dysfunksjonell.no
27Jan/192

Et spakt farvel…

Så sitter jeg her da. Egentlig skulle jeg kommet hjem fra Dublin den 2., men slik ble det ikke. Jeg fikk influensa A, H1N1 eller svineinfluensa som det het i 2008, og ble innlagt på sykehus i ti dager. En opplevelse jeg kunne vært foruten, men det orker jeg ikke skrive mer om akkurat nå. Den 18. kunne jeg med stor glede vinke farvel til sykehuset fra helvete, og reise hjem med privatjet. Gleden over å være ute av sykehus ble forøvrig kortvarig, for da jeg kom hjem ble jeg sendt på St. Olavs med nyrestein - som visstnok kan oppstå ved langvarig sengeleie, men som sannsynligvis har kommet av en hverdag uten mulighet til å kunne drikke mer enn et par deciliter om dagen for å unngå å måtte tisse.

Dublin skulle gi meg energi. Mot. Livsglede. Og styrke til å fortsette kampen som aldri synes å ta slutt. Slik ble det heller ikke. Dublin ble frustrasjon. Sorg. Fortvilelse. Slett ikke det det skulle bli. Jeg orker ikke skrive mer om det heller. Jeg orker egentlig ingenting. En kort stund forsøkte jeg å tenke at dersom jeg overlevde svineinfluensaen med min tragiske lungekapasitet, så kunne det vel bare gå oppover derfra, men det var ønsketenkning jeg burde lært at bare er fjas.

Jeg tror det er på tide å avslutte denne dagboken. Etter 17 år føler jeg ikke at jeg har mer å si, mer å tilføre. Jeg har rett og slett ikke mer å gi. Verden raser sammen rundt meg, og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det.

Posted by Shamini on January 27, 2019 – 9:51 PM

Comments (2) Trackbacks (0)

Leave a comment

No trackbacks yet.