dysfunksjonell.no
22Feb/173

Hvorfor gidder jeg?

Jeg svever fremdeles et sted mellom to holdepunkter jeg ikke klarer å få helt tak i. Jeg kan ikke forklare det. Jeg forsøker å skyve unna alt som er kjipt, for om jeg lar det finne veien til overflaten skal alle blande seg og mene noe om situasjonen jeg er i. Jeg orker ikke snakke mer, og jeg orker ikke følelsen av at folk mener jeg ikke gjør nok, at jeg ikke gjør de "rette" tingene, at jeg graver meg selv ned i dritten, og jeg har snudd alle steiner minst fire ganger. Jeg vet hva jeg har gjort. Jeg vet hva som er problemet. Jeg vet hva som må til for å få livet mitt på rett kjøl, jeg kan bare ikke gjøre det alene. Jeg har ikke behov for å bli sett, jeg har ikke behov for trøst, det er ikke derfor jeg skriver. Jeg skriver for å tømme hodet, for å ikke bli gal. Jeg skriver fordi jeg syns at alle burde få et innblikk i hvordan min verden er.

Hjernen min er i høygir hele døgnet, til og med når jeg burde sove. Jeg har nevnt det før, jeg husker ikke sist jeg fikk en hel natts søvn, jeg gjør virkelig ikke det. Jeg prøver å finne løsninger, prøver desperat, fordi jeg ikke orker å leve på dette viset lenger. For et par dager siden fant jeg kanskje en delvis løsning; jeg fant en jobbmulighet som faktisk er gjennomførbar. Drømmen min er å jobbe som tekster, og jeg har i mange år vært inne på tanken om å bli oversetter, men siden den eneste utdanningen er å finne i Kristiansand.. ble det i grunn bare med drømmen. Jeg tror alt skjer av en grunn, nå har det dukket opp en mulighet som gjør at jeg kanskje kan finne drømmejobben likevel, uten å måtte flytte til Kristiansand for å ta en bachelor. Jeg er ikke skeptisk, men klok av skade tenker jeg at jeg får se hva som skjer. Det lover godt, men jeg er uendelig lei av å bli skuffet.

Hverdagen min er tung, og ganske grå. Jeg sliter. Jeg kaver rundt i hengemyra, prøver å finne noe å gripe tak i, men fingrene fomler bare i luft. Øyne fulle av desperasjon. Tårevåte kinn. Smerter. Hvorfor gidder jeg?

15Feb/170

En kortvarig illusjon?

På sett og vis kan man kanskje si at jeg hadde kommet meg en smule opp av grøfta siden siste innlegg, men at jeg atter en gang står på kanten av stupet mens det blåser litt mer enn frisk bris. Det skjer stadig ting, episoder, jeg delte innlegget på Facebook og fikk mange fine kommentarer fra kjente og kjære, selv om det hele føltes som et slags nederlag. Jeg har ikke nevnt det enda, men jeg har på en måte tatt grep - gjør jeg ikke alltid det da? - og begynt på et kurs i regi av kommunen. Kurset heter «Mestring av belastning/stress» forkortet til KIB, og etter tre samlinger hadde jeg stor tro på at dette var noe som kom til å hjelpe meg et stykke videre. Kurslederne er fantastiske, og det hele handler om å snu den negative tankegangen - eller kanskje mer å endre tankegangen overhodet, å kunne finne tilbake til det som gjør en glad og lykkelig, når en står i det mørke og triste - men etter fire samlinger innser jeg vel egentlig at det ikke er tankegangen som er hovedproblemet mitt.. det er alt det som skjer rundt meg.

Jeg står på kanten av avgrunnen, vinden rufser meg i håret. Ser utover horisonten, tenker at det kunne vært fint å ha friheten til å fly der oppe sammen med fuglene. Iaktta verden ovenfra. Tenker at det kanskje hadde vært lettere å bare la seg sveipe med av vinden, glemme bekymringene og ..fly?

Tankene mine flyter sammen. Det samme gjør følelsene. Jeg vet ikke lenger hva jeg tenker eller føler. Det er lite som gir meg glede, for jeg vet jo at det bare er en kortvarig illusjon. Om jeg smiler utenpå, revner jeg innvendig. Jeg tør ikke glede meg over de små tingene, jeg vet jo at de blir tatt fra meg når jeg trenger dem mest. Tårene klarer jeg ikke lenger holde tilbake, de kommer når jeg minst behøver dem - og jeg orker ikke lenger bry meg om å tørke dem vekk. Du ser tårene mine, skakker på hodet og viser meg tydelig at du har medfølelse for meg, for situasjonen jeg er i. Medfølelse. Medynk. Jeg er ferdig med å snakke, det hjelper ingen verdens ting. Det er ikke det at jeg holder ting inne som har ført meg så langt ut mot kanten, det er virkelig ikke det, å snakke endrer ingenting, det gjør ingenting bedre. Jeg vet hva som vil gjøre ting bedre, men jeg kan ikke fikse det alene - og ingen andre vil fikse det sammen med meg.

Fortjener jeg ikke et like rikholdig liv som deg? Fortjener jeg ikke å være glad, å ha det bra? Jo? Hvorfor hjelper du meg ikke da? Hvordan kan du stå der, bak det treet, og se på at jeg står på kanten av stupet? Hvordan kan du se på at vinden rusker meg i håret, drar i klærne mine, truer med å kaste meg ut i fritt fall - uten å strekke ut en hånd? Hvordan kan du se meg inn i øynene, se fortvilelsen min - uten å fortrekke en mine? Hvordan kan du leve med deg selv? Er jeg glemt i samme sekund som vinden stilner? Betød jeg ikke mer?

30Jan/172

“Det er ditt ansvar”

Så sitter jeg her igjen da. Fortvilelsen når meg til langt oppover ørene, og jeg kan ikke gjøre noe. Jeg får ikke tenke på meg selv, men jeg må hele tiden tenke på andre. I hvilken verden går denne balansen i null? Jeg er tynnslitt, jeg har ikke mer å gå på, og all hjelpen jeg får er: «Det er ditt ansvar». Mens jeg sitter her, alene og fullstendig oppslukt av dette mørket, skal jeg puste, jeg skal fungere, jeg skal leve og jeg skal utføre oppgaver nødvendig for at jeg skal ha det bra, og for at andre skal ha det bra. Hvordan er det i det hele tatt mulig?

Når du, som funksjonsfrisk (jeg misliker betegnelsen), føler at eneste utvei for å overleve og komme deg gjennom hverdagen er å sykemelde deg - hvordan kan det da være rettferdig at jeg, som funksjonshemmet, forventes å skulle bite tenna sammen og fortsette selv om psyken kapitulerer som følge av overbelastning? Jeg, som ikke bare har ansvar for meg selv og min egen hverdag, men også assistentene mine og deres arbeidshverdag? Hvorfor kan ikke jeg, som kanskje trenger det litt mer enn deg fordi jeg har andre eller fler utfordringer enn du har, få lov til å ta en timeout, en pust i bakken? Hvorfor får ikke jeg sjansen til å hente meg inn igjen? Joda, jeg har ansvar for eget liv, akkurat som du - forskjellen mellom oss er at jeg også er pålagt å ha ansvar for andre i tillegg. Pålagt. Jeg har ikke valgt dette selv. Ikke på noen måte. Det du kanskje tar for gitt, at du kan slenge med dørene, be verden om å reise til helvete, være alene, gråte i dagevis.. det kan ikke jeg, for jeg må ta hensyn. Må alltid ta hensyn. At jeg bare eksisterer i stedet for å leve, det er mitt eget ansvar? Hva med det faktum at jeg er avhengig av andre mennesker for å kunne leve, for å kunne eksistere?

Den ubehagelige siden av det hele er jo at jeg sitter her med en rimelig alvorlig diagnose, en diagnose som en gang for lenge siden var en sikker dødsdom innen mine to første leveår. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg skjønner at det vil komme en dag når jeg ikke lenger orker å gjøre de tingene som gjør livet mitt verdt å leve. Det kommer en dag når kroppen min ikke vil henge med lenger, når hverdagen min vil bestå av å sitte hjemme og motta assistanse til absolutt alt, kanskje til og med fra en sykehusseng. Jeg vet dette, selv om dette er tanker jeg velger å skyve så langt bak i hjernen som overhodet mulig. Jeg lar ikke situasjonen min definere hvilket liv jeg skal leve, men den dagen kan være nærmere enn jeg vil å innse. Å da sitte her, og vite at jeg ikke får leve livet mitt når jeg faktisk har det, det knuser meg. Jeg får ikke leve livet mitt fordi andre bestemmer på mine vegne at det ikke er like viktig som andres liv og hverdag? Jeg tar gjerne ansvar for mine egne handlinger, og dumme avgjørelser, men hvordan kan jeg være ansvarlig for valgene andre tar på mine vegne via sine handlinger? Hvordan kan det være rettferdig?

Hva skjer den dagen jeg gir opp, ikke orker mer? Den dagen jeg blir alvorlig fysisk syk av dette, for jeg vet godt at psyken min henger sammen med hvor lett jeg blir syk? Den dagen jeg velger å ikke lytte til at kroppen sier «nok nå» når jeg drikker alkohol? Den dagen jeg ikke lenger orker å føle på at jeg ikke har noen som setter meg først, har meg som første prioritet? Hva skjer egentlig den dagen? Når det faktisk er for sent å redde meg? Hva skjer da?

Det ligger så mange «steiner» på meg at jeg ikke får puste. Jeg får ikke puste!

24Jan/172

Psykisk nedkjørt

Jeg er så forbannet psykisk nedkjørt at jeg vurderer å skrive bok. Jeg har den første setninga klar i så fall, men det er kanskje ikke nok til å skulle skrive en bok. Jeg skulle til å si at jeg ikke vet hva som skjer, men det ville være løgn. Jeg vet godt hva som skjer, men jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det.

For hver dag som går blir jeg mer og mer sikker på at jeg har en depresjon. Ikke noe spesielt alvorlig, men humøret svinger og jeg klarer ikke 'shake' følelsen av at noe er galt, og det er utrolig slitsomt. Jeg er usikker på om jeg er glad, trist, lykkelig eller nedfor. Om det er situasjonen, eller kanskje mørketida, vet jeg ikke, jeg vet bare at jeg håper det blåser over snart for humørsvingninger av sånt kaliber klarer jeg meg uten. Igjen kjenner jeg på følelsen av å miste meg selv. Å føle på at det bare skal et vindpust til før man brått er i fritt fall, uten kontroll, er en følelse jeg ikke vet hvordan jeg skal takle.

Det handler om situasjonen min. Igjen. Som alltid. Det handler om at jeg føler meg fullstendig verdiløs, uviktig, fordi det jeg må ha i hverdagen min for å ha det bra, for å fungere, for å være relativt smertefri, tydeligvis ikke er viktig nok til å følge instruksjoner eller opplæring. Hvorfor er det så vanskelig å skjønne at opplæring gis av en grunn? Hvorfor fortjener ikke jeg å ha det så bra som jeg kan ha det? Alle disse spørsmålene fører til mørke tanker, og her i forrige uke brøt jeg sammen. Jeg gråt i to dager. Klarte ikke stoppe tårene.

Hvor er egentlig disse menneskene som skal hjelpe meg gjennom dette?
Hvor er de som faktisk har et ansvar?