dysfunksjonell.no
22Feb/173

Hvorfor gidder jeg?

Jeg svever fremdeles et sted mellom to holdepunkter jeg ikke klarer å få helt tak i. Jeg kan ikke forklare det. Jeg forsøker å skyve unna alt som er kjipt, for om jeg lar det finne veien til overflaten skal alle blande seg og mene noe om situasjonen jeg er i. Jeg orker ikke snakke mer, og jeg orker ikke følelsen av at folk mener jeg ikke gjør nok, at jeg ikke gjør de "rette" tingene, at jeg graver meg selv ned i dritten, og jeg har snudd alle steiner minst fire ganger. Jeg vet hva jeg har gjort. Jeg vet hva som er problemet. Jeg vet hva som må til for å få livet mitt på rett kjøl, jeg kan bare ikke gjøre det alene. Jeg har ikke behov for å bli sett, jeg har ikke behov for trøst, det er ikke derfor jeg skriver. Jeg skriver for å tømme hodet, for å ikke bli gal. Jeg skriver fordi jeg syns at alle burde få et innblikk i hvordan min verden er.

Hjernen min er i høygir hele døgnet, til og med når jeg burde sove. Jeg har nevnt det før, jeg husker ikke sist jeg fikk en hel natts søvn, jeg gjør virkelig ikke det. Jeg prøver å finne løsninger, prøver desperat, fordi jeg ikke orker å leve på dette viset lenger. For et par dager siden fant jeg kanskje en delvis løsning; jeg fant en jobbmulighet som faktisk er gjennomførbar. Drømmen min er å jobbe som tekster, og jeg har i mange år vært inne på tanken om å bli oversetter, men siden den eneste utdanningen er å finne i Kristiansand.. ble det i grunn bare med drømmen. Jeg tror alt skjer av en grunn, nå har det dukket opp en mulighet som gjør at jeg kanskje kan finne drømmejobben likevel, uten å måtte flytte til Kristiansand for å ta en bachelor. Jeg er ikke skeptisk, men klok av skade tenker jeg at jeg får se hva som skjer. Det lover godt, men jeg er uendelig lei av å bli skuffet.

Hverdagen min er tung, og ganske grå. Jeg sliter. Jeg kaver rundt i hengemyra, prøver å finne noe å gripe tak i, men fingrene fomler bare i luft. Øyne fulle av desperasjon. Tårevåte kinn. Smerter. Hvorfor gidder jeg?

Posted by Shamini on February 22, 2017 – 11:33 PM

Comments (3) Trackbacks (0)
  1. Det er aldri en simpel ting å alltid gripe dagen, når alt ifra depresjon, frykt, meningsløshet og enda flere følelser og tanker tar over livet. Jeg vet ikke om mine ord er noe god form for støtte, men synes det er kjempeflott at du skriver dine tanker og får dem ut, og håper at du får noen til å gi en hjelpende hånd til de tider som kan være ekstra tunge. Vi alle trenger litt støtte til hverdagen og stå helt alene er ikke lett.

    Vi alle trenger en grunn i hverdagen og som du indirekte sier: det er ditt liv og DU som har rett til å si hvordan den skal væreSmileSå grip dagen som DU vil. Du har rett til å være glad. Jeg vil og tro at du får din drøm til å bli virkelig, må bare få sin tid og du må få lov til å gå din veg Wink

    • Først må jeg få takke for koselig kommentar, og ikke minst for at du som leser gir livstegn fra deg – det setter jeg stor pris på. Klart ordene dine støtter, så absolutt! Jeg skulle ønske jeg kunne gripe dagen som jeg vil, når jeg vil, men det er så uendelig vanskelig når jeg er avhengig av andre mennesker uansett hva jeg vil gjøre.. og etter fire lange år er det vanskelig å se lysglimtene i alt det mørke. Uansett, tusen takk, det føles godt at det er noen der ute som heier på meg! Smile

      • Aw, virkelig hyggelig å høre det^^ er glad kommentaren kunne komme til noe glede! :3
        Akkurat det kan jeg jo godt forstå gjør ting forferdelig vanskelig. Jeg håper dog at du får minst noen små glimt og gleder, så om det ikke kan skape en solskinnsdag, ihvertfall en beroligende nattehimmel Smile Og hvem vet: kanskje noen vil kunne gi deg den hjelpende hånden du søker snart?^^

        Og jeg vil definitivt heie på deg og tro på bedre dager til deg!^^


Leave a comment

No trackbacks yet.