dysfunksjonell.no
24Jan/172

Psykisk nedkjørt

Jeg er så forbannet psykisk nedkjørt at jeg vurderer å skrive bok. Jeg har den første setninga klar i så fall, men det er kanskje ikke nok til å skulle skrive en bok. Jeg skulle til å si at jeg ikke vet hva som skjer, men det ville være løgn. Jeg vet godt hva som skjer, men jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det.

For hver dag som går blir jeg mer og mer sikker på at jeg har en depresjon. Ikke noe spesielt alvorlig, men humøret svinger og jeg klarer ikke 'shake' følelsen av at noe er galt, og det er utrolig slitsomt. Jeg er usikker på om jeg er glad, trist, lykkelig eller nedfor. Om det er situasjonen, eller kanskje mørketida, vet jeg ikke, jeg vet bare at jeg håper det blåser over snart for humørsvingninger av sånt kaliber klarer jeg meg uten. Igjen kjenner jeg på følelsen av å miste meg selv. Å føle på at det bare skal et vindpust til før man brått er i fritt fall, uten kontroll, er en følelse jeg ikke vet hvordan jeg skal takle.

Det handler om situasjonen min. Igjen. Som alltid. Det handler om at jeg føler meg fullstendig verdiløs, uviktig, fordi det jeg må ha i hverdagen min for å ha det bra, for å fungere, for å være relativt smertefri, tydeligvis ikke er viktig nok til å følge instruksjoner eller opplæring. Hvorfor er det så vanskelig å skjønne at opplæring gis av en grunn? Hvorfor fortjener ikke jeg å ha det så bra som jeg kan ha det? Alle disse spørsmålene fører til mørke tanker, og her i forrige uke brøt jeg sammen. Jeg gråt i to dager. Klarte ikke stoppe tårene.

Hvor er egentlig disse menneskene som skal hjelpe meg gjennom dette?
Hvor er de som faktisk har et ansvar?

Posted by Shamini on January 24, 2017 – 11:33 PM

Comments (2) Trackbacks (0)
  1. God klem til deg altså.. Håper du klarer å karre deg opp og ut av det mørket du svimler rundt i nå.. Og kanskje en liten psykologtime for å få sortert litt tanker ikke er så dumt *klem*

    • Beklageligvis er det ingenting en psykolog kan gjøre for å hjelpe meg, for løsningen på problemene, de svarte tankene osv., ligger ikke i å snakke om det, men i å fikse det. Jeg vet hva som må til, hva som må gjøres, men de som kan gjøre noe med det løfter ikke en finger – det er kanskje det verste, at noen vel vitende om problemene bare sitter og ser på at det foregår.

      *klem tilbake*


Leave a comment

No trackbacks yet.