dysfunksjonell.no
13Sep/180

Medaljens bakside…

Alle medaljer har en bakside, også medaljen som er BPA. Jeg har skrevet noen innlegg om BPA, om livssituasjonen min og hvordan jeg har det. Jeg har smilt mange smil, og grått mange tårer. Tidvis har det vært så svart rundt meg at jeg ikke har ønsket å leve lenger, selv om jeg aldri har hatt et ønske om å dø. Fem og et halvt år har gått siden jeg ganske ufrivillig ble satt i denne situasjonen, selv om jeg i dag ikke har problemer med å være såpass ærlig at jeg innrømmer at det var det beste utfallet. Tross alt.

Nå sitter jeg her da, og harker på siste rest av en forkjølelse, for 5. gang i år. Fire forkjølelser og én lungebetennelse. Så forbannet unødvendig, og så utrolig krevende. Psyken er ikke der den skal være, ei heller immunforsvaret, og når man da i tillegg skal intervjue og lære opp nye assistenter som ikke forstår alvoret i å komme på jobb med smitte... vel, så blir jeg syk da, og må bruke den lille energien jeg har på å forsøke å bekjempe dødsangst og å bli fort frisk sånn at jeg kan ta opp tråden med intervjuer og opplæring av atter nye assistenter.

Så hva har skjedd siden sist? Tja. Lite. Og mye.

Er det en ting jeg ikke skjønner, så er det mennesker. Og brått husker jeg hvorfor jeg hadde et brennende ønske om å studere psykologi. I en hverdag som min møter man mange mennesker, mange forskjellige mennesker. Noen overrasker en positivt, andre sjokkerer en. Det er så mye jeg ikke forstår! Det kan hende jeg er farget av min egen hverdag, men jeg klarer ikke å skjønne hvordan man som arbeidstaker kan komme inn i et annet menneskes liv, et ukjent menneskes hverdag, uten å være ydmyk. Jeg skjønner heller ikke hvordan man kan sitte med tårer i øynene og fortelle, fra hjertet, at dette er drømmejobben som betyr absolutt alt, men likevel takke ja til et annet jobbtilbud og ikke engang ringe meg for å fortelle det? Jeg skjønner ikke hvordan man, isteden for å jobbe med seg selv og ta til seg opplæring som er så uhyre viktig for at jeg skal ha en så smertefri hverdag som mulig, ikke klarer å ha såpass kroppskontroll at man klarer å ta til seg enkle instruksjoner. Jeg skjønner det bare ikke.

Sa jeg "smertefri hverdag"? Nja.

Dagene går, sommer har blitt til høst. Ute er det mørkt, og det er merkbart kaldere i lufta. Viljen er ikke der lenger. Heller ikke troen på at ting vil ordne seg. Jeg har fått ett slag i trynet for mye til det. Drømmen om Irland svinner sakte hen, for uansett hvor modig og positiv jeg prøver å være, innser jeg egentlig at det er en drøm jeg aldri vil klare å gjennomføre. Jeg har hverken økonomien eller den fysiske muligheten. Det dreper gløden min.

Jeg er en fighter, men jeg vet ikke lenger hva jeg fighter for. En hverdag jeg aldri vil få? En lykke jeg aldri vil oppnå? En drøm jeg aldri vil kunne realisere?

Posted by Shamini on September 13, 2018 – 9:52 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.