dysfunksjonell.no
5Jun/160

Hva bringer egentlig neste uke?

Jeg skulle gjort så uendelig mye for å finne tilbake til skrivelysten, inspirasjonen og ordene mine igjen. Jeg har så lyst til å skrive, men jeg har liksom ingenting å si. Det har jeg jo selvfølgelig, men det er ikke alt som egner seg på trykk og enkelte ting må få ligge på is til det er trygt å fortelle om dem. Er inne i en tøff periode igjen. En tøff periode med en 'silver lining', for det skjer bra ting også. Tror det som gjør det tøft er at grunnlaget mitt ikke er stabilt nok. At grunnlaget mitt vakler på grunn av manglende respekt, seriøsitet og egenskaper som ellers trengs mellom mennesker for at en relasjon skal fungere på en god måte. Hadde grunnlaget mitt vært et stødig fundament jeg kunne bygd på, hadde alt sett annerledes ut.

Det er lørdag. Ute skinner sola fra klar himmel, men det er ikke spesielt varmt likevel. Øynene mine dras stadig mot klokka, fordi livet mitt de siste månedene har blitt et kappløp mot tiden. 14:27. Jeg har det på ingen måte travelt, men likevel brenner den stressede følelsen i mellomgulvet. Hvordan skal jeg rekke å gjøre alt jeg har lyst til? Hvordan skal jeg rekke å leve?.. Jeg er glad jeg kunne nyte de dagene vi hadde med sommervær, for hadde det vært i dag hadde jeg vært lei meg og jeg har i grunn vært nok lei meg i helga.

Jeg har aldri vært et menneske som har følt på det å være en belastning, det å være i veien, selv om det innimellom har vært personer innom livet mitt som har fått meg til å både tenke og føle sånn. Jeg har vel skrevet mange nok innlegg om akkurat dette. Jeg har alltid sett verdien i meg selv. Jeg har alltid vært relativt sikker på meg selv. Jeg har ingen problemer med å fortelle deg hva som er mine positive, så vel som mine negative sider og egenskaper. Null stress. Nå derimot, i et spesifikt område i livet og hverdagen min, kan jeg omsider si at jeg skjønner hvorfor så mange i samme situasjon som meg karakteriserer seg selv om nettopp 'en belastning'. Om det er for familien, venner, folk rundt en eller samfunnet. Jeg skjønner følelsen, og tanken bak, og jeg skjønner hvorfor dette påvirker i så stor grad som det gjør. Plutselig er jeg der selv, i en situasjon jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere, for uansett hva jeg velger å gjøre blir utfallet negativt og vil slå tilbake på meg selv. Jeg kan fortsette å stille de samme spørsmålene, men hittil er det ingen som har kunnet gi meg svar, og uten et svar går ikke følelsen over.

I morgen starter en ny uke. En uke som ligger godt an til å bli temmelig begivenhetsrik. Sannsynligvis på både godt og vondt. Jeg ser frem til denne uka, selv om jeg vet at den blir langt fra problemfri. Noen av svarene jeg har lett etter så lenge kommer trolig i farvannet av de nevnte begivenhetene denne uka, og om jeg skal tro 'en liten fugl', kommer dette til å endret livet mitt ganske drastisk. Jeg er klar. Jeg tar i mot endringer med åpne armer, og håper på en bedre fremtid.

Posted by Shamini on June 5, 2016 – 2:43 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.