dysfunksjonell.no
8Apr/160

Forbannelsen BPA

Jeg er så lei. Så uendelig lei. Jeg fatter ikke at det skal være så vanskelig å utføre en jobb, at det skal være et tema overhodet at man skal gjøre en god jobb, at man som personlig assistent burde ha sin arbeidsleder som førstepri når man er på jobb. Jeg fatter det rett og slett ikke. Kan hende det er lett for meg å si, siden jeg er i den situasjonen jeg er i, men man kommer jævlig langt med normal folkeskikk og sunn fornuft? For tiden lever jeg i et aldri så lite smertehelvete, delvis fordi jeg har hjelpemidler som suger (og som jeg ikke får gehør for), delvis fordi enkelte ikke interesserer seg for mitt ve og vel overhodet, ikke gidder ta ansvar for egen læring og dermed påfører meg smerter - vel vitende om at det er den faktiske konsekvensen. Jeg vet ikke om jeg skal gi opp, grine eller bli sint, men jeg fatter ikke at det må være nødvendig. Hadde jeg jobbet som personlig assistent, hadde mitt mål vært å bli best mulig kjent med min arbeidsleder, stille spørsmål for å få forståelse for hva arbeidslederen min ville, og så gjøre mitt ytterste for å gjøre en god jobb. Hadde arbeidslederen min hatt det dårlig på grunn av meg, så hadde jeg skammet meg. Virkelig skammet meg.

Jeg er arbeidsleder. Jeg har hatt BPA i mer enn 12 år, og jeg har vært borti mange ulike mennesker i løpet av disse årene. Noen mennesker er gudegaver. Andre mennesker burde overhodet ikke jobbe med andre mennesker, og slett ikke med assistanse. Folk er forskjellige, og folk slutter ikke å overraske meg - på en negativ måte. Når jeg blir virkelig glad inni meg fordi en assistent vasker henda etter å ha vært på toalettet, da er noe alvorlig galt.

Min drømmeassistent er en som skjønner at han eller hun er her for å være mine armer og bein, en forlengelse av meg, en som kan sette seg selv igjen utenfor døra når vakta starter. En som skjønner at man som assistent skal være i bakgrunnen, nesten litt usynlig, men likevel ha overblikk og være tilgjengelig når jeg trenger et ekstra sett armer. En som er ydmyk, som skjønner at dette er min leilighet, min hverdag og mitt liv, som respekterer at man som fremmed kommer inn i et liv som assistent - ikke overformynder. De finnes, jeg vet det fordi jeg har fler av dem i livet mitt.

Posted by Shamini on April 8, 2016 – 4:36 PM

Comments (0) Trackbacks (0)

No comments yet.


Leave a comment

No trackbacks yet.