dysfunksjonell.no
17Oct/172

Atter en høst…

Klokka tikker, i bakgrunnen ligger den ene hunden og puster tungt. Innimellom piper han litt i søvne. Det går mot mørkere tider, høsten er i anmarsj og vinden rusker i buskene. Tankene er litt overalt, som de pleier å være på denne tiden av året. Mest av alt vandrer tankene til ham. Hun smiler litt ved tanken, tanken på de blå øynene som alltid glimter, fulle av liv, på myke kjærtegn og enda mykere ord.

Det er ingen hemmelighet at jeg skriver best når jeg ikke har det bra, og kanskje enda bedre når jeg har kjærlighetssorg. Ikke at jeg har kjærlighetssorg, men at tankene vandrer... det er helt sikkert. For tiden har jeg i grunn ikke så mye til liv. Assistentsituasjonen er som den har vært, og utfordringene er mange. Det innebærer blant annet at jeg ikke kommer meg ut som jeg gjorde, eller som jeg ønsker, og det sosiale livet mitt dør sakte men sikkert en stille død. Det blir vel bedre etterhvert, så sier iallfall De Positive™, men for en som er så sosial som jeg er, så er dette rimelig drepen for livsgnisten. Det samme er å legge seg kl. 21:00, når man er voksen og liksom skal ha et liv.

Når det er sagt, har jeg det mye bedre enn jeg har hatt det på lenge. Ting skjer hele tiden, og det virker som om at det går fremover om ikke annet. Trua kan jeg ikke skryte av, men jeg ser jo at ting skjer. Jeg tenker ofte på endringene som har skjedd, på hvordan jeg pleide å være og hvordan jeg er. På tankene som pleide å plage meg, og tankene som tidvis truet med å kvele meg. Jeg føler meg uendelig mye friere enn før, på det planet iallfall. Heldigvis har jeg noe som skal holde meg oppe i vinter, nemlig planlegging av ny Irlandstur og kanskje til og med feiring av St. Paddy's om jeg får det til økonomisk.

Likevel skulle jeg (fremdeles) ønske at jeg kunne skrive som jeg gjorde før. At jeg klarte å få ordene ut av hodet og ned på papiret. Jeg er helt sikker på at det hadde bidratt til å minimere galskapen, galskapen som tidvis holder på å drive meg fra vettet eller holder meg våken store deler av natta. Galskapen som ellers får meg til å gjøre dumme ting, eller si dumme ting. Ja, for det har skjedd mye de siste månedene. Innimellom tror jeg ikke det er håp, for meg altså.

Igjen vandrer tankene til myke kyss og stjålne øyeblikk. Forbudte øyeblikk.

24Jun/170

Fire dager til avreise..

Det er fire dager igjen til kursen stakes ut mot Irland, og senere Skottland, og jeg har mistet alt jeg hadde av piff. Det er ikke selve reisa som gjør at det butter i mot, men omstendighetene rundt meg. Jeg er tynnslitt. Jeg har ikke mer kamp igjen i meg, og jeg orker ikke lenger kjempe og slåss for absolutt alt. Samtidig, om ikke jeg slåss.. så slåss ingen, og det vil ikke endre noe som helst. Jeg står midt i en kamp jeg ikke har styrken til å kjempe, men jeg kan heller ikke gi opp? En ting vet jeg; jeg kan ikke lenger sette meg selv til side for alle andre, det funker ikke for meg, det slukker gnisten i meg.

Jeg har skrevet om assistanse mange ganger, om fordeler og ulemper, om følelser og opplevelser, om hvordan det er å leve med andre mennesker rundt seg hele døgnet, hele året. Jeg kan skrive side opp og side ned, men jeg kommer aldri til å klare å sette ord på hvordan jeg egentlig har det, hva jeg faktisk føler. Sannheten er, akkurat nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette ord på det, for hodet mitt er tomt. I tillegg skal jeg straffes, og straffes hardt, fordi jeg er i en situasjon jeg ikke har valgt selv og strengt tatt heller ikke ville ønsket for min verste fiende. Noen sier at jeg ikke hadde fått all denne motgangen om jeg ikke hadde vært i stand til å takle den, men herlighet..

Heldigvis har jeg positive ting i livet mitt også, folk som heier meg opp og frem, som overøser meg med gode ord for å holde meg flytende oppi all motgangen. Det skjer små ting her og der, som får meg til å smile og se det positive i hverdagen igjen. Det er bare så leit at folk ikke skjønner at uten at grunnlaget er på plass, så forsvinner de positive tingene før jeg rekker å dra pusten, og da forsvinner også effekten av dem. Grunnlaget mitt er det som får hverdagen min til å fungere, det er assistansen og menneskene jeg skal omgås hele døgnet, det er BPA-leverandøren som arbeidsgiver for assistentene mine, det er kommunen som øverste instans. Når grunnlaget kollapser, vel, så er det ikke lenger noe som holder resten oppe - og da kollapser alt. Da nytter det ikke lenger å finne glede i de små tingene, for mørket rundt kaoset overskygger alt.

Om fire dager skal jeg oppfylle drømmen, jeg skal reise tilbake til Irland og jeg skal endelig få oppleve Skottland, takket være fantastiske mennesker som har valgt å gi meg penger for å kunne gjennomføre dette. Hjertet mitt skriker etter å dra, når jeg tenker på å gå av flyet og stå i Dublin igjen, begynner jeg nesten å grine fordi jeg ikke kan vente - men samtidig vil jeg virkelig ikke reise. Jeg lever midt oppi kaos nå, og jeg vet at kaoset kommer til å være enda større når jeg kommer hjem igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det, jeg føler at jeg svever alene i et svart tomrom, uten noe å holde meg fast i, uten muligheten til å navigere, uten en løsning overhodet.

Bare tomt, svart.. ingenting.

22Feb/173

Hvorfor gidder jeg?

Jeg svever fremdeles et sted mellom to holdepunkter jeg ikke klarer å få helt tak i. Jeg kan ikke forklare det. Jeg forsøker å skyve unna alt som er kjipt, for om jeg lar det finne veien til overflaten skal alle blande seg og mene noe om situasjonen jeg er i. Jeg orker ikke snakke mer, og jeg orker ikke følelsen av at folk mener jeg ikke gjør nok, at jeg ikke gjør de "rette" tingene, at jeg graver meg selv ned i dritten, og jeg har snudd alle steiner minst fire ganger. Jeg vet hva jeg har gjort. Jeg vet hva som er problemet. Jeg vet hva som må til for å få livet mitt på rett kjøl, jeg kan bare ikke gjøre det alene. Jeg har ikke behov for å bli sett, jeg har ikke behov for trøst, det er ikke derfor jeg skriver. Jeg skriver for å tømme hodet, for å ikke bli gal. Jeg skriver fordi jeg syns at alle burde få et innblikk i hvordan min verden er.

Hjernen min er i høygir hele døgnet, til og med når jeg burde sove. Jeg har nevnt det før, jeg husker ikke sist jeg fikk en hel natts søvn, jeg gjør virkelig ikke det. Jeg prøver å finne løsninger, prøver desperat, fordi jeg ikke orker å leve på dette viset lenger. For et par dager siden fant jeg kanskje en delvis løsning; jeg fant en jobbmulighet som faktisk er gjennomførbar. Drømmen min er å jobbe som tekster, og jeg har i mange år vært inne på tanken om å bli oversetter, men siden den eneste utdanningen er å finne i Kristiansand.. ble det i grunn bare med drømmen. Jeg tror alt skjer av en grunn, nå har det dukket opp en mulighet som gjør at jeg kanskje kan finne drømmejobben likevel, uten å måtte flytte til Kristiansand for å ta en bachelor. Jeg er ikke skeptisk, men klok av skade tenker jeg at jeg får se hva som skjer. Det lover godt, men jeg er uendelig lei av å bli skuffet.

Hverdagen min er tung, og ganske grå. Jeg sliter. Jeg kaver rundt i hengemyra, prøver å finne noe å gripe tak i, men fingrene fomler bare i luft. Øyne fulle av desperasjon. Tårevåte kinn. Smerter. Hvorfor gidder jeg?

15Feb/170

En kortvarig illusjon?

På sett og vis kan man kanskje si at jeg hadde kommet meg en smule opp av grøfta siden siste innlegg, men at jeg atter en gang står på kanten av stupet mens det blåser litt mer enn frisk bris. Det skjer stadig ting, episoder, jeg delte innlegget på Facebook og fikk mange fine kommentarer fra kjente og kjære, selv om det hele føltes som et slags nederlag. Jeg har ikke nevnt det enda, men jeg har på en måte tatt grep - gjør jeg ikke alltid det da? - og begynt på et kurs i regi av kommunen. Kurset heter «Mestring av belastning/stress» forkortet til KIB, og etter tre samlinger hadde jeg stor tro på at dette var noe som kom til å hjelpe meg et stykke videre. Kurslederne er fantastiske, og det hele handler om å snu den negative tankegangen - eller kanskje mer å endre tankegangen overhodet, å kunne finne tilbake til det som gjør en glad og lykkelig, når en står i det mørke og triste - men etter fire samlinger innser jeg vel egentlig at det ikke er tankegangen som er hovedproblemet mitt.. det er alt det som skjer rundt meg.

Jeg står på kanten av avgrunnen, vinden rufser meg i håret. Ser utover horisonten, tenker at det kunne vært fint å ha friheten til å fly der oppe sammen med fuglene. Iaktta verden ovenfra. Tenker at det kanskje hadde vært lettere å bare la seg sveipe med av vinden, glemme bekymringene og ..fly?

Tankene mine flyter sammen. Det samme gjør følelsene. Jeg vet ikke lenger hva jeg tenker eller føler. Det er lite som gir meg glede, for jeg vet jo at det bare er en kortvarig illusjon. Om jeg smiler utenpå, revner jeg innvendig. Jeg tør ikke glede meg over de små tingene, jeg vet jo at de blir tatt fra meg når jeg trenger dem mest. Tårene klarer jeg ikke lenger holde tilbake, de kommer når jeg minst behøver dem - og jeg orker ikke lenger bry meg om å tørke dem vekk. Du ser tårene mine, skakker på hodet og viser meg tydelig at du har medfølelse for meg, for situasjonen jeg er i. Medfølelse. Medynk. Jeg er ferdig med å snakke, det hjelper ingen verdens ting. Det er ikke det at jeg holder ting inne som har ført meg så langt ut mot kanten, det er virkelig ikke det, å snakke endrer ingenting, det gjør ingenting bedre. Jeg vet hva som vil gjøre ting bedre, men jeg kan ikke fikse det alene - og ingen andre vil fikse det sammen med meg.

Fortjener jeg ikke et like rikholdig liv som deg? Fortjener jeg ikke å være glad, å ha det bra? Jo? Hvorfor hjelper du meg ikke da? Hvordan kan du stå der, bak det treet, og se på at jeg står på kanten av stupet? Hvordan kan du se på at vinden rusker meg i håret, drar i klærne mine, truer med å kaste meg ut i fritt fall - uten å strekke ut en hånd? Hvordan kan du se meg inn i øynene, se fortvilelsen min - uten å fortrekke en mine? Hvordan kan du leve med deg selv? Er jeg glemt i samme sekund som vinden stilner? Betød jeg ikke mer?