dysfunksjonell.no
20May/180

“For alle slagene og sparkene…”

♫ now listening to: Astrid S - Vi er perfekt men verden er ikke det

Mitt forrige innlegg har fått så mye feedback, kjærlighet og støtte. Det er nesten overveldende. Jeg tenkte kanskje ikke spesielt langt når jeg publiserte det rett før pinse, men fra tirsdag blir det spennende å se om noen har fanget det opp og om det når media. Samtidig som jeg skrev innlegget her i bloggen min, la jeg det også ut på Facebook, hvor det i skrivende stund har blitt delt 189 ganger.

Jeg er i en slags apatisk tilstand hvor lite klarer å nå inn til meg. Opp igjennom hele barne- og ungdomsskolen opplevde jeg mobbing på ulike plan. Det ville være løgn å si at det aldri gikk inn på meg, men jeg kom iallfall ut på andre siden som et sterkere individ. Nå opplever jeg noen lignende fra jevnaldrende, ikke åpen mobbing, men falskhet, utestenging og noe som for meg føles som sjikane eller trakassering. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan voksne mennesker kan oppføre seg som drittunger, men... Det som frustrerer meg mest med hele situasjonen er at det faktisk går inn på meg. At jeg gråter over disse patetiske menneskene. At jeg bruker energi på føle meg liten og tråkket på, isteden for å bare heve meg over hele dritten. Det gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved det sosiale livet mitt, er jeg virkelig ikke verdt mer?

Innlegget mitt endte også opp som leserinnlegg hos Handikapnytt, og har her blitt delt hele 131 ganger. Den tilbakevendende tanken er likevel at... dersom det ikke skjer noe nå, om det ikke når noen som kan gjøre noe for å endre hverdagen min, så har jeg ikke flere kort på hånden - da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg maktesløs, som om at hele min skjebne ligger i en annens hender. Jeg har ikke lenger kontroll. Jeg virvler ukontrollert ned i et sluk jeg ikke vet hvor endrer, og jeg aner ingenting om fremtiden min.

Jeg er tom for tårer.
Jeg er tom for energi.
Jeg er tom for håp.
Jeg er tom.

14May/180

Å leve med BPA i 2018

Det har tatt meg en stund å skrive disse ordene. Jeg har lenge hatt vanskeligheter med å ta tak i tankene mine, med å formulere meg på en skikkelig måte, men etter utallige møter hvor jeg snakker for døve ører, hvor min side av saken aldri blir etterspurt eller tatt høyde for, hvor jeg både blir så sint og fortvilet at tårene spruter, har jeg bestemt meg for å forsøke å få ned noe av historien slik at andre kan få et innsyn i hvordan det faktisk er å være rullestolbruker og avhengig av BPA døgnet rundt.

Klikk her for å lese hele innlegget...

3May/182

De svarte tankene

Når hele forbanna dagen går med på å sitte alene og grine, da er det kanskje på tide å begynne å skrive ned tankene igjen. Jeg er så psykisk nedkjørt for tiden at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. De svarte tankene vender tilbake, og som før tenker jeg at det kanskje hadde vært bedre om jeg ikke hadde vært her. Ingen andre tanker klarer å feste seg. Jeg klarer ikke fokusere.

Jeg er ikke redd for å dø. Det er lenge siden jeg var redd Mannen med ljåen. Det er dog ikke synonymt med at jeg ønsker å dø, for det gjør jeg ikke. Jeg er ikke ferdig enda, har rett og slett ikke tid til det, er altfor mange ting jeg skal gjøre og oppleve før jeg kan legge inn årene. Likevel sitter jeg her med de svarte tankene. Ikke fordi jeg ønsker å dø, men fordi desperasjonen er altoppslukende og truer med å kvele meg. Lite gleder meg lenger. Jeg har kanskje blitt litt for god venn med Mr. Glenfiddich og kompisene hans Mr. Dalwhinnie og Mr. Tullamore. Såpass at vi burde vært på fornavn nå. De gir meg et sårt trengt avbrekk i hverdagen, et avbrekk uten svarte tanker og smerter. De lurer frem smilet mitt, selv om det alltid kommer med en pris.

Tårene renner fremdeles ukontrollert.
Etter juni ser jeg ikke for meg en hverdag lenger.
Etter juni er det svart.

2Feb/180

Lungebetennelse 2018

Jeg er nå halvveis i ciprofloxacin-kuren min, og om du ikke vet hva det er... så er det en bredspektret antibiotika som skal ta lungebetennelse. Ja, for jeg startet nemlig mitt 2018 med en lungebetennelse. En lungebetennelse. Hva poenget med det skulle være, aner ikke jeg, men jeg er veldig takknemlig for at en liten stemme ba meg ta en tur på legevakta for å en CRP og en liten sjekk ellers. Legen ville jo gjerne legge inn meg på St. Olavs, men da takket jeg pent for meg og stakk på apoteket for å hente ut resepten min. Jeg har nemlig en teori om at er tiden min ute, så dør jeg uansett om jeg er på St. Olavs eller hjemme. Og helt ærlig, etter influensa-eskapaden for to år siden, har jeg ingen bråhast med å vise mitt blide åsyn der borte igjen. Snakk om å stikke kjepper i hjulene mine med tanke på jobb, for jeg mistet en deadline og dermed en fin sum penger som hadde vært svært gode å ha i Irland i mars. Jaja, jeg er i det minste ikke sengeliggende og halvdød, som en kanskje skulle tro.

Jeg kunne vel egentlig skrevet noen innlegg om behandlingen jeg fikk ved St. Olavs denne gangen, og gudene skal vite at jeg vurderer å gjøre det, men bare tanken gir meg høyt blodtrykk. La meg bare si at jeg syns det er forkastelig at jeg ikke skal få utstyret jeg trenger ved en lungebetennelse, fordi byråkratiet fungerer slik at de ikke "bare kan dele ut slanger til hvem som helst", eller fordi jeg har fått et lite apparat fra et annet sykehus og derfor må søke om et nytt her når det jeg har ikke fungerer lenger - og jeg trenger det, og har brukt det i mange, mange år. Det er skremmende, og det provoserer meg så uendelig mye når folk som aldri er syke uttaler seg om hvor fantastisk helsevesen vi har i dette landet.

Etter den 6. skal jeg ta meg en god whisky, og feire at kuren er over og at jeg banka lungebetennelsen langt ned i støvlene. For tenk. Ser frem til det!