dysfunksjonell.no
18Feb/162

St. Olavs Hospital, et eventyr jeg kunne vært foruten

Om du har kommet over dette innlegget ved en tilfeldighet, anbefaler jeg deg å lese dette innlegget først.

Da jeg begynte å skrive på dette innlegget hadde jeg vært hjemme i nesten 14 dager. Det har vel gått omtrent en måned nå, og jeg sliter fremdeles med lite muskelstyrke, smerter og jeg er uendelig sliten - selv om det går bedre for hver dag. Nå er jeg i det minste ganske sikker på at styrken i armene vender tilbake, for det var tøft å måtte innse at de 14 dagene på rygg i en sykehusseng kanskje hadde tatt fra meg den lille styrken jeg har på permanent basis. Jeg lovte dog å fortelle resten av historien, og det er det jeg skal gjøre nå.

På grunn av smertene jeg hadde på grunn av senga prøvde vi hele tiden å komme opp med en løsning som kanskje kunne avlaste, om så bare for noen minutter. Jeg lover, det er hverken morsomt eller behagelig å være nummen fra bekkenet og ned til knærne. Søsteren min hadde oppdaget en personløfter ute i gangen og tenkte at denne kanskje kunne være til hjelp, og jeg foreslo at om vi kunne legge et slags belte under korsryggen min kunne vi kanskje heise meg en centimeter eller to opp fra underlaget og dermed fjerne presset? Vel, da fikk vi først beskjed om at vi ikke kunne ta den inn på rommet fordi jeg lå på smitterom, og det innebar at personløfteren måtte vaskes ned før den kunne brukes til andre pasienter. Jaha? Hva var problemet? OK, greit nok. Deretter fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne få låne den, fordi den måtte være tilgjengelig - og jeg siterer - i tilfelle noen av pasientene hadde bruk for den. Hva faen var jeg, om ikke en pasient?

Søndagen før jeg ble skrevet ut skulle jeg egentlig dra hjem, så jeg fikk besøk av vakthavende lege som da skulle skrive meg ut. Møtet var interessant. Det første jeg fikk beskjed om, nesten før hun hadde hilst på meg, var at jeg hadde et så dårlig kosthold at hun måtte skrive et brev til fastlegen min og fortelle om dette, og så måtte jeg bestille meg en time innen en uke etter at jeg hadde kommet hjem for å snakke med fastlegen om hva vi kunne gjøre med dette dårlige kostholdet. Jeg hadde ikke sett denne legen før, og sa at det ikke kunne stemme siden de to legene som hadde vært innom nesten hver dag i løpet av de da 13 dagene jeg hadde vært innlagt hadde skrytt av kostholdet mitt, proteinnivåene i blodet og slike ting. Legen ble ikke spesielt imponert av dette, og sa at hun kunne lese blodprøvene og de sa helt klart at kostholdet mitt var elendig - og så gikk hun. Helt ærlig, jeg ble både irritert og lei meg fordi jeg ikke skjønte hva greia var. Skulle nå dette også havne i journalen min? Jeg vet jo at kostholdet mitt overhodet ikke er dårlig, selv om jeg kanskje ikke spiser de megastore porsjonene, men så er jeg heller ikke det største mennesket i verden. Dagen etter, altså mandag, var en av de vanlige legene på plass igjen og han kunne fortelle at de hadde snakket om det på morgenmøtet, og at det hadde vist seg at den påståelige legen fra dagen før hadde lest en annen pasients blodprøver. Hva om hun hadde forsøkt å behandle meg, eller enda verre; medisinere meg på grunnlag av en annen pasients blodprøver? Finnes det ikke rutiner for dette? Hvordan kan noe slikt egentlig skje? Fikk jeg en unnskyldning fra denne legen? Nei. Ingenting.

Så var det dette med mat da. I løpet av de 14 dagene spiste jeg omtrentlig ingenting, med unntak av litt avsilt grønnsakssuppe, noen teskjeer finmost banan, finmost jordbær, vaniljesaus og den hvite guffa som var i den IV-posen som ble hengt opp en av dagene (og som sprakk den første blodåra fordi den ikke ble passet på). Hver eneste dag var det et evig mas om at jeg måtte spise, det er viktig å spise, man kan ikke bli frisk uten næring osv. Det er langt fra første gang jeg er syk, jeg er klar over at jeg må spise, men når jeg ikke kan gjøre noe annet enn å ligge rett ut på ryggen i en seng, så er det veldig begrenset hva jeg klarer å spise uten å sette det i vranghalsen. Hva med deg? Matlysten var nemlig i aller høyeste grad tilstede gjennom hele sykdomsperioden, siste halvdel av oppholdet ba jeg til og med om mat, jeg kan bare ikke spiste fast føde i liggende tilstand! Og dum som jeg er, trodde jeg faktisk at St. Olavs hadde fler pasienter som er avhengig av most mat.. sånn er det altså ikke, for det de hadde å tilby meg var rett i koppen-suppe. Seriøst? Jeg, med mine ikke så mange kilo, blir ikke mett av rett i koppen i frisk tilstand engang? Siste natta før jeg dro hjem lå jeg i senga og lo for meg selv. Jeg tenkte at.. om dette ble natta jeg sulta i hjel, slik at de ville finne med død i senga morgenen etter, så skulle jeg iaktta dette fra hvorenn jeg ville befinne meg, og le. Le hånlig. Jeg var så sulten og tom i magen at jeg ikke kunne røre meg uten å brekke meg. Og jeg brakk meg. Gang på gang.

Hva skal jeg si? Jeg hadde ikke mye til overs for St. Olavs før dette oppholdet, og jeg kan ikke si at det har endret seg til det bedre. Jeg kunne sikkert skrevet mer, men jeg orker ikke. Jeg vil gjerne rette en takk til de som undersøkte meg på legevakta, de to legene som behandlet meg, Asbjørn og Lars, og tre av sykepleierne på avdelingen som jeg tror het Monica, Marit og Marit. Uten dere vet jeg ikke hvor jeg hadde vært hen i dag, og det er dere som skal ha all takk for at jeg ble frisk igjen og kom meg hjem.

Posted by Shamini on February 18, 2016 – 7:08 PM

Comments (2) Trackbacks (0)
  1. Fy fader!! Jeg har ikke ord Shock Skulle ikke vært lov å behandle pasienter slik!! Og snakk om å være kverulant!! Off jeg blir sinna når jeg leser sånt! Virker jo nesten som at dem mener at du ikke skulle vært der osv..Åååh sinna jeg blir, grrr

    • Jeg ble lagt inn med feber og influensa, men jeg har faktisk ikke lyst til å gi St. Olavs æren for at jeg kunne dra hjem etter to uker. Jeg sa mer enn en gang at jeg ikke trodde jeg kom til å dra hjem igjen, og jeg mente det.


Leave a comment

No trackbacks yet.