dysfunksjonell.no
29Mar/190

Veien ut av sumpen

I en lang, lang periode har jeg følt det som om jeg har sittet fast i en sump. Jo mer jeg har kavet for å komme meg løs, jo mer har jeg sunket ned i det kalde svarte, kall det gjerne depresjonen for det er sannsynligvis det det er. Styggen på ryggen, du vet.

Da jeg fikk svineinfluensa i januar visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvordan det ville gå. Det var noen tøffe uker på sykehus, men jeg overlevde uten større problemer enn kraftig urinveisinfeksjon og sår som jeg virkelig ikke unner noen, før jeg røk på nok en sykehusinnleggelse med nyrestein. Steinen var heldigvis liten, og tross smerter fra en annen verden passerte den helt uten bistand fra leger og ekle instrumenter. Dog tok det ikke lang tid før jeg røk på en tredje sykehusinnleggelse, denne gangen med lungebetennelse. Da var jeg klar til å gi opp. Bare legge inn årene. Jeg hadde rett og slett ikke krefter til å kjempe mer, og med assistentsituasjonen på toppen ble det bare for mye for meg.

Jeg har grått mange tårer i 2019. Jeg har gått mange runder med meg selv. Vurdert alternativer og utveier. Jeg har ikke klart å se lyspunkter eller å være positiv, men i dag, den 29. mars, sitter jeg for meg selv i leiligheten min og føler på ekte lykke. Ekte lykke. Fra høyttaleren strømmer toner fra Auroras "Warrior", og brått føler jeg meg som en. Kvelden har jeg tenkt å bruke på å ta en øl sammen med venner som får meg til å smile, og på å lære opp nye bekjentskaper som skal bli assistenter for meg. Assistenter som skal være med på å bidra til at jeg kan kreve livet mitt tilbake, kontrollen tilbake, gleden og lykken tilbake. Jeg kjenner det i magen. Jeg er oppriktig glad for første gang på veldig lenge, og det til tross for at situasjonen min slett ikke er optimal.

Samtidig er jeg lei meg for at jeg mister en viktig støttespiller som har vært der for meg gjennom absolutt alt det siste året, og som jeg ikke ville overlevd uten. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men sannheten er jo at det påvirker meg langt mer enn jeg vil innrømme. Dessverre går livet videre for oss alle, og det er ikke alle stiene som går samme vei. Jeg er likevel utrolig takknemlig for alt vi har vært gjennom, for all tiden som ble dedikert til meg og situasjonen min, og tror bestemt jeg har en venn for livet.

Sakte, men sikkert, tikker det inn fremtidige planer som gir meg energien og given jeg trenger for å holde hodet over vannet i tiden som kommer. Det kommer til å bli slitsomt, tøft og ikke minst smertefullt, men jeg skimter målet i det fjerne - og gulroten jeg trenger for å klare det henger og dingler foran meg. Jeg skal klare det. Jeg kommer til å klare det. Og jeg vet at jeg klarer det jeg vil.

27Jan/191

Et spakt farvel…

Så sitter jeg her da. Egentlig skulle jeg kommet hjem fra Dublin den 2., men slik ble det ikke. Jeg fikk influensa A, H1N1 eller svineinfluensa som det het i 2008, og ble innlagt på sykehus i ti dager. En opplevelse jeg kunne vært foruten, men det orker jeg ikke skrive mer om akkurat nå. Den 18. kunne jeg med stor glede vinke farvel til sykehuset fra helvete, og reise hjem med privatjet. Gleden over å være ute av sykehus ble forøvrig kortvarig, for da jeg kom hjem ble jeg sendt på St. Olavs med nyrestein - som visstnok kan oppstå ved langvarig sengeleie, men som sannsynligvis har kommet av en hverdag uten mulighet til å kunne drikke mer enn et par deciliter om dagen for å unngå å måtte tisse.

Dublin skulle gi meg energi. Mot. Livsglede. Og styrke til å fortsette kampen som aldri synes å ta slutt. Slik ble det heller ikke. Dublin ble frustrasjon. Sorg. Fortvilelse. Slett ikke det det skulle bli. Jeg orker ikke skrive mer om det heller. Jeg orker egentlig ingenting. En kort stund forsøkte jeg å tenke at dersom jeg overlevde svineinfluensaen med min tragiske lungekapasitet, så kunne det vel bare gå oppover derfra, men det var ønsketenkning jeg burde lært at bare er fjas.

Jeg tror det er på tide å avslutte denne dagboken. Etter 17 år føler jeg ikke at jeg har mer å si, mer å tilføre. Jeg har rett og slett ikke mer å gi. Verden raser sammen rundt meg, og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det.

13Sep/180

Medaljens bakside…

Alle medaljer har en bakside, ogs medaljen som er BPA. Jeg har skrevet noen innlegg om BPA, om livssituasjonen min og hvordan jeg har det. Jeg har smilt mange smil, og grtt mange trer. Tidvis har det vrt s svart rundt meg at jeg ikke har nsket leve lenger, selv om jeg aldri har hatt et nske om d. Fem og et halvt r har gtt siden jeg ganske ufrivillig ble satt i denne situasjonen, selv om jeg i dag ikke har problemer med vre spass rlig at jeg innrmmer at det var det beste utfallet. Tross alt.

N sitter jeg her da, og harker p siste rest av en forkjlelse, for 5. gang i r. Fire forkjlelser og n lungebetennelse. S forbannet undvendig, og s utrolig krevende. Psyken er ikke der den skal vre, ei heller immunforsvaret, og nr man da i tillegg skal intervjue og lre opp nye assistenter som ikke forstr alvoret i komme p jobb med smitte... vel, s blir jeg syk da, og m bruke den lille energien jeg har p forske bekjempe ddsangst og bli fort frisk snn at jeg kan ta opp trden med intervjuer og opplring av atter nye assistenter.

S hva har skjedd siden sist? Tja. Lite. Og mye.

Er det en ting jeg ikke skjnner, s er det mennesker. Og brtt husker jeg hvorfor jeg hadde et brennende nske om studere psykologi. I en hverdag som min mter man mange mennesker, mange forskjellige mennesker. Noen overrasker en positivt, andre sjokkerer en. Det er s mye jeg ikke forstr! Det kan hende jeg er farget av min egen hverdag, men jeg klarer ikke skjnne hvordan man som arbeidstaker kan komme inn i et annet menneskes liv, et ukjent menneskes hverdag, uten vre ydmyk. Jeg skjnner heller ikke hvordan man kan sitte med trer i ynene og fortelle, fra hjertet, at dette er drmmejobben som betyr absolutt alt, men likevel takke ja til et annet jobbtilbud og ikke engang ringe meg for fortelle det? Jeg skjnner ikke hvordan man, isteden for jobbe med seg selv og ta til seg opplring som er s uhyre viktig for at jeg skal ha en s smertefri hverdag som mulig, ikke klarer ha spass kroppskontroll at man klarer ta til seg enkle instruksjoner. Jeg skjnner det bare ikke.

Sa jeg "smertefri hverdag"? Nja.

Dagene gr, sommer har blitt til hst. Ute er det mrkt, og det er merkbart kaldere i lufta. Viljen er ikke der lenger. Heller ikke troen p at ting vil ordne seg. Jeg har ftt ett slag i trynet for mye til det. Drmmen om Irland svinner sakte hen, for uansett hvor modig og positiv jeg prver vre, innser jeg egentlig at det er en drm jeg aldri vil klare gjennomfre. Jeg har hverken konomien eller den fysiske muligheten. Det dreper glden min.

Jeg er en fighter, men jeg vet ikke lenger hva jeg fighter for. En hverdag jeg aldri vil f? En lykke jeg aldri vil oppn? En drm jeg aldri vil kunne realisere?

10Jul/180

“Let Me Live”

♫ now listening to: Rudimental & Major Lazer (feat. Anne-Marie & Mr Eazi) - Let Me Live

La oss bare konkludere med at jeg aldri kommer til bli "en av Norges strste bloggere", selv om jeg p en mte har gitt det et hederlig forsk. P en mte. Jeg burde vel skrive noen ord igjen, om det skal ha noen hensikt kunne lese tilbake og huske hva jeg drev med i 2018. Hva driver jeg med? Vel, jeg kan jo fortelle at jeg er syk da. En sommerforkjlelse. Akkurat nr jeg trengte den mest. Planer gikk i dass. Formen gikk i dass. Dass liksom. P generell basis.

Assistentdelen av livet mitt gr sin gang, og etter nok et fullstendig bortkasta r med nok en ubrukelig leverandr som lovte gull og grnne skoger... har jeg byttet leverandr for 4. gang. Jeg kan ikke si at jeg har s mye tro igjen, men hpet dr visst aldri, og en rliten gnist inni meg sier meg at det kanskje blir bedre denne gangen. Jeg vet ikke jeg. Den som lever fr se, og dersom ikke denne forkjlelsen tar livet av meg, s fr jeg vel se.

Hadde store planer om ny Irlandstur i september, men det ser drlig ut snn konomisk. Det har ikke vrt s mye jobbing i det siste, litt p grunn av sykdom og smertefulle armer, og litt p grunn av lav arbeidsmengde i disse mnedene. Fryktelig slitsomt nr jeg egentlig ikke hadde nok penger med ufretrygda mi, og s ble satt ned fordi jeg valgte jobbe i tillegg - en jobb som er alt annet enn forutsigbar. Jeg savner irene mine. Hver eneste dag. Og fler meg litt som en tulling for at jeg savner noen som sannsynligvis ikke ofrer meg en tanke.

P kjrlighetsfronten skjer det absolutt ingenting. Intet nytt melde. Ingenting. Jeg har fremdeles en "soft spot" for en jeg overhodet ikke burde bruke energi p (og allerede har brukt altfor mye energi p), og jeg har fremdeles magnet p mannfolk som kanskje har bedre ting fokusere p enn flrte med meg. Som sagt, intet nytt melde.

Var dette egentlig s vanskelig?