dysfunksjonell.no
22Nov/190

Oh, all the feels…

I dag tok jeg meg selv i å tenke at det nok stemmer at jeg har fylt 40, selv om jeg liker å tro at jeg fremdeles er 25, når jeg satt der med kaffekoppen og ei lefse. Hva har skjedd, liksom? Jeg kjenner meg selv ganske godt, denne assistanseutfordringen har lært meg mye om meg selv, gitt meg selvinnsikt om du vil, og etter å ha vært singel i ...6,5 år begynner jeg å bli klar for noe nytt, noe spennende. Jeg savner visst nærhet, en å snakke med, en å dele hverdagene med. Eller gjør jeg egentlig det?

En gang for lenge siden var jeg ei ganske naiv og godtroende jente som alltid bar følelsene utenpå klærne. Jeg forelska meg i hytt og gevær, det er bare å lese gamle innlegg, og alt sammen var en virvelvind av følelser som kom og gikk like ofte som folk vanligvis bytter undertøy. Ganske slitsomt, om jeg ikke husker helt feil. Mange år har gått siden det, og selv om det har skjedd at hjertet har banket litt ekstra når blikket mitt har møtt de isblå øynene, jeg har blitt svett i hendene og varm i kinnene av de små kjærtegnene som da betydde så mye... så vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til tanken på å slippe et menneske inn igjen. Helt inn.

Jeg tror jeg har skrevet om disse tankene, denne usikkerheten, før - men jeg kan ikke huske om jeg kom så langt at jeg faktisk postet innlegget. Jeg har liksom blitt komfortabel med meg selv? I mitt eget selskap på en måte? Da jeg var 23 år og nysingel trodde jeg at jeg var dømt til et liv der ingen noensinne ville ha meg igjen, at jeg hadde hatt sex for siste gang og at livet praktisk talt falt i grus, da min daværende forlovede var utro med en av mine venninner og forlot meg i "blårøyken". Slik ble det jo (selvfølgelig) ikke, og mye har skjedd siden den gang. Noe har blitt foreviget her, og andre ting har jeg bevisst valgt å holde for meg selv av åpenbare grunner. Og nå som jeg faktisk kjenner på følelsen av å være klar for noe nytt, så kjenner jeg også på skrekken ved å skulle bli kjent med et annet menneske, la oss kalle ham "Ole", på den måten igjen. Én ting er sex. Sex for sexens skyld. En annen ting er å slenge følelsene på bordet, satse alt og virkelig ikke ha en anelse om hva den andre har på hånden!

Lenge, og til mange, har jeg sagt at jeg er et komplisert menneske; jeg er delt nøyaktig på midten, der den ene siden er fornuften og den andre følelsene - den der velkjente engelen og djevelen. Jeg har ingen problemer med å tenke rasjonelt, eller å innse at følelsene jeg kjenner på ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten, men den indre konflikten er likevel i aller høyeste grad reell og på grensen til å være et problem. Jeg liker å ha en plan, og helst ikke bare en plan A og en plan B, men også en plan C, D, E og F. I tillegg til en plan for planen, sånn i tilfelle den skulle svikte. Det er greit å være forberedt, ikke sant? Aller helst på det verste? Jeg driver meg selv fra vettet. Lett.

Jeg lever dette livet da, der jeg er avhengig av andre mennesker for å kunne gjøre de tingene andre tar for gitt. Jeg har ikke problemer med det, utover at BPA på ingen måte fungerer optimalt, men det har jo vist seg gang på gang at andre har det. Hva skjer den dagen "Ole" finner ut at livet med meg, og assistenthverdagen min, ikke var helt som han hadde sett for seg? Jeg vet jo at jeg kommer til å tviholde på assistansen jeg har, for jeg har allerede tråkka i fella hvor mitt hjertes utkårede snakket meg etter hånden fordi han trodde jeg hadde det bedre i en hverdag der han var den som fungerte som assistent, og dermed viste seg å være en helt annen enn den jeg hadde gått rundt i seks år og trodd var bestevennen min da jeg plutselig var 33 år og nysingel igjen... og den fella akter jeg ikke å gå i igjen - om det kan unngås. Så hva står jeg igjen med? Et liv og en hverdag hvor "Ole" ikke bare må takle en bedre halvdel som kanskje ikke er spesielt mye bedre enn en kvart, iallfall ikke fysisk, men også opptil flere femte hjul på vogna? Jeg vet ikke, jeg. Kan hende det er bedre å bare rusle videre på livets kronglete geitesti alene og holde kortene tett til brystet, det er tross alt langt mindre å tape på den måten.

Posted by Shamini on November 22, 2019 – 3:15 AM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.