dysfunksjonell.no
17Oct/170

Du er mitt fall

Det er tre uker siden sist jeg så ham. Tre uker. Det føles som en evighet. Jeg prøver å legge det fra meg, følelsene og kaoset, men jeg aner ikke hvordan jeg gjør det. Jeg aner virkelig ikke hvordan.

Jeg har lagd meg en forestilling om at ...hvis jeg retter oppmerksomheten min mot noe annet, noen andre, så vil jeg klare å slippe taket, men det som skjer er jo at jeg sitter igjen med dårlig samvittighet, og enda mer kaos innvendig. Nå har jeg vært singel i fire år og fire måneder, jeg har svarer ikke til andre enn meg selv og kan gjøre akkurat som jeg selv vil, men... jeg vet jo hva jeg vil, det funker bare ikke.

Slippe taket. Hvordan gjør man egentlig det? For hver dag som går sklir jeg litt lenger unna, litt lenger vekk. Han blir litt vanskeligere å nå. Jeg burde kanskje bare omfavne muligheten til å skli vekk, forsvinne, men det gjør bare vondt. Jeg vil skru tiden tilbake, og fortsette fra der det var magisk. Når han fikk meg til å føle meg spesiell, til å smile. «...you're my downfall», synger John Legend, du er mitt fall.

Posted by Shamini on October 17, 2017 – 12:17 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.