dysfunksjonell.no
3Dec/190

3. adjektiv: “Sta”

Litt sånn i farvannet av gårdagens innlegg burde det egentlig være grei skuring å skrive noe som inneholder dagens adjektiv, men det ble i grunn vanskeligere enn først antatt. Riktignok er adjektivet inspirert av en sta liten frøken som ikke hadde lyst til å legge seg, men jeg har jo ingen slike i livet mitt å skrive om. Men tilbake til forrige adjektiv. I tilfelle det ikke kom godt nok frem i forrige innlegg er det jo ikke til å stikke under en stol at jeg er så sliten at jeg knapt vet hvem jeg er lenger, og egentlig har gitt opp for lenge siden. Og det er her dagens adjektiv kommer inn i bildet, for dessverre (?) er jeg for sta til å gi opp.

Prosjekt Drammen ble jo til nettopp fordi jeg er sta. Fordi jeg visste at den eneste måten å komme meg ut av Trondheimsgrøfta på var å komme meg vekk derfra, og valget falt på Drammen. Hadde jeg ikke hatt denne voldsomme staheten i meg, så hadde jeg nok ikke sittet her i dag. Jeg hadde trolig ligget seks fot under torva, eller kanskje vært spredt utover en bardisk i Dublin... Uansett, jeg er sta. Takk Gud for det, eller noe.

Normalt sett er det en jo en velsignelse å være sta, for det gjør at jeg setter meg mål jeg realistisk sett ikke burde klare å oppnå. Det gjør også at jeg gjennomfører det jeg har satt meg fore, fordi det ikke er et alternativ å feile. Jeg har tross alt sett Døden i hvitøyet mer enn én gang, og jeg sitter her fortsatt som det sta eselet jeg er.

Jeg sier det ganske ofte, om konseptet BPA og assistanseordningen hadde fungert rundt meg, så hadde livet mitt vært ganske fint og problemfritt. Jeg har aldri hatt problemer med situasjonen min, og det har ikke forandret seg gjennom årene. Jeg blir ikke lenger sint av å få høre at det kun er jeg i hele Norge som har problemer, at det er jeg som er vanskelig eller ei drittkjerring, for jeg vet jo at det ikke stemmer. Jeg er sta, ja, men enkelte ting kan jeg faktisk forvente av de som får betalt for å være mine armer og bein. Mennesker generelt har problemer med å innrømme sine egne feil, og da er det så uendelig mye enklere å bare skylde på meg - og andre i samme situasjon som meg - for at jeg ikke aksepterer at man istedenfor å ta ansvar for seg selv, jobben sin og å lære seg arbeidsoppgavene sine.

Jaja, hvis det å være sta er det som gjør at jeg klarer å holde hodet såvidt over vannet, nok til at jeg får puste, så tenker jeg at det er en egenskap jeg bør holde fast i.

Posted by Shamini on December 3, 2019 – 3:35 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.