dysfunksjonell.no
19Dec/190

19. adjektiv: “Forbannet”

Det er fullt mulig at jeg har skrevet om temaet (mange ganger) før, men det er lite som gjør meg mer forbannet enn respektløshet. Uansett hva det gjelder. Om det er i sammenheng med assistentordningen min, eller ord som ikke blir holdt, det gjør meg skikkelig forbannet. Siden jeg er avhengig av andre mennesker og derfor ikke kan unngå å planlegge ting rundt assistentordningen min, blir det bare viktigere og viktigere for meg å føle meg respektert i mitt eget hjem jo eldre jeg blir. Det er også viktig at mine verdier, mine rutiner og mine ting blir respektert. Lite er kjipere enn å føle seg overkjørt av de som er her for å assistere meg med å leve et så normalt liv som overhodet mulig. Lite. På dårlige dager blir jeg lei meg og nedfor, på mindre dårlige dager blir jeg forbannet.

Konsekvenser. Et ord jeg er godt kjent med. Altfor godt kjent med. Jeg har repetert det mange ganger i uken de siste seks årene. Og på de dårlige dagene er jeg dårlig på å takle at det er jeg, og jeg alene, som må ta konsekvensene av det andre velger å gjøre, eller ikke gjøre. De konsekvensene kan komme i form av fysiske smerter, av å miste en avtale, av en utrygg hund, av materielle skader og økonomisk tap, eller til og med av helseproblemer. Hvorfor er det rettferdig at jeg må ta andres konsekvenser? Hvorfor er det så forbannet vanskelig for voksne mennesker å forstå at alt har konsekvenser, enten de er gode eller dårlige?

På en vanlig dag må jeg hele tiden ta hensyn til menneskene jeg har rundt meg, kanskje aller mest assistentene mine fordi det er de som ser mest av meg. Jeg har dårlige dager jeg også. Dager med mye smerter, eller dårlig humør, eller kanskje bare dager jeg gjerne vil være alene på. Hver eneste dag forventes det av meg at jeg skal være åpen om dette, at jeg skal fortelle at jeg har en kjip dag, og at dersom lunta er kortere enn normalt, så er dette grunnen. Vi kan jo ikke ha noe av at min dagsform tråkker noen å tærne, kan vi vel? Greit nok, jeg er en åpen og ærlig person, jeg har blitt vant til å kle meg naken både fysisk og psykisk, men burde ikke dette gjelde begge veier da? At en assistent som har en dårlig dag og faktisk ikke klarer å skjøtte jobben sin fordi hen drar med seg personlige problemer inn til meg, forteller meg dette? Istedenfor å bare la det gå utover meg? Som i verste fall fører til at jeg har så store smerter at det velter seg i magen, og jeg ikke klarer å gjøre noe som helst? "Kan du ikke spise smertestillende, så slipper du iallfall noe av smertene?", hva med at folk tar ansvar for seg selv og sine egne handlinger isteden? Hadde ikke det vært mer riktig? Jeg er faktisk verdt noe, jeg også. Det hender jeg føler meg misbrukt, voldtatt nærmest, mentalt. Jeg blir fratatt retten til å holde ting for meg selv, til privatliv. Til å ta vare på det som betyr noe for meg, det som gjør meg til meg. Det gjør meg forbannet, men mest av alt lei meg fordi ingen lytter.

Jeg skrev jo noen ord om dette besøket jeg ventet på da, både her og her, og selv om jeg hele tiden har tvilt på at det kom til å gå min vei... var det like fullt skuffende å få tvilen bekreftet. Kanskje spesielt måten det ble gjort på, complete radio silence. Noe av det verste jeg vet er når folk sier at de, eller vi, skal gjøre noe, og så følger de aldri opp. Jeg takler det ikke. Det gjør meg forbannet, får meg til å føle at jeg "går på gress" akkurat som om at jeg ikke har annet å gjøre, som om at følelsene mine ikke betyr noe. Man heller bare la være å si noe, ikke skape forventninger, ikke gjøre håpefull, og så blir det heller en hyggelig opplevelse når det en gang skjer. November ble til desember, desember til februar. Tiden vil vise hva februar blir til.

Posted by Shamini on December 19, 2019 – 6:32 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.