dysfunksjonell.no
15May/160

Om en kunne sett inn i fremtiden!

Hun kikker ut vindu. Tankene vandrer nordover, til hjemplassen og forbi. Hun ønsker seg alltid tilbake når sommeren nærmere seg. Ikke fordi hun egentlig har hjemlengsel, men fordi de lyse sommernettene i nord lokker henne hjem. Minnene som kommer snikende, som får henne til å tenke på en bekymringsfri hverdag som ung og uvitende.

Ute skinner sola, litt sånn av og på som den gjerne gjør i Trøndelag. Jeg har bodd her i mer enn åtte år, men jeg klarer liksom ikke venne meg til at det her er helt vanlig å oppleve alle fire årstider på en hvilken som helst dag i løpet av året. Vi er allerede i midten av mai, og savnet etter den nord-norske sommeren har begynt å melde seg. Det er en følelse jeg alltid kan stole på. De nydelige solnedgangene, midnattsola, de lyse nettene, og alle minnene det bringer tilbake. Igjen skulle jeg ønske jeg var 14 år, og hjemme i nord. Jeg har ingen planer om å dra nordover i sommer, selv om jeg skulle vært en tur på sykehuset for EU-kontroll. Jeg kommer meg rett og slett ikke nordover, for hverdagen min går ikke akkurat på skinner for tiden, og i påvente av en ganske essensiell tilbakemelding er det lite som kan planlegges. Helt ærlig føler jeg vel at jeg burde meldt adresseendring til 666 Limbo.

Jeg har vel blitt det en må kunne kalle en 'blogger', selv om jeg fortsatt fastholder at det er en dagbok jeg skriver. Jeg har ingen stor leserskare. Jeg kommer heller aldri til å bli omtalt som 'en av Norges største bloggere', som øyensynlig alle som skriver mer enn tre ord på Internett gjør, men jeg skriver. Jeg er ubetydelig, men jeg skriver for meg. Egentlig er det helt latterlig at jeg bare i dag har skrevet fem innlegg, men at ingen av dem har blitt postet. Jeg har tidligere skrevet om selvsensur, og at jeg ønsker meg tilbake til da jeg bare skrev - da jeg tømte hodet, hjertet, og sjela mi utover Internett.

«Pyro» av Kings of Leon strømmer ut av høyttalerne, får henne til å skakke på hodet. Som så mange ganger før tenker hun på hvor rart det er at musikk kan trigge minner på en sånn måte. Savnet. Tankene. Hun sukker tungt. Tenker på ting hun hadde lovet seg selv å legge vekk, men som har vist seg å være det vanskeligste i verden. Ute skinner sola, sommeren er i anmarsj.

Posted by Shamini on May 15, 2016 – 7:42 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.