dysfunksjonell.no
31Jan/164

Influensa 2016

Tre meg på foten og kall meg en støvel. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde influensa (altså ekte influensa, ikke en kraftig forkjølelse), men mandag 11. ble jeg altså nødt til å ta meg ned til legevakten da jeg fikk feber som lyn fra klar himmel. Ikke vet jeg hva som skjedde, men jeg er jo i grunn glad for at jeg ikke la meg til å sove slik jeg hadde tenkt - for uttrykket på turnuslegen som etter to febermålinger kunne meddele at jeg hadde 41,4 var ganske ..interessant. Tror han syns det var beundringsverdig at jeg satt oppreist og snakket med ham enda, for jeg burde vel strengt tatt vært nesten død på det punktet. Vakthavende lege fikk det veldig travelt, og hadde ikke tid til å besvare spørsmålene mine fordi hun ville ha meg på antibiotika snarest pga. mistanke om blodforgiftning. Akutten og innskrivingen på St. Olavs hadde det derimot på ingen måte like travelt som de på legevakta, så det gikk mange timer før jeg ble satt på medisin overhodet, og tålmodigheten min rant ut omtrent like fort som feberen steg.

Siden jeg har ligget på St. Olavs før, og vet at sengene deres er helt forjævlige, ba jeg om å få en skikkelig seng helt fra jeg kom inn på legevakta og ble forsikret hele veien om at jeg skulle få det. Jeg måtte bare si fra når jeg kom til avdelingen, det var ikke noe problem. Klok av skade sa jeg fra på alle poster jeg var innom, og beskjeden var den samme; det er ikke noe problem, skikkelig seng skulle være klar når jeg kom til rett avdeling. Så begynte helvetet da.. for ikke fikk jeg seng. Nei, det hadde de ikke på Infeksjonsavdelingen, og det kunne de heller ikke skaffe. Feberen var fortsatt høy, jeg hadde forferdelige febersmerter i hele kroppen, og jeg gråt av smertene senga jeg lå på påførte meg på toppen av alt sammen. Joda, det fantes andre senger på andre avdelinger, men de lånte dem ikke ut. Jeg gråt fortsatt.

I dag sitter jeg her da, foran PCen min og lurer på om jeg har mistet den lille styrken jeg hadde i armene permanent? Å skrive på tastaturet sliter meg ut, fingrene mine er mørkeblå og bare det å være borti noe sender smerter nedover ryggraden. Hendene og armene er fulle av stikksår. Jeg har sprukne blodårer som gjør det umulig å ta meg i hendene, for den minste berøring får tårene til å sprette - sprukne, fordi sykepleierne som skulle passe på veneflonen og det jeg fikk inn i årene ikke gjorde jobben sin.. smerter, fordi jeg måtte ha tilskudd av kalium hver gang jeg fikk tilskudd av væske som skyllet ut det jeg hadde av kalium i kroppen. Og konsekvensen av det var at nivået brått var så lavt at jeg var minutter unna hjertestans, om jeg ikke fikk enda mer kalium. Vet du hvordan kalium føles? Nei? Som om at armen din brenner innenfra. Tydeligvis et totalt ukjent begrep for de aller fleste sykepleierne på Infeksjonsavdelingen, som stadig lurte på om jeg hadde 'vondt i veneflonen'.

.. Det kommer mer.

Posted by Shamini on January 31, 2016 – 2:49 PM

Comments (4) Trackbacks (0)
  1. Åh fy og fy jeg har ikke ord Shock Nei, enkelte kan ikke slikt når det kommer til å stikke en veneflon på rett plass, men en skikkelig seng burde dem nå ha gitt deg, skammelig spør du meg!

    • Det blir verre, jeg må bare orke å skrive fortsettelsen. Nå var de flinke til å sette veneflonen, det var det anestesien som ordnet, men å passe den?.. nei, det var visst litt for mye å forlange. Ja, jeg er helt enig, det er skammelig.

  2. Shit. God bedring, og håper du får dra hjem snarest mulig <3


Leave a comment

No trackbacks yet.