dysfunksjonell.no
15Feb/170

En kortvarig illusjon?

På sett og vis kan man kanskje si at jeg hadde kommet meg en smule opp av grøfta siden siste innlegg, men at jeg atter en gang står på kanten av stupet mens det blåser litt mer enn frisk bris. Det skjer stadig ting, episoder, jeg delte innlegget på Facebook og fikk mange fine kommentarer fra kjente og kjære, selv om det hele føltes som et slags nederlag. Jeg har ikke nevnt det enda, men jeg har på en måte tatt grep - gjør jeg ikke alltid det da? - og begynt på et kurs i regi av kommunen. Kurset heter «Mestring av belastning/stress» forkortet til KIB, og etter tre samlinger hadde jeg stor tro på at dette var noe som kom til å hjelpe meg et stykke videre. Kurslederne er fantastiske, og det hele handler om å snu den negative tankegangen - eller kanskje mer å endre tankegangen overhodet, å kunne finne tilbake til det som gjør en glad og lykkelig, når en står i det mørke og triste - men etter fire samlinger innser jeg vel egentlig at det ikke er tankegangen som er hovedproblemet mitt.. det er alt det som skjer rundt meg.

Jeg står på kanten av avgrunnen, vinden rufser meg i håret. Ser utover horisonten, tenker at det kunne vært fint å ha friheten til å fly der oppe sammen med fuglene. Iaktta verden ovenfra. Tenker at det kanskje hadde vært lettere å bare la seg sveipe med av vinden, glemme bekymringene og ..fly?

Tankene mine flyter sammen. Det samme gjør følelsene. Jeg vet ikke lenger hva jeg tenker eller føler. Det er lite som gir meg glede, for jeg vet jo at det bare er en kortvarig illusjon. Om jeg smiler utenpå, revner jeg innvendig. Jeg tør ikke glede meg over de små tingene, jeg vet jo at de blir tatt fra meg når jeg trenger dem mest. Tårene klarer jeg ikke lenger holde tilbake, de kommer når jeg minst behøver dem - og jeg orker ikke lenger bry meg om å tørke dem vekk. Du ser tårene mine, skakker på hodet og viser meg tydelig at du har medfølelse for meg, for situasjonen jeg er i. Medfølelse. Medynk. Jeg er ferdig med å snakke, det hjelper ingen verdens ting. Det er ikke det at jeg holder ting inne som har ført meg så langt ut mot kanten, det er virkelig ikke det, å snakke endrer ingenting, det gjør ingenting bedre. Jeg vet hva som vil gjøre ting bedre, men jeg kan ikke fikse det alene - og ingen andre vil fikse det sammen med meg.

Fortjener jeg ikke et like rikholdig liv som deg? Fortjener jeg ikke å være glad, å ha det bra? Jo? Hvorfor hjelper du meg ikke da? Hvordan kan du stå der, bak det treet, og se på at jeg står på kanten av stupet? Hvordan kan du se på at vinden rusker meg i håret, drar i klærne mine, truer med å kaste meg ut i fritt fall - uten å strekke ut en hånd? Hvordan kan du se meg inn i øynene, se fortvilelsen min - uten å fortrekke en mine? Hvordan kan du leve med deg selv? Er jeg glemt i samme sekund som vinden stilner? Betød jeg ikke mer?

Posted by Shamini on February 15, 2017 – 10:13 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.