.

Siden jeg har ekstremt dårlig erfaring med konserter og plassering av rullestolbrukere (vi husker vel alle denne konsertopplevelsen?), bestemte jeg meg for å ta kontakt med arrangøren på forhånd og høre om jeg kunne få sitte sånn at jeg kunne se scenen og bandet - og fikk beskjed om å komme tidlig, så skulle de se hva de kunne ordne. Da jeg kom inn fikk jeg stille meg der jeg ville - altså fremst - bare litt utpå siden, og det passet meg utmerket. Ikke bare hadde jeg en vakt ved siden av meg gjennom hele konserten, jeg hadde også et lavt gjerde foran meg som ikke hindret sikten på noen måte, og jeg hadde kongeplass rett foran scenekanten!

Kamelot June 7th TrondheimPhoto(s) © Shamini Thevarajah 2014

Da konserten var over og Kamelot takket for seg, var jeg så heldig å få den ene trommestikka som konserten ble spilt med av gitarist Thomas Youngblood (som jeg dessverre ikke fikk noen gode bilder av), og dét var heftig. Fler andre konsertgjengere forsøkte å karre til seg trommestikka, men han sørget for at den ble min og jeg voktet den med livet. På toppen av det hele så C., assistent og venninne, et plekter som tidligere hadde truffet henne i hodet og havnet på gulvet. Fantastisk som hun er fikk hun tak i det og gav det til meg, så nå er jeg den lykkelige eier av både trommestikke og plekter - selv om trommestikka absolutt betyr mest.

For en opplevelse! Jeg har ikke ord. Stemninga var magisk, konserten var fantastisk, og å være så nærme bandet var iallfall amazing. Jeg må dermed rette en enormt stor takk til arrangør Eirik Tiller, for at jeg fikk lov til å oppleve konserten på virkelig nært hold, at jeg fikk en fantastisk opplevelse og et minne for livet. Han skal ha uendelig mye ros for utførelsen, og mange andre arrangører har enormt mye å lære av ham når det kommer til håndtering av rullestolbrukere på konsert. Kamelot har fått en fan for livet, og jeg gleder meg allerede til neste gang jeg kan se dem live - kanskje på Byscenen?

27Oct/132

Morten Abel i Olavshallen

For mange år siden så jeg Morten Abel live på Rock Mot Rus, riktignok som en del av The September When, og siden den gang har jeg overhodet ikke hatt sansen for mannen. Likevel bestemte jeg meg for å kjøpe billetter til konserten han skulle ha i Olavshallen i går kveld, og jeg angrer overhodet ikke! Han spilte sammen med orkester, og det var et underholdende show med sanger som Doberman, You Are Beautiful, Dude of All Dudes, Hard to Stay Awake og Lydia, sanger som har betydd mye for meg gjennom oppveksten. For meg var likevel høydepunktet da Trøndernes Mandssangforening gjorde inntog på scenen, og kanskje spesielt da de stemte i sammen med Morten Abel på The Birmingham Ho.

Selv om jeg ikke kan karakteriseres som 'blodfan' - og det var åpenbart mange av dem til stede i salen - fant jeg ny respekt for mannen etter å ha sett "Hver gang vi møtes", og med denne konserten kan jeg definitivt betegnes som fan igjen! Den eneste sangen jeg, og mange andre savnet, var Tore Tang. Om Morten Abel kommer tilbake til Trondheim i overskuelig fremtid blir jeg sannsynligvis å finne blant publikum igjen.

Morten Abel, Olavshallen 10262013

Jeg vil samtidig også rose Olavshallen for plasseringen av rullestolbrukere under deres arrangementer. Dette er andre gangen jeg har vært i Olavshallen (se John Cleese), og det er helt fantastisk å få lov til å sitte sånn at jeg ser hvem som står på scenen, og virkelig kan kose meg med hele opplevelsen!

Photo © Shamini Thevarajah 2013