dysfunksjonell.no
27Jan/191

Et spakt farvel…

Så sitter jeg her da. Egentlig skulle jeg kommet hjem fra Dublin den 2., men slik ble det ikke. Jeg fikk influensa A, H1N1 eller svineinfluensa som det het i 2008, og ble innlagt på sykehus i ti dager. En opplevelse jeg kunne vært foruten, men det orker jeg ikke skrive mer om akkurat nå. Den 18. kunne jeg med stor glede vinke farvel til sykehuset fra helvete, og reise hjem med privatjet. Gleden over å være ute av sykehus ble forøvrig kortvarig, for da jeg kom hjem ble jeg sendt på St. Olavs med nyrestein - som visstnok kan oppstå ved langvarig sengeleie, men som sannsynligvis har kommet av en hverdag uten mulighet til å kunne drikke mer enn et par deciliter om dagen for å unngå å måtte tisse.

Dublin skulle gi meg energi. Mot. Livsglede. Og styrke til å fortsette kampen som aldri synes å ta slutt. Slik ble det heller ikke. Dublin ble frustrasjon. Sorg. Fortvilelse. Slett ikke det det skulle bli. Jeg orker ikke skrive mer om det heller. Jeg orker egentlig ingenting. En kort stund forsøkte jeg å tenke at dersom jeg overlevde svineinfluensaen med min tragiske lungekapasitet, så kunne det vel bare gå oppover derfra, men det var ønsketenkning jeg burde lært at bare er fjas.

Jeg tror det er på tide å avslutte denne dagboken. Etter 17 år føler jeg ikke at jeg har mer å si, mer å tilføre. Jeg har rett og slett ikke mer å gi. Verden raser sammen rundt meg, og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det.

13Sep/180

Medaljens bakside…

Alle medaljer har en bakside, ogs medaljen som er BPA. Jeg har skrevet noen innlegg om BPA, om livssituasjonen min og hvordan jeg har det. Jeg har smilt mange smil, og grtt mange trer. Tidvis har det vrt s svart rundt meg at jeg ikke har nsket leve lenger, selv om jeg aldri har hatt et nske om d. Fem og et halvt r har gtt siden jeg ganske ufrivillig ble satt i denne situasjonen, selv om jeg i dag ikke har problemer med vre spass rlig at jeg innrmmer at det var det beste utfallet. Tross alt.

N sitter jeg her da, og harker p siste rest av en forkjlelse, for 5. gang i r. Fire forkjlelser og n lungebetennelse. S forbannet undvendig, og s utrolig krevende. Psyken er ikke der den skal vre, ei heller immunforsvaret, og nr man da i tillegg skal intervjue og lre opp nye assistenter som ikke forstr alvoret i komme p jobb med smitte... vel, s blir jeg syk da, og m bruke den lille energien jeg har p forske bekjempe ddsangst og bli fort frisk snn at jeg kan ta opp trden med intervjuer og opplring av atter nye assistenter.

S hva har skjedd siden sist? Tja. Lite. Og mye.

Er det en ting jeg ikke skjnner, s er det mennesker. Og brtt husker jeg hvorfor jeg hadde et brennende nske om studere psykologi. I en hverdag som min mter man mange mennesker, mange forskjellige mennesker. Noen overrasker en positivt, andre sjokkerer en. Det er s mye jeg ikke forstr! Det kan hende jeg er farget av min egen hverdag, men jeg klarer ikke skjnne hvordan man som arbeidstaker kan komme inn i et annet menneskes liv, et ukjent menneskes hverdag, uten vre ydmyk. Jeg skjnner heller ikke hvordan man kan sitte med trer i ynene og fortelle, fra hjertet, at dette er drmmejobben som betyr absolutt alt, men likevel takke ja til et annet jobbtilbud og ikke engang ringe meg for fortelle det? Jeg skjnner ikke hvordan man, isteden for jobbe med seg selv og ta til seg opplring som er s uhyre viktig for at jeg skal ha en s smertefri hverdag som mulig, ikke klarer ha spass kroppskontroll at man klarer ta til seg enkle instruksjoner. Jeg skjnner det bare ikke.

Sa jeg "smertefri hverdag"? Nja.

Dagene gr, sommer har blitt til hst. Ute er det mrkt, og det er merkbart kaldere i lufta. Viljen er ikke der lenger. Heller ikke troen p at ting vil ordne seg. Jeg har ftt ett slag i trynet for mye til det. Drmmen om Irland svinner sakte hen, for uansett hvor modig og positiv jeg prver vre, innser jeg egentlig at det er en drm jeg aldri vil klare gjennomfre. Jeg har hverken konomien eller den fysiske muligheten. Det dreper glden min.

Jeg er en fighter, men jeg vet ikke lenger hva jeg fighter for. En hverdag jeg aldri vil f? En lykke jeg aldri vil oppn? En drm jeg aldri vil kunne realisere?

10Jul/180

“Let Me Live”

♫ now listening to: Rudimental & Major Lazer (feat. Anne-Marie & Mr Eazi) - Let Me Live

La oss bare konkludere med at jeg aldri kommer til bli "en av Norges strste bloggere", selv om jeg p en mte har gitt det et hederlig forsk. P en mte. Jeg burde vel skrive noen ord igjen, om det skal ha noen hensikt kunne lese tilbake og huske hva jeg drev med i 2018. Hva driver jeg med? Vel, jeg kan jo fortelle at jeg er syk da. En sommerforkjlelse. Akkurat nr jeg trengte den mest. Planer gikk i dass. Formen gikk i dass. Dass liksom. P generell basis.

Assistentdelen av livet mitt gr sin gang, og etter nok et fullstendig bortkasta r med nok en ubrukelig leverandr som lovte gull og grnne skoger... har jeg byttet leverandr for 4. gang. Jeg kan ikke si at jeg har s mye tro igjen, men hpet dr visst aldri, og en rliten gnist inni meg sier meg at det kanskje blir bedre denne gangen. Jeg vet ikke jeg. Den som lever fr se, og dersom ikke denne forkjlelsen tar livet av meg, s fr jeg vel se.

Hadde store planer om ny Irlandstur i september, men det ser drlig ut snn konomisk. Det har ikke vrt s mye jobbing i det siste, litt p grunn av sykdom og smertefulle armer, og litt p grunn av lav arbeidsmengde i disse mnedene. Fryktelig slitsomt nr jeg egentlig ikke hadde nok penger med ufretrygda mi, og s ble satt ned fordi jeg valgte jobbe i tillegg - en jobb som er alt annet enn forutsigbar. Jeg savner irene mine. Hver eneste dag. Og fler meg litt som en tulling for at jeg savner noen som sannsynligvis ikke ofrer meg en tanke.

P kjrlighetsfronten skjer det absolutt ingenting. Intet nytt melde. Ingenting. Jeg har fremdeles en "soft spot" for en jeg overhodet ikke burde bruke energi p (og allerede har brukt altfor mye energi p), og jeg har fremdeles magnet p mannfolk som kanskje har bedre ting fokusere p enn flrte med meg. Som sagt, intet nytt melde.

Var dette egentlig s vanskelig?

20May/180

“For alle slagene og sparkene…”

♫ now listening to: Astrid S - Vi er perfekt men verden er ikke det

Mitt forrige innlegg har ftt s mye feedback, kjrlighet og sttte. Det er nesten overveldende. Jeg tenkte kanskje ikke spesielt langt nr jeg publiserte det rett fr pinse, men fra tirsdag blir det spennende se om noen har fanget det opp og om det nr media. Samtidig som jeg skrev innlegget her i bloggen min, la jeg det ogs ut p Facebook, hvor det i skrivende stund har blitt delt 189 ganger.

Jeg er i en slags apatisk tilstand hvor lite klarer n inn til meg. Opp igjennom hele barne- og ungdomsskolen opplevde jeg mobbing p ulike plan. Det ville vre lgn si at det aldri gikk inn p meg, men jeg kom iallfall ut p andre siden som et sterkere individ. N opplever jeg noen lignende fra jevnaldrende, ikke pen mobbing, men falskhet, utestenging og noe som for meg fles som sjikane eller trakassering. Helt rlig skjnner jeg ikke hvordan voksne mennesker kan oppfre seg som drittunger, men... Det som frustrerer meg mest med hele situasjonen er at det faktisk gr inn p meg. At jeg grter over disse patetiske menneskene. At jeg bruker energi p fle meg liten og trkket p, isteden for bare heve meg over hele dritten. Det gjr at jeg stiller sprsmlstegn ved det sosiale livet mitt, er jeg virkelig ikke verdt mer?

Innlegget mitt endte ogs opp som leserinnlegg hos Handikapnytt, og har her blitt delt hele 131 ganger. Den tilbakevendende tanken er likevel at... dersom det ikke skjer noe n, om det ikke nr noen som kan gjre noe for endre hverdagen min, s har jeg ikke flere kort p hnden - da vet jeg ikke hva jeg skal gjre. Jeg fler meg maktesls, som om at hele min skjebne ligger i en annens hender. Jeg har ikke lenger kontroll. Jeg virvler ukontrollert ned i et sluk jeg ikke vet hvor endrer, og jeg aner ingenting om fremtiden min.

Jeg er tom for trer.
Jeg er tom for energi.
Jeg er tom for hp.
Jeg er tom.