dysfunksjonell.no
24Jun/170

Fire dager til avreise..

Det er fire dager igjen til kursen stakes ut mot Irland, og senere Skottland, og jeg har mistet alt jeg hadde av piff. Det er ikke selve reisa som gjør at det butter i mot, men omstendighetene rundt meg. Jeg er tynnslitt. Jeg har ikke mer kamp igjen i meg, og jeg orker ikke lenger kjempe og slåss for absolutt alt. Samtidig, om ikke jeg slåss.. så slåss ingen, og det vil ikke endre noe som helst. Jeg står midt i en kamp jeg ikke har styrken til å kjempe, men jeg kan heller ikke gi opp? En ting vet jeg; jeg kan ikke lenger sette meg selv til side for alle andre, det funker ikke for meg, det slukker gnisten i meg.

Jeg har skrevet om assistanse mange ganger, om fordeler og ulemper, om følelser og opplevelser, om hvordan det er å leve med andre mennesker rundt seg hele døgnet, hele året. Jeg kan skrive side opp og side ned, men jeg kommer aldri til å klare å sette ord på hvordan jeg egentlig har det, hva jeg faktisk føler. Sannheten er, akkurat nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette ord på det, for hodet mitt er tomt. I tillegg skal jeg straffes, og straffes hardt, fordi jeg er i en situasjon jeg ikke har valgt selv og strengt tatt heller ikke ville ønsket for min verste fiende. Noen sier at jeg ikke hadde fått all denne motgangen om jeg ikke hadde vært i stand til å takle den, men herlighet..

Heldigvis har jeg positive ting i livet mitt også, folk som heier meg opp og frem, som overøser meg med gode ord for å holde meg flytende oppi all motgangen. Det skjer små ting her og der, som får meg til å smile og se det positive i hverdagen igjen. Det er bare så leit at folk ikke skjønner at uten at grunnlaget er på plass, så forsvinner de positive tingene før jeg rekker å dra pusten, og da forsvinner også effekten av dem. Grunnlaget mitt er det som får hverdagen min til å fungere, det er assistansen og menneskene jeg skal omgås hele døgnet, det er BPA-leverandøren som arbeidsgiver for assistentene mine, det er kommunen som øverste instans. Når grunnlaget kollapser, vel, så er det ikke lenger noe som holder resten oppe - og da kollapser alt. Da nytter det ikke lenger å finne glede i de små tingene, for mørket rundt kaoset overskygger alt.

Om fire dager skal jeg oppfylle drømmen, jeg skal reise tilbake til Irland og jeg skal endelig få oppleve Skottland, takket være fantastiske mennesker som har valgt å gi meg penger for å kunne gjennomføre dette. Hjertet mitt skriker etter å dra, når jeg tenker på å gå av flyet og stå i Dublin igjen, begynner jeg nesten å grine fordi jeg ikke kan vente - men samtidig vil jeg virkelig ikke reise. Jeg lever midt oppi kaos nå, og jeg vet at kaoset kommer til å være enda større når jeg kommer hjem igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det, jeg føler at jeg svever alene i et svart tomrom, uten noe å holde meg fast i, uten muligheten til å navigere, uten en løsning overhodet.

Bare tomt, svart.. ingenting.

Posted by Shamini on June 24, 2017 – 4:58 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.