dysfunksjonell.no
23Jul/160

Kan noen redde meg?

Da er det offisielt; jeg har nådd #rockbottom. Jeg kaver rundt i ei hengemyr, en altfor dyp kulp jeg ikke kommer meg opp fra. Jeg kaver rundt, og hver gang jeg tror jeg øyner en sjanse til å få hodet over vannet en gang for alle.. så er det som om at noen tar tak i ankelen min, og drar meg under igjen. Kan hende det er Draugen, hva vet jeg. Alt jeg vet er at jeg går tom for krefter, tom for lyst, jeg orker ikke kjempe mer, jeg orker ikke bruke all tid, all energi, all livsgnist på ting som ikke løser seg, på muligheter som ikke finnes. Jeg lever ikke lenger, jeg eksisterer. Det har vært sånn de siste tre årene, opp og ned, opp og ned. Livet går i bølgedaler, jeg er klar over det og det er ikke det som tapper meg for krefter - det er den oppkonstruerte situasjonen rundt meg, livssituasjonen min og det at jeg er helt avhengig av andre mennesker for å kunne leve. Andre mennesker som naturlig nok ikke har meg som førsteprioritet, andre mennesker som aldri vil se på meg som noe annet enn en jobb, og i noen tilfeller en venn. En venn det delvis er synd på, en venn som fortjener bedre, men når alt kommer til alt kaver jeg fremdeles rundt i kulpen, alene, mens ingen kan gjøre noe annet enn å se på at jeg sakte, men sikkert drukner foran øynene deres.

Hele året går jeg rundt og gleder meg til sommeren kommer. Sommeren med varme, med sol og lys, årstiden hvor jeg fungerer aller best. Det er lite som betyr mer for meg enn å være ute blant folk, bli kjent med nye mennesker, nyte varme og bekymringsfri dager under skyfri himmel. Høsten og vinteren er uendelig lang, synes aldri å vike for sommeren, men når den endelig er her var alt det mørke og triste verdt det. Ikke i år. Kalenderen viser 23. juli, og her sitter jeg da. Hva har jeg gjort i sommer? Grått. Vært fortvilet, sint, lei meg. Sommeren er snart over, og jeg har ikke levd enda. Jeg har ikke levd, jeg har eksistert. Jeg har ikke glemt alle de fine stundene, alt vi har utrettet de siste månedene, alle smilene og alle de små gledene jeg setter så stor pris på. Jeg har ikke glemt noe av det, men jeg lever ikke.

2016 skulle bli et bra år, i stedet har det bare gått nedover. Jeg hadde mange spennende ting på gang, jeg så i grunn for meg at dette skulle bli en ny start - starten på en bedre hverdag, men i stedet sitter jeg her med tårevåte kinn, og lurer på hvordan jeg skal komme meg opp igjen. Opp av grøfta, opp av kulpen, hvordan skal jeg klare å dra pusten igjen? Idéen om å bli studine igjen gikk til helvete. Jobben jeg trodde jeg skulle hale i land gikk til en annen. TV-opptredenen ble det ikke noe av likevel. Han som har fått hjertet mitt til å banke litt ekstra det siste året.. vel, han var visst ikke ment for meg. Jeg får ikke puste, jeg orker seriøst ikke mer. Jeg vil ikke eksistere lenger, jeg vil leve.

Posted by Shamini on July 23, 2016 – 5:05 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

Leave a comment

No trackbacks yet.