dysfunksjonell.no
29Mar/190

Veien ut av sumpen

I en lang, lang periode har jeg følt det som om jeg har sittet fast i en sump. Jo mer jeg har kavet for å komme meg løs, jo mer har jeg sunket ned i det kalde svarte, kall det gjerne depresjonen for det er sannsynligvis det det er. Styggen på ryggen, du vet.

Da jeg fikk svineinfluensa i januar visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvordan det ville gå. Det var noen tøffe uker på sykehus, men jeg overlevde uten større problemer enn kraftig urinveisinfeksjon og sår som jeg virkelig ikke unner noen, før jeg røk på nok en sykehusinnleggelse med nyrestein. Steinen var heldigvis liten, og tross smerter fra en annen verden passerte den helt uten bistand fra leger og ekle instrumenter. Dog tok det ikke lang tid før jeg røk på en tredje sykehusinnleggelse, denne gangen med lungebetennelse. Da var jeg klar til å gi opp. Bare legge inn årene. Jeg hadde rett og slett ikke krefter til å kjempe mer, og med assistentsituasjonen på toppen ble det bare for mye for meg.

Jeg har grått mange tårer i 2019. Jeg har gått mange runder med meg selv. Vurdert alternativer og utveier. Jeg har ikke klart å se lyspunkter eller å være positiv, men i dag, den 29. mars, sitter jeg for meg selv i leiligheten min og føler på ekte lykke. Ekte lykke. Fra høyttaleren strømmer toner fra Auroras "Warrior", og brått føler jeg meg som en. Kvelden har jeg tenkt å bruke på å ta en øl sammen med venner som får meg til å smile, og på å lære opp nye bekjentskaper som skal bli assistenter for meg. Assistenter som skal være med på å bidra til at jeg kan kreve livet mitt tilbake, kontrollen tilbake, gleden og lykken tilbake. Jeg kjenner det i magen. Jeg er oppriktig glad for første gang på veldig lenge, og det til tross for at situasjonen min slett ikke er optimal.

Samtidig er jeg lei meg for at jeg mister en viktig støttespiller som har vært der for meg gjennom absolutt alt det siste året, og som jeg ikke ville overlevd uten. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men sannheten er jo at det påvirker meg langt mer enn jeg vil innrømme. Dessverre går livet videre for oss alle, og det er ikke alle stiene som går samme vei. Jeg er likevel utrolig takknemlig for alt vi har vært gjennom, for all tiden som ble dedikert til meg og situasjonen min, og tror bestemt jeg har en venn for livet.

Sakte, men sikkert, tikker det inn fremtidige planer som gir meg energien og given jeg trenger for å holde hodet over vannet i tiden som kommer. Det kommer til å bli slitsomt, tøft og ikke minst smertefullt, men jeg skimter målet i det fjerne - og gulroten jeg trenger for å klare det henger og dingler foran meg. Jeg skal klare det. Jeg kommer til å klare det. Og jeg vet at jeg klarer det jeg vil.

Posted by Shamini on March 29, 2019 – 1:19 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.