dysfunksjonell.no
2Dec/190

2. adjektiv: “Sliten”

André traff virkelig spikeren på hodet med dagens adjektiv, for er det noe jeg er, så er det sliten. Så uendelig sliten av å skulle være det supermennesket alle tilsynelatende forventer at jeg er.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har fortalt meg hvor sterk jeg er, jeg som takler alle utfordringene Universet kaster på meg. Det gjør meg ikke sterk, jeg har et sterkt overlevelsesinstinkt. Det er to forskjellige ting. Jeg gjør bare det jeg må for å ikke gå til grunne, for å overleve. Jeg er sliten av å kjempe, sliten av å prøve å holde hodet over vannet og konstant gispe etter luft, sliten av å hele tiden sette meg selv til siden og tilpasse meg andre, sliten av å indirekte høre hvor mange problemer jeg steller til for folk rundt meg.

Jeg har en lungekapasitet på tragiske 16 %, eller iallfall var den det sist gang den ble målt for to år siden, som gjør at jeg er sliten før jeg har startet dagen. Jeg har en kropp som på generell basis ikke samarbeider, slett ikke på denne tiden av året, og som muligens er noe overarbeidet etter mange store oversettingsoppdrag. I tillegg til de vanlige smertene jeg "ikke kjenner" fordi jeg har blitt vant til dem, må jeg også forholde meg til de smertene som kommer i farvannet av opplæring av assistenter - og jeg er psykisk sliten av å hele tiden måtte planlegge hver minste lille greie, ikke bare for meg selv, men også for de rundt meg. Jeg er sliten av å hele tiden skulle intervjue, ansette og lære opp nye assistenter, for jeg ser liksom ikke enden på det. Jeg er sliten av å ikke kunne fokusere på meg selv, og bare meg selv for en liten periode, og det tar luven av meg.

Drammen er en ny start, et nytt kapittel, men det å skulle bygge opp en assistanseordning fra scratch er sannelig ingen enkel jobb og brorparten av jobben må jeg gjøre selv. Alene. Likevel virker det som om at jeg ikke har lov til å være sliten. Det forventes ting av meg som jeg ikke tror et såkalt normalt menneske hadde klart hver eneste dag, hele året, og jeg føler meg ikke som en kvart versjon av det engang.

Jo mer andre spiser av meg, jo mindre er det igjen til meg selv. Jeg trenger en pause, for når hode og kropp til slutt ikke klarer å være sliten mer og kortslutter... hvem skal være supermenneske da?

dagens whisky: single minded speyside 24 douglas laing

Posted by Shamini on December 2, 2019 – 3:33 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.